BOUVET-ØYA og TC-medlemmer

December 16, 2008

Kart over Bouvet-øya

 

Bouvet-øya er et lite stykke Norge langt nede i Sydishavet, og det er klassifisert som naturreservat. Det ligger på 54 grader syd og 3 grader øst, dvs. 2500 km. sydvest for Kapp det Gode Håp, og er et forblåst og stormutsatt lite punkt i et uendelig stort hav. 
Hvorfor begynte jeg å interessere meg for denne lille øya? Sist sommer besøkte jeg vårt medlem nr. 889 Ernst Abrahamsen som bor på Gjeving, rett innenfor Lyngør. Vi satt og hygget oss med kaffe og vafler, samt jordbær med iskrem i sommervarmen og pratet om TC og om løst og fast. Ernst er nå 83 år og synet svikter, så han føler han ikke lenger har anledning til å komme i Cluben, men hans interesse for Travellers og for gode anekdoter er alltid levende, så Ernst spør om jeg vet at et nå henvandret klubbmedlem – Sverre Sørum – var med og annekterte Bouvet-øya for Norge i sin tid. Nei, dette var helt nytt for meg, så jeg ba Ernst berette. Jo Ernst hadde selv seilt sammen med Sverre og hadde hørt historien. Da jeg kom hjem etter sommerferien begynte jeg å grave litt for å se hva jeg kunne finne av informasjon rundt den muntlige fortellingen jeg hadde fått av Ernst.


Sverre Sørum hadde vært kokk og stuert og seilt på hvalfangst i mange år. Så hadde han gått iland i Santos i Brasil og drevet skipshandel der. Han ble medlem i TC i 1960, med medlemsnr. 762. Sverre Sørum var født i 1909, så han var bare 18 år da han i 1927 var påmønstret som kokk hos Kaptein Harald Horntvedt på Norvegia-ekspedisjonen. Den 1. desember 1927 gikk de iland på Bouvet-øya og tok den i besiddelse som norsk territorium.

Det var ikke slik at Norvegia oppdaget Bouvet. Øya ble første gang oppdaget i 1739 av Jean-Baptiste Bouvet. Frankrike på den tiden trodde det måtte finnes store landmasser på den sydlige halvkule, for å være “motvekt” til landområdene i nord. Så flere franske ekspedisjoner var ute for å kartlegge de sydlige områder, men de fant kun spredte isolerte øygrupper, som Bouvet, Kerguelen, og Crozet. Grunnet stormfullt hav og ingen naturlige havnemuligheter, var Capt. Bouvet ikke istand til å komme iland på øya, som han forøvrig trodde var del av det antarktiske kontinent. Bouvets kartobservasjoner var såpass unøyaktige at flere senere ekspedisjoner ikke lyktes i å finne stedet, men i 1825 ble øya nok en gang “oppdaget”, denne gang av en britisk hvalfanger som ga øya 

 

 

navnet Liverpool Island og tok den i besiddelse i den britiske kronens navn. Det ble etterhvert en hektisk virksomhet i Sydishavet, med jakt på hval og fangst av pelssel. Både norske, britiske, amerikanske og andre nasjoners ekspedisjoner jaktet intenst, og snart meldte tanken seg om å etablere landfaste stasjoner. Britene hadde allerede en solid base på Syd-Georgia, så da Norge fremmet sitt territorialkrav på Bouvet-øya etter at Norvegia-ekspedisjonen hadde tatt den i besiddelse, gikk Storbritannia med på å fravike sitt mulige krav på øya.

La oss nå vende tilbake til Norvegia-ekspedisjonen og Sverre Sørum.
Norvegia var et kullfyrt dampskip på 285 BRT, lengde 115’, bygget i 1919 hos båtbygger Jac. Iversen i Son som selfangeren “Vesleper”. Den var bygget i tre og var datidens største ishavsskute. I 1927 ble den innkjøpt til forskningsfartøy av konsul Lars Christensen i Sandefjord. Han ga kr. 25.000 for skuta, og fra høsten 1927 drev den gjennom flere år utstrakt forskningsvirksomhet i Antarktis og nærliggende områder, bl. a. Bouvet-øya. Hensikten var å utforske mulighetene for mer intens hvalfangst og muligens etablere en landstasjon. Den 1. desember 1927 plantet ekspedisjonsmedlemmene det norske flagg på Bouvet-øya. 

 

 

 

Norvegia 

 

Et reisebrev
Med på ekspedisjonen var biolog cand.mag. Ditlef Rustad. Jeg siterer her utdrag av hans reisebrev publisert i Aftenposten 16.november 1928:
Endelig hadde man vårt første mål i sikte! I løpet av formiddagen den 30, november 1927 
var Bouvet-øen dukket opp i horisonten, hvor den efter hvert skilte sig tydligere og tydligere 
ut fra skymassene. 


Vi kom opunder øen ut på eftermiddagen, men så satte været inn med tåke og snefokk, og i slikt vær kunde det ikke være tale om å nærme sig en ukjent kyst. Vi la så bi for natten nogen nautiske mil vest for øen. Neste morgen nærmet vi oss nu med største forsiktighet – og under stadig lodding – og spenningen steg efter hvert. Vilde det lykkes oss å komme i land? Det var det store spørsmålet. 


Gjennom kikkerten mønstret vi nu kysten, og efter en tids søken frem og tilbake fant vi – et stykke nordenfor øens sydvestpynt – et sted, hvor det så ut til å være mulig å komme iland. 
En båt blev satt på vannet for å rekognosere, og så bar det innover, snart høit oppe på en 
bølgetopp, og snart dypt nede i bølgedalen. Da vi kom nær opunder landet syntes våre 
forhåpninger å skulle bli tilintetgjort, for de forholdsvis fredelige dønningene som hadde 
båret oss innover, forvandlet sig nå til den vildeste brenning. Frådende av raseri styrtet de sig 
mot land så skumsprøiten gjøv, men efter å ha rodd langs land en stund fant vi en liten vik. Munningen var nesten stengt av nogen små, grunnstøtte isfjell, og i le av disse fortreffelige bølgebrytere fant vi nu f o r h o l d s v i s smult vann. Her lykktes det oss nu å komme iland, og efter å ha sett oss litt om, rodde vi ombord igjen. 

 

 

Der blev nu straks gjort forberedelser til okkupasjonen. Det gjalt å nytte tiden. For under 
disse breddegrader - «the furious fifties», som englenderne kaller dem – gjør man best i å 
benytte godværet, mens man har det, og ikke stole på at det vil holde sig. 
Til formalitetene ved en okkupasjon hører blandt annet også at man skal nedlegget et depot 
av proviant og medisin. En tønne mel, salt kjøtt, en primus, en dunk parafin m.m. blev nu 
firet ned i båten, med lemmene til depotkassen, så bar det innover igjen med 2.styrmann og 
en av mannskapet ombord i «flåten», og oss andre ombord i båten. Da depotet var ferdig, blev flaggstangen med flagget reist. Kapteinen holdt så en kortfattet tale og sluttet med å lese

                                                                                                                     Norvegia med fly på hekken

 

opp okkupasjonsformularen. Denne lyder – såvidt jeg husker: «I hans Majestet Haakon VII Norges konges navn tar jeg herved Bouvetøen i besiddelse for Norge» 
En beretning om okkupasjonen og med samtlige tilstedeværendes underskrift blev så lagt i en 
flaske med parafinert kork og anbragt i depoet. De som underskrev var følgende: Kaptein 
Harald Horntvedt, 1. styrmann Nils Larsen, 2. styrmann Simon Sølyst, radiotelegrafist Ivar 
Hansen, kokk Sverre Sørum, matros Sverre Larsen, matros Einar Gustavsen, matros Ole 
Gabrielsen, matros Sigurd Theodorsen, fyrbøter Johannes Edvardsen samt amanuensis 
Mosbye og jeg. 

 

                                                                                                Mannskapet på Norvegia 

 

Kapteinen besluttet nu at vi skulde bli en stund ved øen for å drive fangst på pels-selen. De 
nærmest følgende dager var det imidlertid umulig å komme iland på grunn av sjøen, og vi 
benyttet derfor tiden med å undersøke øen nærmere. Vi seilte rundt den flere ganger, i 
forskjellig avstand, og tok en hel del loddskudd, og det var under dette opploddingsarbeidet 
vi var så uheldig å støte på grunn, sannsynligvis på en bassaltpigg som sto opp fra bunnen. 
Vi oppholdt oss i det hele en måned ved øen, og i løpet av denne tiden opnådde vi bare en 
eneste gang å se toppen av øen, som ligger ca. 930 meter over havet. Øen er i utstrekning vel 9 ½ kilometer øst-vest og vel 6 ½ kilometer nord-syd og omtrent femkantet. 
Vi benyttet enhver anledning til å komme iland og drive fangst, men der kunne gå dager 
mellom hver gang det var mulig. I mellomtiden fortsatte vi opploddingsarbeidet, og tok også 
endel hydrografiske stasjoner rundt øen. 


Den 1. januar 1928 sa vi så farvel til Bouvet og satte kursen rett sydover, hvor vi seks dager 
senere blev stanset av pakkisen på vel 61 gr.s.br. Herfra bar det så vestover langs iskanten, og den 22. januar kom vi så til Syd –Georgia, hvor «Norvegia» måtte legges op på grunn av skaden ved grunnstøtningen. 

Hva skjedde med Norvegia-ekspedisjonen?
Høsten 1928 var Norvegia igjen på ekspedisjoner rundt Antarktis, denne gang for nærmere studier av Bouvet og Peter I øy. Ett år senere i vinteren 1929/30 var Norvegia utstyrt med to fly og fulgte hvalkokeriet “Thorshammer” i Sydishavet. Hjalmar Riiser-Larsen var med som pilot og deler av Antarktis-kysten ble utforsket. En liknende ekspedisjon året etter, hvor kysten rundt hele Sydpolkalotten ble utforsket. I 1931 ble Norvegia solgt til Elling Aarseth i Ålesund og døpt om til “Kvitøy”. Skuta ble skrudd ned av isen på selfangst i Kvithavet i mars 1933.

Nyere besøk til Bouvet
Både skip fra Syd-Afrika og norske hvalfangere var i området ved flere anledninger, men i 1971 ble Bouvet erklært som et norsk naturreservat for beskyttelse av hele økosystemet på øya med plante- og dyreliv. Den norske Antarktis-ekspedisjonen, på vei tilbake fra Dronning Maud Land, gjorde en landstigning på øya i februar 1977, fra forskningsskipet “Polarsirkel”. Vårt klubbmedlem nr. 970 Lauritz Sømme som var med på ekspedisjonen, var med på landgangen på Bouvet. Med tillatelse fra Lauritz refererer jeg litt fra hans artikkel i A-magasinet fra 1977:
Med en lettbåt og to gummibåter fra “Polarsirkel” skulle de gjøre landgang. Med full gass på motoren kjørte de en av gummibåtene på toppen av en bølge innover mot stranden. Da bølgen brøt og båten stod fast, hoppet de ut og trakk den opp før neste brenning kom. Den andre gummibåten var ikke så heldig. Den ble liggende skrått på bølgekammen og fikk hele brenningen over seg før de omsider fikk krabbet seg iland. Hensikten med landstigningen var å utplassere en automatisk værvarslingsstasjon, samt å foreta observasjoner og undersøkelser av plante- og dyreliv. Plantelivet består hovedsaklig av mose og lav, mens dyrelivet er store kolonier av pingviner og sel, både elefantsel og pelssel; samt mikroskopiske spretthaler og midd. Etter avsluttet arbeide iland viste det seg at det var store vanskeligheter med å komme ut 

 

gjennom brenningen. Lettbåten fra “Polarsirkel” lå utenfor brenningen og skulle trekke gummibåtene ut med line. Men de ble flere ganger fyllt med vann og skyllet tilbake til stranden, før ekspedisjonsdeltakerne endelig kom seg ut og ombord i “Polarsirkel” til tørre klær og varm mat.

Lauritz Sømme på Bouvet
I 1979 var Lauritz tilbake som deltaker i en ny vitenskaplig ekspedisjon til Antarktis og Bouvet. Landingen på øya var denne gang med helikopter og hensikten var å følge opp utvikling i dyrelivet etter at fredningen har vært i kraft endel år, samt å etterse og fornye det tekniske utstyret som er utplassert. Bouvet er et svært værhårdt sted og det er ikke mulig å ha noen form for permanent menneskelig aktivitet der. Teknisk utstyr blir slitt ned av sjø, vær og vind og må med jevne mellomrom fornyes dersom man ønsker at det skal fortsette å fungere.
Bevaringen av Bouvet som naturreservat er viktig. Ved resolusjonen av 1971 ble hele øya og omliggende havområder vernet. På grunn av sin isolerte beliggenhet har øya blitt mindre påvirket av menneskelig aktivitet enn de fleste andre områder i Sydishavet. Naturen selv er imidlertid meget aktiv, med jevne endringer av topografien grunnet skred, bølger, vind og is. Forhåpentligvis vil fredningen av Bouvet fortsatt bli respektert i fremtiden, slik at økosystemene på øya kan fortsette sin naturlige utvikling.
I de senere år har Norge satset aktivt for å ivareta sine interesser i Sydishavet. I regi av Norsk Polarinstitutt har det vært sendt flere ekspedisjoner til Antarktis, bl.a. i forbindelse med oppbyggingen av den permanente 

 

                                                                                                  Jan Erling Haugland 

 

forskingsstasjonen “Troll” på dronning Maud Land. Vårt klubbmedlem nr. 1010 Jan Erling Haugland har vært ekspedisjonsleder på flere av ekspedisjonene til Antarktis, og disse ekspedisjonene har som regel også gjort en 

stopp på Bouvetøya for å inspisere og fornye det automatiske utstyret for værobservasjoner som er utplassert på øya.

Bouvetøyas fremtid.
Øya kan aldri bli noen base for permanent menneskelig aktivitet, til det er den for værhård og ubeskyttet. Men den vil ganske sikkert bli jevnlig besøkt for å fornye det automatiske utstyret for værobservasjoner, samt for å følge opp frednings-bestemmelsene og studere den naturlige utvikling i øyas geologi, erosjon og dyre- og planteliv. Kanskje vil klubbmedlemmer fra TC være deltakere også i fremtiden, og føre tradisjonene videre.

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no