17 mai 2008 i Cluben: Kald dag, stor tale – og et trivelig arrangement

May 22, 2008

Når det er kaldt ute, kjenner vi varmen inne. Dette var noe som særpreget årets 17. mai-arrangement i Cluben. De som hadde tidligere på dagen hadde tatt oppstilling for å se barnetoget, var riktig forfrosne. For maken til kjølig og ufyselig vær på nasjonaldagen har vi ikke opplevet på 50 år. Sluddbyger og mye nedbør. Uff!! Da var det godt å komme i hus hos Josefine der Tore og Esten, i kjent stil, hadde lagt alt til rette for at vi skulle oppleve en trivelig formiddag innendørs som motvekt til formiddagen utendørs. Pølser, kaker og musserende.

 

 

 

Det heftige været hadde kanskje skremt noen av oss, for fremmøtet var ikke så stort som det pleier. Men for oss som kom, var det ingen ulempe. Det ble plass til alle rundt bordene – både for voksne, godt voksne og barn. Sedvanen tro gikk praten uhemmet frem til klokken 13. Da var det at visetramp Gorm, i trampsjefens fravær, grep ordet og ønsket velkommen. Han ga ordet til årets 17.mai-taler, Harry-Sam.

 

Nå skal ikke denne observatør evaluere 17.mai-talen på bakgrunn av tidligere års prestasjoner. Det vil være galt. Likevel må det være lov å mene at denne hadde mer substans enn det vi var vant til, spekket som den var med historiske opplysninger og betraktninger. Utgangspunktet var, ikke uventet 200-års jubilanten Henrik Wergeland. Wergeland kan feires for så mangt. Harry-Sam konsentrerte seg om Wergeland bidrag til å åpne kongerikets dører for jødene som, i verdens mest fremsynte og demokratiserende grunnlov fra 1814, hadde stengt dørene for jødene. Men i stedet for å gjengi Harry-Sams betraktninger vil vi her gjengi dem, ord for ord. Les – og bli litt klokere! :   

 

De fleste av oss som er her i dag har feiret 17. mai mange steder i verden. Jeg har selv gjort det på en fjelltopp i Afghanistan, ved Dødehavet, i Hong Kong og i Genève. Men ingenting kan sammenliknes med å gjøre det her i Norge.

                                                                                                                                  Harry-Sam med en velholdt tale 

 

I år, på 17. mai har jeg lyst til å reflektere over – reisen – i tid og sted og om Henrik Wergeland. Det er naturlig å snakke om reisen i Trampelaget og det er riktig å dvele ved Henrik Wergeland på en 17. mai 200 år etter hans fødsel i Kristiansand 17. juni 1808. Eller som han selv sa det – han var Grunnlovens 6 år eldre bror.

 

Grunnloven fra 17. mai 1814 har sine åndelige røtter i 1700-tallets store ideer om folkesuverenitet, humanisme og menneskerettigheter og Eidsvolls mennene evnet å forene tidens aktuelle politiske ideer fra Europa og USA med god gammel norsk rettsoppfatning og samfunns-tradisjon. Dette ga landet vårt en av verdens selvstendigste konstitusjoner for sin tid. De må ha reist og lest mye for å få inspirasjon og kunnskap om dette.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den 6 år eldre storebroren flyttet til Eidsvoll i 1817 og han reiste også, til Sverige i 1830 og til England og Frankrige i 1831. Det kan bli revolusjons-diktning av slikt, blant annet utkom diktet ”Det befriede Europa”i 1831. Diktet oppsummerer den politiske situasjonen etter opprøret i Poleni 1831, og refererer også til frihetskampen i Belgia, til Napoleon, og den franske revolusjon.1820-årene var preget av strid mellom Stortinget og kong Carl Johan om Grunnlovens status og utforming. 17 mai fikk voksende tilslutning som nasjonalt symbol og fremprovosert av Stortingets feiring av grunnlovsdagen i 1827, proklamerte kongen et forbud mot feiring av 17. mai. Den 17. mai 1829 samlet det seg mange mennesker på kaien i Christiania for å ta imot dampskipet Constitutionen og derfra gikk de i tog gjennom byen til Stortorvet. Soldater til hest rykket frem, det ble tumulter og unge Henrik, det ble sagt at han var i bakrus, noe han vist ofte var; ble utpekt som en av urostifterne. Dette var det berømte Torvslaget. Han ble utsatt for et sabelrapp og hans klagebrev til 1 kommandanten på Akershus, baron Wedel Jarlsberg nådde ikke frem. Han nedfelte hendelsene i farsen ”Phantasmer” og her kalte han baronen for Uedel Skarnsberg. Henrik Wergelands delaktighet i Torvslaget betegner starten på hans politiske kamp.Men også viktig var hans folkeopplysnings arbeid for å spre viten om Grunnloven og de rettigheter og forhåpninger det innbar for folket. 

 

Han skrev mange 17. mai dikt, artikler, innlegg i aviser og tidsskrift og var en begeistret taler på grunnlovsdagen. Og da han den 17. mai 1833 holdt en berømt tale ved avsløringen av Kroghstøtten, det første offentlige monument i Oslo, ble han uløselig knyttet til dagen. Tenker vi på han, er det som vi ser han med et ”17. mai blikk”, sa hans søster, Camilla Collett. 

 

 


I år feirer vi altså 200-års jubileum for dikteren og samfunnsaktøren Henrik Wergeland og hans fremsts budskap var dette: Ingen skulle ekskluderes fra deltakelse i nasjonens liv; Han løftet frem mange grupper som var utsatt for utestenging, skrev og talte mot voldshandlinger og sosial urettferdighet og var i bred skala engasjert i folkedannelse og at alle skulle ha tilgang til fellesverdier. Wergelands sterke og optimistiske tro på mennesket og dets muligheter går igjen i hans ord og handlinger. Han var særlig oppatt av barn (Vi ere en nation vi med), tilgang til bøker og at skriftspråket skulle åpnes for alle. What a guy!! 


Gutta på Eidsvoll reiste og Wergeland likeså. Men nå skal jeg ta dere ut på reiser, hvor

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Wergeland la forutsetningene for den første - reiser hvor noen er gode, andre som begynner vanskelig og som også har dype, tragiske elementer. 
Alle undretrykte folkegrupper hadde Wergelands sympati, han støttet med sin penn både polakkens og irenes frihetskamp. Selv om Wergeland hedret Grunnloven mente han det var plass for forbedringer. En skamplett på den ellers så folkerettslige utarbeidede konstitusjon var en passus i Grunnlovens § 2 som nektet jøder adgang til Riket. Han mente at forbudet både var moralsk forkastelig og i strid med Grunnlovens demokratiske og folkerettslige karakter og anså den såkalte jødepapragrafen for ”en avskyelig udvækst”. Han sendte et forslag til Stortinget om en Grunnlovsendring. Under behandlings løp fra 1839 til sin død i 1845 utga Wergeland pamfletter, flere skrift, avisartikler og to diktverk, Jøden som kom ut i 1842 og Jødinnen i1845 – skrevet på sykeleiet. 

Jeg troer vor Grundlov bedst paa Jord;Dog ej, at bedst er hvert et Ord.
Saaledes troer jeg for Exempel,
At Hver bør vælge frit sit tempel.Kan fiest være maa i tro;Thi bør forandres § 2. 
Fra Politiske troesartikler I, i”Nordmannens Katechisme (1845)  
 
6 år etter hans død i 1851 ble § 2 ble endelig opphevet og jøder fikk adgang til Norge. 
Wergelands kamp for toleranse og trosfrihet hadde selvfølgelig vakt oppmerksomhet i jødiske kretser i Sverige og Danmark- her var jødenes stillinger friere. Svenske jøder samlet inn penger til et monument som ble ferdig i 1847 – hvor det står: takknemlige jøder utenfor Norges grenser reiste ham dette minde. Nå oppsto en tragikomisk situasjon i forbindelse med avdukingen. Jøder hadde jo ikke adgang til Norge – de hadde fått ideen til, bekostet, produsert og tegnet monumentet - og hva nå. Jo myndighetene utstedet et såkalt ”leide” for tre svenske jøder som reiste til Norge og fikk anledning til å være tilstede på avdukningen i 1849 på Vår Frelsers gravlund. Siden den tid har det vært tradisjon at norske jøder nedlegger en krans på hans gravminne på Grunnlovsdagen - så også i dag. 
 
Vi skal reise mer: Etter 1851 begynte det å komme jøder til Norge – noen kom som handelsmenn og akademikere, men de fleste flyktet fra forfølgelse. Mine oldeforeldre og besteforeldre bosatte seg her i løpet av de neste 10-år. Dette ble en vellykket reise og de kom til et land som ga dem fred, frihet og muligheter. De jobbet hardt, lærte seg norsk og ble raskt integrert. Og etter bare en generasjon kunne det typisk norske kombineres med jødiske tradisjoner. De turte å være visjonære. De turte å drømme. Og de turte å sette drømmene ut i live. De turte å la seg inspirere og kunne komme hit takket være visjonene og handlingene til Henrik Wergeland. 
Men noen hadde også en tragisk reise: En jødisk ung mann, Joseph Siew, født i Litauen i 1876, kom til Norge i 1897. Jeg fant hans dagbok, skrevet mellom 1912 og 1914 i min fars papirer. Den er skrevet på flytende dansk-norsk og dokumenterer på en enestående måte hans liv. Han reiste mye rundt i Norge og også til Danmark. Den 17. mai 1914 var han i Christiania og følgende innførsel ble skrevet: 

 

 

"Enskjønd jeg, saavel som alle andre jøder der endnu ikke er naturaliserte i norge i grunden ikke har nogen grund til at feire denne dag der utelukkende er for nordmænd saa føler jeg mig allikevel hensat i feststemning over denne dag og alt det som knytter sig til denne. Som jøde er jeg særskilt glad over og føler det som plikt at ære denne dag fordi at stifteren av denne dags høitideligholdelse er ingen anden end Henrik Wergeland, En mand der har kjæmpet for, ikke alene Norges frigjørelse, men samtidig for alle menneskers likhet og brorskap, og hvis minde vi jøder altid med ærbødig taknemlighed vil erindre. Thi det er H. W. 17 Mai s skaper vi jøder har at takke for, at vi idag kan, som andre troesbekjendere færdes i Norge Vi har derfor forpliktelse til at være W. taknemlig at mange av vore brødre og søstre har fundet en asyl omend ingen rigdom saa dog et nogenlunde bra utkomme og først og ikke mindst en trygg havn for i sikkerhet at kunne tilbringe det for hver enkelt efter skjæbne tilskikket tilværelse. Jeg vil ikke dvæle lenge ved disse mine betragtninger og vil kun sige at jeg iaar mere end ellers har ønsket at kunne være tilstede ved festligholdelsen av denne for folket saa betydningsfulde dag, nemlig 100 aarsdagen for Norges frigjørelse og selvstendighet." 

Joseph Siew ble arrestert i november 1942 og sammen med over 530 norske jøder - kvinner, menn, barn, gamle og syke sendt med SS Donau og videre med tog til Auschwitz – bare 20 kom tilbake til Norge etter krigen. Reisen kan altså være en fangetransport med uhyrlig, uforståelig utfall. 
Etter krigen var det bare noe over 500 jøder i Norge. De hadde klart å flykte til Sverige i 1942. Mange av dem tok også del i kampene for Norge, både fra Storbritannia og eller fra andre steder i verden. Min far var en av disse. 
 Ja, jeg syntes det er viktig å følge noen historiske linjer. Ikke alltid er de like bekvemme, men 17. mai er også en dag for alvorlige refleksjoner og Wergeland har satt dagsordenen 
17. mai er vår frihetsdag og det er kanskje sånn, at først når disse frihetene ikke finnes, at vi ser hvor mye de faktisk betyr. Noen av dere som er her i dag vet fra egen erfaring at frihet for land og folk heller ikke er en selvfølge i Norge. Arnulf Øverland sa i en tale i Stockholm den 17. mai 1945: ”På alle punkter ble vår frihet krenket og alle dens garantier tatt fra oss, nå har vi fått den tilbake - sandelig en årsak til å feire”. 
Og vi har mye å feire: 

Vår Grunnlov er en av de eldste i verden - og den er verdt en feiring.  På 17. mai 1814 ble det her i utkanten av Europa, fremforhandlet en av Europas mest liberale Grunnlover. Den har betydning også i dag og setter preg på våre liv daglig. For hva hadde Norge vært uten? Hvordan er det egentlig å bo i et land som ikke har en grunnlov, et samlende lovverk eller et fungerende rettssystem. Den grunnloven vi har i dag er veldig annerledes enn den som ble ført i pennen i 1814, hele to tredjedeler av den er endret, men tankene og filosofien bak den vil alltid bestå: Norge som selvstendig nasjon, om friheten for enkeltmennesket og om grunnleggende menneskerettigheter.Når vi med Henrik Wergeland er i det lyriske humør la meg lese et Gruk som til tross for at det handler om Danmark, like godt kunne vært om Norge. Det heter: 

DET ENESTE RIKTIGE 
Når klokken er 11 i Danmark Er den 5 i USA,
10 i London, og 18 i Kina,
Og 13 omkring Moskva.
 
Hvor er vi danske et udvalgt folk,At vi netop er født i selve Det lille velsignete landet, hvor klokken
Er 11, når den er 11. 
Det må være lov til å være nasjonal på 17. mai og det er vi. Men Grunnloven har forandret seg i tråd med samfunnet og i dag opplever vi at det lokale og globale henger sammen.La oss også ta med oss at vi i dagens Norge har mange med ulike bakgrunner og tradisjoner, men forenes av at vi bor her og setter pris på å ha våre rettigheter som frie mennesker i et fritt land. Jeg tror at hvis Wergeland hadde holdt denne talen i dag, 17. mai 2008, ville han ha ristet oss og han ville nå som før, tatt til orde for de grupper i samfunnet som ikke har det bra og nyter av godene. Han var den visjonære og så at det å være visjonær på vegne av landet sitt handler også om å være visjonær på vegne av seg selv. Noen ganger betyr det at man må være villig til å forandre seg. Det gjør det gamle dokumentet, altså Grunnloven, like viktig i dag som for nesten 200 år siden. 
Allerede i Henrik Wergelands levetid ga folk han æren for å ha innstiftet 17. mai feiringen. Mer enn noen annen har han definert nasjonaldagens innhold. Han ville at 17. mai skulle være inkluderende – det er i Wergelands ånd og da blir 17. mai som den skal være. 

”Når jeg tenker på Henrik Wergeland er jeg stolt af at være menneske” skrev den dansk-jødiske forfatter Meir Goldschmidt til han på dødsleiet. 

Han ga oss visjoner og drømmer – han ga oss frem for alt 17. mai og det må feires.
 
Etter Harry-Sam tale, ubrakte vi Kongens skål, og småpraten rundt bordene fortsatte til vi gikk hver til vårt. 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no