Värmland – svensk idyll rett utenfor vår stuedør

October 5, 2009

Vi er kommet til andre dag i det som beskrives som Selma Lagerløfs verden. Det var her hun levde, det var her hun lot seg inspirere. Mange steder ser vi sporene etter denne giganten i svensk litteratur, og snart skal vi også besøke Mårbacka, hennes hjem gjennom så mange år. Men først går ferden fra Hillringsbergs Herregård. Da må vi over på den andre siden av Glafsfjorden og nordover på riksvei 61, og så østover forbi Arvika. Siden dette er en kulturreise i det värmlendske landskap, tar vi mer enn gjerne med oss stedene med symbiose av kultur og natur. ENGgården, et par mil øst for Arvika, er et slikt sted.  

 

Utenfor alfarveiVi tar av fra hovedveien og kjører lukt inn i skogen. Det vil være en overdrivelse å påstå at ENGgården ligger langs alfarvei. Etter noen kilometer møter vi skiltet ENGgården og tar av på en ferdselsåre som om mulig er enda mindre pretensiøs enn den forrige. Så er vi fremme på et sted og ved en bygning uten noe annet enn natur rundt veggene.

 

 

 

 

 

 

 

 

ENGgården langt ute i ødemarken

 

 

Vi blir ønsket velkommen av verten, Karl-Axel Engstad som driver stedet sammen med sin hustru Siv. Før vi setter oss til med kaffekoppene, blir vi vist rundt. Før vi er kommet halvveis må jeg innrømme at dette er det underligste hotell jeg noen sinne har besøkt. Innenfor veggene er  samlet et tilbud man neppe finner maken til i Sverige, og i hvert fall ikke i Norge. For dette er ikke bare et hotell, men også et spill levende kunstgalleri. Og mer enn det. Her er også en stor konsertsal og et profesjonelt 

 

 

 

 

Karl-Axel spiller Mozart på sitt smykke av et instrument – et Steinway-flygel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En vinduskarm – og en bagatell. Men bagatellen er likevel en typisk trekk ved Sillegården der alt er enkelt, der alt er velpleiet og der alt ønsker velkommen. 

 

 

 

 

 

Karl-Axel spiller Mozart på sitt smykke av et instrument – et Steinway-flygel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skrivebordet, skrivemaskinen og et bilde av Selma – det finner vi i Selmas skrivestue som står som den gang.

 

 

 

 

 

Det var på en gås som dette, i Selmas entre, at smågutten Nils Holgersson reiste på sin  underlige reise

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mårbacka gård slik den er bevart. 

 

 

Länsmansgården med opprinnelse fra middelalderen – der er det enkelt å like seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herregården Rottneros er vakker – og passer perfekt inn i parken a samme navn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En skulptur og et glimt av parken Rottneros

 

 

 

innspillingsstudio. Midt på gulvet hersker et stort og mektig Steinway-flygel. Midt under omvisningen setter Karl-Axel seg ved flygelet og fra det mektige instrumentet strømmer nå en forførende klaverfantasi signert Mozart. Rundt oss på veggene, også på galleriet, henger kunst som verken skal provosere eller er tilpasset ideologiske bindinger eller faglige premisser. Det er ganske enkelt kunst som artistene med pensel og palett har skapt – fordi de elsker sin kunst. 

 

Også for sjelens pleie


Etter at tonene fra den mozartske fantasi har dødd ut, vandrer vi til de lyse og innbydende værelsene som er innredet for å pleie både kropp og sjel. Her er vi et annet og like sjeldent element på et herberge ute i skogen. Karl-Axel og Siv henvender seg helt bevisst til mennesker som i perioder omfavnes av det dypeste mørket. Det kan være sorg, skilsmisse, kroppslige skader eller alvorlig sykdom som knuger og utfordrer ens bevissthet. Til disse menneskene rekker ekteparet Engstad ut en hjelpende hånd, godt assistert av leger og terapeuter. Dermed kan et opphold på ENGgården bli akkurat det som må til for å kunne takle nåtiden og fremtiden.

 

ENGgårdens øde beliggenhet fremstår også som et element til å fremme kontemplasjon fjernt fra byens og menneskenes larm. Tiden tillater dessverre ikke opphold over natten eller for den saks skyld å dele bordets gleder. Men vår fornemmelse av perfeksjon også her underbygges av diplomer for et mesterlig kjøkken. En fin terapi for mange er også mulighet til å bli med på kjøkkenet for å lære gourmetens hemmeligheter, kjøkkensjefen Henrik Lööv går for å være en mester i sitt fag.

 

Så nipper vi til vår kaffekopp og føler oss trygge på at dette kan beskrives som enestående i ordets aller beste forstand. Et mer sammensatt og komplett tilbud til de som søker det helt spesielle for å pleie både kropp og sjel kan ikke jeg huske å ha opplevet maken til. Da vi ankom stedet i ødemarken undret vi oss på hva vi hadde er å gjøre. Da vi reiste noen timer senere, tok vi med oss et sterkt ønske om å komme tilbake. Så er det Sillegården neste, og dit er det bare en snau times kjøring. 

 

Sillegården ved Fryken


I 1915 bygde den driftige kvinnen Ida Sahlström restauranten Sillegården som er tuftet på en byggeskikk fra en fjern fortid. Rundt restauranten vokste det opp et sommerpensjonat med vakre haver, irrgrønne omgivelser og alltid med kulturen som retningsgivende. For 100 år siden var Sillegården som et funklende smykke. Jeg skjønner hvorfor. Fordi denne värmlendske idyll er bevart, nesten i minste detalj, og ønsker sine gjester velkommen med en patinert inderlighet.

 

Dessverre ble det denne gangen ikke tid til mer enn et par timers pusterom før ferden gikk videre. Men det var likevel tilstrekkelig til å kunne verdsette denne kulturelle og arkitektoniske severdighet som klynger seg til breddene av Fryken, en av landsdelens mange innsjøer.

Om Sillegården, som ligger i Västra Ämtervik, sies det at akkurat her er Värmland på sitt vakreste. Ingen grunn til å tvile på det. Og dersom du virkelig blir forelsket i stedet, er det mulig å overnatte på gården. Gjesterommene er enkle, men preget av sjarm, og alle bærer de preg av å være innredet av folk som ønsker å sette sitt personlige preg på rommene.

 

Holdt jeg på å glemme maten? Det hadde i så fall vært trist, for menyen består av gode retter fra et helsvenske kjøkken. Jeg var så heldig å få meg en matbit sammen med ”trädgårdsmestare” Jeanette Blom som har til oppgave å sørge for at symbiosen mellom hage, miljø og tradisjon alltid er fremtredende. Før vi spiste tok hun oss med på en kulturell vandring rundt på eiendommen. Hun fortalte om alle hensyn som blir tatt for å bevare det opprinnelige. Neida, verken Jeanette eller hennes kollega, markedssjef Marianne Kornsjö, blir rike på driften av Sillegården. Det gnager dem ikke. Viktigere er det å ta vare på livsverket til Ida Sahlström og hennes søsken Anna og Bror som for 100 år siden sto utsmykkingen på mange av veggene.  

Dersom denne beretningen frister til å legge noen feriedager til Värmland, er Sillegården en behagelig og fredelig severdighet som du ikke må reise forbi.  

 

Her regjerte Selma Lagerløf


Vi reiser videre, mettet av nye inntrykk, og likevel blir neste stopp om mulig enda mer overveldende. Ikke når et gjelder pomp og prakt, men når det går om Värmlands innerste sjel. For vi kommer til Mårbacka – Selma Lagerløfs rike for mer enn 100 år siden. Gården står fremdeles som den gjorde da Selma Lagerløf bodde der, og kan kanskje sammenlignes med Bjørnsons Aulestad. Fasaden, rommene og innredningen er intakt og huset er vid åpent for alle som ønsker å vite mer om denne talentfulle og bestemte kvinnen som er blitt den svenske litteraturens ikon, og et motstykke til dagens uendelige sverm av krimforfattere som skriver om å drepe.

 

Mårbacka ligger ikke langt fra Sunne, og det er i seg selv en hyggelig kjøretur. Mårbacka er Selmas fødested. Her vokste hun opp, her skapte hun figurene, miljøet og landskapet fra Gösta Berlings Saga og her endte hun sine dager i 1940. Det var imidlertid en mellomspill. Da hennes far døde i 1885 ble gården solgt, men det var alltid Selmas drøm å kjøpe den tilbake. Etter suksessene med Gösta Berlings Saga, Nils Holgerssons underlige resa og Jerusalem fikk hun god nok økonomi til å kunne kjøpe gården tilbake. Det gjorde hun i 1907, og tre år senere fikk hun Nobels litteraturpris.

Det ligger dessverre langt utenfor denne beretningens rammer å beskrive Selma Lagerøfs liv. Men for denne observatør ble det likevel et nostalgisk i møte idet jeg i 15-års alderen leste både Gösta Berling og Nils Holgersson. Det hører også med til historien at mitt reisefølge og livsledsager kastet seg over Gösta Berling da vi var hjemme igjen.  

 

Som en karolinsk herregård


Selma lot bygge ”nye Mårbacka” i 1921-23. Huset ble bygget i karolinsk herregårdsstil. Til gården hører i dag også et par bygninger som flankerer herregården, og på den store åpne plassen foran grov og trives fremdeles de gamle eikene, askene og kastanjene som også var der på Selma Lagerløfs tid.

 

Vi blir med på en omvisning på herregården og allerede i entreen blir vi minnet om forfatterinnens mest kjente verk. Er står en utstoppet gås lik den som bar Nils Holgersson på hans reise over Sverige.

 

Vi vandrer gjennom de forskjellige rommene og får kommentert møblene, bildene, kjøkkenet og innredning fra Selmas tid. To rokokostoler stammer fra gamle Mårbacka. En gang i tiden sto det der også en sofa der Selma ofte satt før å høre farmor som fortalte sagn fra en fjern fortid. Veggene i spisestuen domineres av kulltegninger med motiver fra steder som har tilknytning til Selma og hennes slekt. I kjøkkenet er det et gammelt krydderskap, og det er det eneste som er igjen fra gamle Mårbacka.

 

Vi vandrer gjennom rom etter rom, og alle har de sin historie om den legendariske forfatterinnen som aldri giftet seg, og som tok sine hemmeligheter med seg i graven. 

 

Det er med ærbødighet og beundring vi vandrer gjennom rom og saler i Selmas herregård. Det som slår en er først og fremst hvor godt og pietetsfylt alt er bevart. Et godt råd til dem som vil inkludere Mårbacka i sin reise til Värmland. Studer først livsløpet til Selma Lagerløf, og du vil bli rikelig belønnet. Det blir du, ikke minst fordi Selma Lagerløf skrev i sitt testament at Mårbacka kal bevares som en slektsgård med alle trådene til fortiden, og at den skal vises frem slik den fremsto ved hennes død den 16. mars 1940. Vi forlater Mårbacka og gleder oss allerede til morgendagens besøk i Rottneros Park som er forbildet for parken Ekeby i Gösta Berlings Saga. Og bare for ordens skyld: Etter Astrid Lindgren er Selma Lagerløf verdens mest oversatte svenske forfatter.

 

Länsmansgården som nattkvarter


Det er helt naturlig at dagens kulturelle reise i Värmland avrundes rett nord for Sunne, nærmere bestemt Länsmansgården. Dette er opprinnelig en herregård som med forhistorie helt tilbake til middelalderen. Klart vi måtte overnatte der! Ikke minst på grunn av de mektige inntrykk fra Mårbacka, og Selma Lagerløfs diktning. Länsmansgården har sin opprinnelse allerede på 1600-tallet, og ca. 1850 lot lensmann Anders Wahlstrand oppføre den nåværende hovedbygning. Den samme lensmann ble rollemodell for Länsman Scharling i Gøste Berlings Saga. Den ble først og fremst drevet som gårdbruk helt opp til 1900-tallet, men i 1920 kom de første betalende gjestene for å få en hyggelig sommer. De var danske, og betalte 3 kroner og 10 øre for helpensjon i en uke!

 

Länsmansgården gjennomgikk mange epoker før gården på 1980-tallet fikk nye eiere, deriblant Urban Edberg som viste oss rundt før middag. Edberg mer enn antydet at Länsmansgården har Värmlands beste kjøkken. Best eller nest best? Vi var ikke i stand til å rangere, for på hvert eneste sted så langt ble vi servert gode og tradisjonsrike retter med ankerfeste i landsdelens kjøkken.

 

Som på Hillringsberg er Länsmansgården noe av et spill levende museum der det er godt å være. Her er mye å se, både innvendig og utvendig. Spesielt artig var det å studere kunsten på veggene. I spisesalen var det en rekke bilder av samme kunstner, og allerede ved første blikk ringte det en bjelle. Bilder av denne kunstneren har jeg avgjort sett før. Jeg gikk bort til ett av bildene, men signaturen var uleselig. Akkurat da kommer Urban Edberg forbi, og jeg spør hvem som har malt bildene. Smilende forteller han at det er en hyppig gjest som gjerne bor her flere uker om gangen, og han er fra Norge. Han heter Tor Wiltill! Ikke rart jeg dro kjensel på streken i bildene, for det er nettopp Wiltill som har signert Clubens grafiske blad av gården vår -  Josefine.  

Det praktfulle parken


Det ble enda en rolig natt fjernt fra byens larm. Etter en god frokost og en morgenvandring omkring på den praktfulle eiendommen vendte vi blikket mot stedet for reisens slutt – parken Rottneros rett syd for Sunne. Ikke hørt om Rottneros tidligere? Ikke så underlig for det hadde ikke vi heller, og entusiasmen for å gå på vandring i en park var ikke overveldende. Men der tok vi feil. Allerede i forkant av min omtale kan jeg fastslå at den praktfulle parken som jeg aldri har hørt om var reisens høydepunkt. Arkitektene, Edvard Jacobson og Sven Hermelin, er inspirert av de store parkene i Europa. Parken er også svært barnevennlig med et eget ”lekeland” utenfor grinden.

 

Ordet park er forresten et lite dekkende begrep i denne sammenheng. Rottneros er et helt lite parkmessig landskap der vakker beplantning, et vell av klassiske skulpturer og bygninger danner et fascinerende hele.

Vi ble tatt imot av parkens vennlige representant Inger som introduserte oss for det vi kom til å se. For enda en gang å avlegge Selma Lagerløf en visitt. For hennes Ekeby i Gøsta Berling er synonymt med parken som ble anlagt på 22 hektar av Svante Påhlson. Han sa at hensikten med parken var å la allmennheten komme for å glede seg over skjønnheten i kunsten og naturen som blir forent i denne parken.

Så er det bare å vandre ut i skjønnhetens eventyr og la de store blomsterbedene, de frodige buskene, de høyreiste trærne være en symbiose av naturglede og synsinntrykk. Her er det naturen som omkranser bygningene og de 101 skulpturene og bystene som er spredt rundt på hele området.

 

En minnestein og en tragedie

 

Den dominerende bygning er Rottneros Herregård som ligger midt i parken, bak et vannspeil som gjengir fasaden i all sin prakt. Den opprinnelige herregården brant ned lucianatten i 1929. Det eneste som lot seg redde var noen pinnestoler, viktige papirer, en lånt grammofon – og en kjele med nylagede värmlandspølser!  Herregården er bebodd av Påhlsons etterkommere.

 

Skulptursamlingen ble påbegynt på 1930-tallet og er avgjort klassisistisk. Tyngdepunktet ligger på skulpturer fra slutten av 180-tallet til midten av 1900-tallet. Her finner vi verkene til mange kjente skulptører, blant annet vår egen Gustav Vigeland. En minnestøtte i parken ga grunn til ettertanke. Den er satt opp til minne om Pål Montgomery Påhlson, en av arvingene til herregården. Pål ble bare 26 år gammel. Han deltok som frivillig i den finske vinterkrigen og på vei hjem fikk han vite at tyskerne hadde gått inn i Norge. Han meldte seg igjen som frivillig og falt den 14. mai 1940 på Neverfjell.

Et artig element i parken er en lite område der kjente svensker og virksomheter har fått utforme sine egne miniparker. Der fant vi blant annet ”parken” til et kjent värmlending, fotballtrener Sven-Gøran ”Svennis” Eriksson. Det hører også med til historien at et av de tre barna til Påhlson var handicappet, og parken er da også i stor grad tilpasset bevegelseshemmede.

 

Parken strekker seg nesten helt ned til Glafsfjorden, og på grunn av alt som er å feste blikket på virker den langt større enn de 22 målene som den dekker. Her kan du bruke mange, mange timer – og hele tiden gjøre nye oppdagelser i dette eleverte samspillet mellom natur og kultur. Da vi forlot parken etter å ha oppholdt oss der i 2-3 timer, hadde vi nesten dårlig samvittighet for ikke å ha brukt enda lenger tid. Men det gjelder forresten ikke bare Rottneros – det gjelder hele herlige Värmland. Her kan man småkjøre omkring i dager og uker mens opplevelsene ligger spredt og tett ut over det tiltalende landskapet. Farvel Värmland, og takk for følget. Vi kommer bestemt tilbake!

 

Bildetekster

 

Bilde 1

 

Bilde 2

Karl-Axel spiller Mozart på sitt smykke av et instrument – et Steinway-flygel.

 

Bilde 3

Sillegården som ligger så ualminnelig vakkert til

 

Bilde 4

En vinduskarm – og en bagatell. Men bagatellen er likevel en typisk trekk ved Sillegården der alt er enkelt, der alt er velpleiet og der alt ønsker velkommen.

 

Bilde 5

Det var på en gås som dette, i Selmas entre, at smågutten Nils Holgersson reiste på sin  underlige reise.

 

Bilde 6

Skrivebordet, skrivemaskinen og et bilde av Selma – det finner vi i Selmas skrivestue som står som den gang.

 

Bilde 7

Mårbacka gård slik den er bevart.

 

Bilde 8

Länsmansgården med opprinnelse fra middelalderen – der er det enkelt å like seg.

 

Bilde 9 (Dette skal også på 1. side)

 

Herregården Rottneros er vakker – og passer perfekt inn i parken a samme navn.

 

Bilde 10

En skulptur og et glimt av parken Rottneros

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no