Oppdagershistoriens store bedrageri

March 3, 2009

I internasjonal sammenheng gir berømmelsen og tilfredsstillelsen ved å være den første som oppdager, den første som bestiger og den første som betrer, et enormt kick. Dersom de var i live, kunne vi ha spurt John Hannington Speke, den første hvite mann til å finne nilens utløp fra Victoriasjøen. Eller Roald Amundsen som 14. desember 1911 plantet det norske flagget på Sydpolen. Eller Edmund Hillary som 29. mai 1953 tok det siste skrittet opp til toppen av Mount Everest – eller var det Tenzing?
Spør dem alle, og de ville ha berettet om en glede og om en triumf som knapt nok lar seg beskrive. Triumfen er så stor at man til og med er villig til å satse æren for å være den aller, aller første der mennesket aldri har satt sin fot. Da kan det gå galt, svært galt. Og det var akkurat det som skjedde for mange, mange år siden. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bernt Balchen som ung mann, før han manifesterte seg som en av historiens største flypionerer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bent Balchen som en moden og suksessrik mann

                                                      Bernt Balchen inspiserer en av de mange maskinene han har fløyet

Det skjedde langt nord
La oss gå 83 år tilbake i tiden. Vi befinner oss i begynnelsen av mai 1926 på den nordlige halvkule på er et gudsforlatt sted på en forblåst øy i Nordishavet. Vi er på Svalbard, nærmere bestemt ved Kings Bay. Men akkurat på denne tiden er ikke Kings Bay så gudsforlatt som stedet pleier å være. Derimot har to av datidens mest profilerte oppdagere satt seg stevne der omtrent på samme tid. Den ene er Roald Amundsen, den andre er amerikaneren Richard E. Byrd. Begge har satt lovet verden å være den første i historien til å fly over polpunktet.  

I dag kan vi vanskelig forstille oss den nesten utrolige publisitet som fulgte dette prosjektet. I USA hadde avisene i månedsvis skrevet som deres store helt og oppdager som skulle ble den første til å overfly polpunktet. Forberedelsene begynte allerede året før. I ryggen hadde Byrd finansmagnater som Edsel Ford, John D. Rockefeller og Vincent Astor, for bare å nevne noen. Shippingforbundet i USA gikk med på å låne ham 3.800-tonneren Chantier for å bringe ham og flyet til Kings Bay. Byrd valgte seg en fokker Trimotor som ble døpt Josephine Ford som en gest til Fords datter av samme navn. Maskinen var på 42 fot og hadde vingspenn på 63 fot . Tre kraftige motorer på 200 HK skulle gi maskinen en toppfart på 122 miles i timen. Det var denne maskinen som skulle bringe Byrd og piloten Floyd Bennett over Nordpolen.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det siste bildet som er tatt av  Byrd og Balchen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bernt Balchens siste hvilested.

 

 

 

 

 

Amundsen var der!
Det var en skikkelig strek i regningen da Byrd oppdaget at prosjektet hadde fått en farlig konkurrent. Han ankom Kings Bay 29. april med Chantier og ser til sin forskrekkelse at han ikke var alene. På stedet er selveste Roald Amundsen som hadde en lignende idé, nemlig å fly over nordpolen, riktignok ikke med fly, men med luftskipet Norge. Det var like ille. Byrd var dermed en del av et kappløp han ikke hadde regnet med. Til sin store glede oppdager han at Amundsen ikke har kontroll over situasjonen. Norge befinner seg, av alle steder i verden, i Leningrad, og mye tyder på at det vil ankomme Kings Bay så sent at Byrd allerede ville ha avgjort det luftige kappløpet. Det stemmer. Da Norge ankommer, er Byrd klar til sin ferd mot Nordpolen. Mens Roald Amundsen og hans menn klargjør luftskipet, kan de 3. mai konstatere at det blir liv i propellene på Josephine Ford. Maskinen taxer bortover isen, og øker hastigheten. Så høres en skjærende lyd, hastigheten faller og flyet blir stående bom stille. Skiunderstellet har ikke tålt slagene og er blitt slått i stykker.  

 

Og dermed er vi omsider kommet frem til dette foredragets store forgrunnsfigur. Det er ikke Byrd. Det er ikke Amundsen. Og det var heller ikke vårt tidligere medlem, Hjalmar Riiser Larsen, som hørte til Amundsens mannskap. Men det er et annet av våre tidligere medlemmer – nevenyttige og alltid behjelpelige Bernt Balchen. I ren sjenerøsitet mot Byrd, spør Amundsen Balchen om han kan å reparere skiunderstellet. Bernt tar en titt på elendigheten, og mener at det skal han nok klare. Balchen viser et han er en trollmann i slike situasjoner. Med få hjelpemidler og uten reservedeler, klarer han å reparere understellet. Tidlig om morgenen den 9. mai letter Josephine Ford og setter kursen mot Nordpolen. Om bord er Richard Byrd og piloten Floyd Bennett.  

Mens flyet forsvinner i horisonten, skjønner Amundsen og hans menn at akkurat der og da er slaget tapt. 15,5 time senere returnerer Byrd med Josephine Ford i triumf. Til de fremmøtte erklærer han at han hadde nådd Nordpolen og hadde sirklet rundt den i 14 minutter. Han blir en verdenshelt over natten.  Da han ankommer USA noen uker senere, blir han mottatt som en av nasjonens største sønner, og i hvit marineuniform står han oppreist i den åpne bilen og lar konfettien regne over seg oppover Broadway, en ticketparade som bare de aller største får oppleve. I USA ble dette oppfattet som den kanskje største verdensbegivenhet siden verdenskrigen endte i 1918. Intet mindre. Det vakte liten eller ingen oppmerksomhet da Amundsen gled over Nordpolen med Norge den 12. mai – altså tre dager etter Byrd.  Om bord er, foruten Amundsen selv, en rekke prominenser. Bernt Balchen ble det ikke plass til.  

 

Regnestykket
Ingen stiller spørsmålstegn ved Byrds prestasjon, bortsett fra én person. Akkurat det var svært uheldig for Byrd. For denne mannen hadde mer greie på fly, motorer, bensinforbruk og ytelser enn de fleste andre. Det var Balchen som hadde reparert understellet. Og mens Byrd lot seg hylle, falt Balchen i dype tanker. Han kjente flyet, motoren og dens ytelse. Han satte seg ned og regnet drivstoff og fremdrift, og skjønte ingen ting. Han regnet igjen og igjen – og kom frem til samme resultat. Denne flyvningen til Nordpolen og tilbake igjen var ganske enkelt ikke mulig med fokkeren, ikke engang teoretisk. Balchen kjenner flyenes prestasjonsevne og drivstofforbruk ut og inn, han har lang erfaring i å beregne flytid og sammenligne den med tilbakelagt distanse. Og han hadde en eventyrlig evne til rasjonell tenkning. Regnestykket var som følger:

 

– Byrd kom tilbake etter 15 timer. Han hadde angivelig sirklet rundt polpunktet i 13 eller 14 minutter, og det betydde at tur/retur polen bare hadde tatt 15 timer og et kvarter. Balchen er en erfaren flyger som utmerket vet at Fokkeren hadde en marsjfart på 112 til 113 kilometer i timen. Distansen fra Kings Bay til Nordpolen er 1235 kilometer . Turretur Kings Bay – Nordpolen, en distanse på 2470 kilometer , skulle ha tatt Fokkeren 21,9 timer hvis man antar at den gjorde 112 km/t . Men med skiunderstell istedenfor hjul, regnet Balchen ut at Fokkeren neppe kunne gjøre mer enn 105 km/t , og dette ville ha betydd en flytid på 23,6 timer. Byrd kunne ikke ha nådd polen. Det var helt umulig! Med det kvantum drivstoff, og det antall HK var det simpelthen ikke mulig å nå frem og tilbake til Polpunktet på 15,5 time. Prestasjonen måtte være et bedrageri uten sidestykke i oppdagernes historie.  

 

Dette var Bernt Balchen
Balchen holder den første tiden sin observasjon for seg selv. Men før vi ser på hvordan det gikk videre, skal vi dvele litt mer ved livsløpet til denne usedvanlige mannen.

 Bernt Balchen, oberst i USAAF begynte sin militære karriere i Norge  som marinepilot og flybygger ved flyfabrikken i Horten. I 1917 tok han permisjon for å kjempe med de finske studenter og arbeidere i Finland som ville kopiére revolusjonen i Russland. I 1926 var han altså med i Amundsens mannskap som ville fly over Nordpolen med luftskipet Norge. Byrd hadde på den tid ikke kjennskap til at Balchen hadde kapasitet til avsløre ham som juksemaker. For så lenge hans egen pilot holdt kjeft, ville ingen kunne avsløre ham.  Derimot beundret han nordmannen for sin helt eksepsjonelle kunnskaper om fly og flyvning.

 

Balchen ble derfor med Byrd både i 1927 og 1929 over Atlanterhavet og Sydpolen. Igjen, Byrd høstet stor ære for prestasjonene, men egentlig burde han gått stille i dørene.

Begge flyturene ble svært spesielle. Over Atlanteren ville Byrd bruke sin Fokker FVIIb. Da Byrd testet maskinen, crashet den, selv om den ble fløyet av Flod Bennett og flykonstruktøren Anthony Fokker himself. Balchen, som på dette tidspunkt tjenestegjorde i et viktig oppdrag i Canada for det berømte kanadiske ridende politi, ble tilkalt for å redde stumpene. Han klarte å få maskinen på vingene igjen, og ble med over Atlanteren som 2. pilot. Første pilot var den berømte og selvbevisste Acosta. Men under ferden blir det så  ble det overskyet at de må satse på instrumentflyvning. Greit nok, men det har bare en hake. Dette har Acosta aldri lært. Han har simpelthen ikke peiling. Balchen overtar spakene og sørget for at de kommer velberget frem. I USA blir Byrd og Acosta hyllet som helter mens Balchen offisielt bare blir omtalt som ferdens mekaniker! Enda det var han som reddet dem alle fra død og fordervelse. 

 

Noe lignende skjedde da Byrd skulle fly over Sydpolen. Igjen måtte Balchen trå til. Maskinen Byrd hadde valgt, holdt ikke mål. Balchen testet den, og installerte selv en ny motor i nesepartiet. Eter mye frem og tilbake ble Balchen igjen med, og han reddet igjen situasjonen ved sin instrumentflyvning og kunnskaper om navigasjon. Han fikk en liten og ubetydelig medalje for innsatsen, mens Byrd igjen ble hyllet.

 

Balchen gjorde senere en betydelig innsats i amerikansk luftfart. Da krigen begynte fløy han Catalinas og Cansos i Fjerne Østen, men ble raskt tilbakekalt til Washington. Nå fikk han blankofullmakter, og ubegrenset budsjett og sterkt hemmelighold, for å etablere et flyplasssystem på Grønland. Det er i dag Søndre Strømfjord.

Siden fløy han utstyr til den norske hjemmefronten. Det vil gå for langt her å rekapitulere alle de spektakulære, farlige, dristige aksjonene han gjennomførte. Hele tiden sto han frem, i alle sammenhenger, som en kaldblodig og, uhyre dyktig aktør.  

 

Latterlige argumenter
Nå er tiden inne til å vende tilbake til 1926, og Byrds store bedrag. I en rekke amerikanske institusjoner, fremstår Byrd fremdeles som mannen som nådde Nordpolen, og Balchens beregninger tilbakevises på sviktende grunnlag. Argumentene han bruker er til dels oppsiktsvekkende infantile. Han sier at han ble hjulpet av voldsom medvind, en medvind som snudde på polpunktet og var like voldsom som medvind på vei hjem igjen. Det hjelper ikke at det i meteorologiske beregninger for 9. mai over Arktis konstateres rolige vindforhold.

Byrd fremholder videre at da polpunktet blir overfløyet igjen, mange år senere, er det tatt bilder. Og han kjenner igjen formasjonene. Utrolig. Det er barnelærdom for denne observatør, som ikke engang tør omtale seg som amatør, at Nordpolen består av drivis med formasjoner som endrer karakter fra dag til dag. Og Byrd kjenner igjen landskapet på bilder 15 år senere!  

Den døende piloten


Da jeg begynte å interessere meg for denne saken, lette jeg både på biblioteket og på nett. Og etter noen dager snublet jeg over en gullgruve. Det er et oppsiktsvekkende intervju som Vi Menn hadde gjort med Balchen i 1971 – to år før han døde. Der forteller Balchen om sitt siste møte med Floyd Bennet, mannen som var pilot på den famøse nordpolturen. Det var noen år senere, og på et hotellrom sitter de og snakker om dagen før og etter 9. mai 1926. På dette tidspunkt er Bennett uhelbredelig syk, nærmest døende. Begge har i alle år satt stor pris på hverandre, og Balchen tar motet til seg og spør om hva som egentlig skjedde om bord på Josephine Ford den 9. mai. Bennett trekker på det, og sier at han av lojalitet til Byrd hittil har unnlatt å fortelle sannheten. Men han kjenner at døden nærmer seg.  Nå vil han likevel fortelle. Skal vi tro Balchen, skrev han ordrett ned det Bennett fortalte, og Balchen er en mann som alltid har talt sannhet:

«Bernt, jeg vil gjerne fortelle deg en ting som har plaget meg i lengre tid.  Du er selvsagt klar over at Byrd og jeg aldri nådde Nordpolen. Du vet jo dette fordi du har så godt kjennskap til «Josephine Ford»s yteevne etter all den flygningen vi hadde under turneen. (De turnerte i USA sammen med Byrd da han lot seg hylle).  Men jeg kan fortelle deg nøyaktig hvor langt vi kom under polflygningen. Vi var bare kommet et stykke nord for Spitsbergen da kommandøren (Bennett kalte alltid Byrd for «kommandøren») oppdaget at vi hadde en oljelekkasje. Han ble ganske urolig og beordret meg til å fly tilbake til den nordlige kysten av Spitsbergen – en 20- 30 kilometer unna. Vi fløy fram og tilbake en stund, og lekkasjen stoppet. Vi diskuterte muligheten av å fly over til Øst-Grønland, men han gav meg til slutt ordre om å fly fram og tilbake, og dette gjorde vi inntil han endelig bad meg om å returnere til Kings Bay. Vi fløy fram og tilbake i fjorten timer. Så fløy vi til Kings Bay.»

 

Noen måneder senere avgikk Bennett ved døden. I ettertid viser det seg at han faktisk senere også har fortalt andre om det som skjedde.

Beretningen Balchen og Byrd kunne ha stanset der. Men det gjorde den ikke. Byrd informerte aldri omverdenen om sine mistanker mens Byrd var i live, Men Byrd og hans familie gjorde det alt de kunne for å uskadeliggjøre Balchen. Etter admiralens død i 1957 fortsatte, den innflytelsesrike familien Byrd, under ledelse av senator Harry Byrd (tidligere guvernør i Virginia) å lage vanskeligheter for Balchen. Selv ikke USAs høyeste flygeneraler, de verdensberømte Carl Spaatz, Doolittie og Ira Eaker, maktet å få Balchen forfremmet fra oberst til general. I løpet av en periode etter verdenskrigen på 20 år ble dette forsøkt syv ganger, men forgjeves. Innstillingen om forfremmelse ble kvalt hver gang av senator Harry Byrd, formann i den innflytelsesrike militærkomiteen for Senatet. To innstillinger om å tildele Balchen Kongressens Æresmedalje (Medal of Honor) ble stoppet på samme måte. Det sies at senator Byrd stillet seg på bakbena av «personlige og spesielle grunner».  

 

I en bok som nylig er utgitt i USA, «Oceans, Poles and Airmen», skrives det at Byrdfamilien også forsøkte å stoppe utgivelsen av Balchens selvbiografi og forlangte å sensurere boken.  Dette oppnådde de i fullt monn, og da Balchens bok endelig utkom i 1958 under tittelen «Come North With Me», var den så utvannet at bokens egentlige budskap – sannheten om Byrd som polforsker og navigatør – var blitt borte i omkalfatringen.

 Byrd Polar Research Center The Ohio State University hevder fremdeles at Byrd var først over Nordpolen.

 National Museum of the USA ARCTIC RESCUE mener noe annet. De vet at Byrd aldri var over Nordpolen. Institusjonen mener dessuten følgende. Jeg siterer:

Col. Bernt Balchen was America's greatest Arctic expert in modern times.

 

 

 

 

 

 

vein forteller at han sist høst besøkte Dharamsala og Tibetan Children Village. Der hadde mange barn samlet seg i House of Peace and Dialogue. Mange av barna var foreldreløse, men foreldrene til barna som var til stede, deltok også på møtet. 

Under møtet fikk noen av barna i oppgave å mene noe om ”mot. En gutt å 15 var blant dem som tok imot utfordringen og skrev en betenkning. Den er så tankevekkende og direkte at vi velger å gjengi den i sin helhet på våre sider: 

Inntil jeg var 10 år, levde jeg sammen med min familie i Tibet. Jeg ble overrasket da min mor sendte meg til India for å studere, og jeg gråt i dager og netter da jeg vandret gjennom skoger og elver. Jeg ønsket intenst å bli velsignet av hans store hellighet Dalai Lama i India.

Nå er jeg 14 år gammel. Jeg studerer som en tibetaner-gutt i en landsbyskole i Dharamsala. Da jeg var i 5. klasse, hadde jeg en lærer som het Gen Rinzin Choenyi Lak. Hun er en nonne som underviser i tibetanske fag, og hun er beskjeden og stillferdig. 

Jeg trodde hun var en ganske alminnelig nonne til jeg hørte om hennes kamp for frihet og hennes reise til en eksiltilværelse. Jeg ble rystet da jeg hørte at hun hadde vært politisk fange i syv år. På grunn av sin motstand mot den kinesiske okkupasjonen av Tibet, ble hun torturert av kineserne og hver natt tvunget til å løpe mange kilometer for å sanke ekskrementer fra kuene.

Etter å ha hørt hennes historie, ble jeg mer interessert i grundig å studere vår historie for å bidra til å gjøre vår kultur levende og for å forhindre at kineserne ødela den. Jeg hjalp til med å tegne bilder i Tibet Our Country-prosjektet, og blir veldig stolt da nonnen be meg om å fortelle om prosjektet for besøkende. 

Før var jeg ganske doven, men nå er jeg mye mer ansvarlig, og tar meg av andre studenter der jeg bor. Jeg ber også mye for tibetanerne fordi jeg har friheten til å praktisere min tro.

Hennes mot inspirerte meg til å spille hovedrollen i skuespillet Siddartha, The Right Path. Jeg var nervøs da jeg sto på scenen, men hun ga meg styrke til å overvinne frykten.

Nå skjønner jeg min mors styrke og mot da hun sendte meg hit.

En ideell virksomhet
Denne er en betenkning som gir grunn til ettertanke, og som viser at vår nåtid er betent – også andre steder enn i Midt-Østen. Det er all grunn til å verdsette Sveins innsats og ideelle målsettinger, noe som ikke minst understrekes av Hans Chr. Magnus som ble invitert til å bidra med sin kompetanse til prosjektet. Til vår hjemmeside sier Hans Chr. at det var lett å si ja til invitasjonen: 

– Formålet med Stiftelsen Basecamp Fundation er vern av vår kulturarv og natur
ut fra forståelsen om det nære samspillet mellom mennesker og natur. Stiftelsen støtter særlig ideelle prosjekter ved alle destinasjonene, som er utviklet og drevet av Basecamp Explorer.

Svein Wilhelmsen, som er initiativtager til Basecamp konseptet, har i løpet av de siste 10 årene har bygget opp de forskjellig stedene samtidig som han etablerte Basecamp-stiftelsen. Svein spurte om jeg kunne tenke meg å ta over som daglig leder for stiftelsen fordi aktivitetene og engasjement omkring prosjektene er blitt mer og mer omfattende. Noe jeg selvsagt sa ja til fordi jeg opplever det som spennende, utfordrende og ikke minst meningsfylt.

2000 barn og unge fra Tibet
Tibetan Childrens Village i Dharamsala i India er et av de mange prosjektene som stiftelsen støtter gjennom blant annet stipend til tibetanske studenters høyere utdannelse. I Tibetan Children’s Village er det over 2000 barn og unge, alle flyktinger fra Tibet og veldig mange er foreldreløse. En av mine mange oppgaver er selvsagt å sikre flere stipend for disse studentene.

Stiftelsen har også finansiert House of Peace and Dialogue , som er et konferanse senter i Tibetan Children’s Village, som nå brukes til konferanser omkring menneskerettigheter, bærekraftig turisme osv.

Svein har forøvrig ved flere anledninger truffet Dalai Lama og da vi var på en styretur siste høst og deltok i Tibetan Children’s Village 48 års feiring, hadde Svein plass på ærestribunen ved siden av Dalai Lama, sier Hans Chr. til vår hjemmeside. 

Travellers Club er privilegert som har mange dedikerte medlemmer i sin midte, medlemmer med både gangsyn og vidsyn. Svein og Hans Chr. tilhører denne kategori. De fortjener all den støtte vi kan gi i deres arbeid. 

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no