Dyre- og planteliv i Antarktis – en biologisk gradient

November 5, 2009

Det er av våre egne vi skal ha det – eller få det! Lauritz Sømme er en av oss, han er entomolog, han har følgelig i store deler av sitt voksne liv interessert seg for insekter – og han har vært seks ganger i Antarktis. Det er i seg selv et unikt reisemønster, og en av grunnene til han er vel verd å lytte til når han foredrar om sine opplevelser i vår Club. Det gjorde han 14. oktober, og vi var lutter øre til fortellingen fra det kalde syd.

 

Når vi forestiller oss Antarktis, ser vi for oss eventyrlige formasjoner med is, gjerne under en skyfri himmel, og pingviner i alle størrelser krydrer synsinntrykkene. Der er det fint, tenker vi, der skulle vi ha vært. Men når vi forestiller oss dette kontinent, er det vanskelig å ta inn over seg at det, ifølge Lauritz, kan bli inntil 70 kuldegrader i luften. Da er det enklere å forstå at de islagte fjellmassivene nær polområdet er 3- 4000 meterhøye, og at gjennomsnittstemperaturen synker 7 grader for hver tusende meter.

 

 

                                                       Lauritz Sømmes foredrag om en av sine mange ferder til Antarktis var vel verd å lytte til.

                                                      

 

 

Hva har dette med insekter å gjøre? Ingenting, bortsett fra at der det er polarkulde er det også insekter. For det har Lauritz fortalt. Han har selv funnet dem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oversiktsbilde over Grytviken

 

Grytviken som mellomstasjon


Men vår reise til Antarktis og polområdene ble ikke innledet på selve Antarktis. Lauritz tok oss først med på det den øya der så mange av våre tidligere hvalfangere fant seg til rette – på Syd Georgia, nærmere bestemt Grytviken som ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for Compañía Argentina de Pesca. Landstasjonen var den første i Antarktis. Grytviken ble satt opp med argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Hele samfunnet og selskapet ble sterkt preget av personer fra Vestfold.

 

          Kinoen og kirken på Grytviken. I dag er det bare kirken som står igjen. Kinoen måtte gi tapt under et heftig uvær for en del år siden.

 

Grytviken ble raskt en suksess. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig tilgang på ferskvann og i den første fangstsesongen slaktet man 195 hval. Den gang var det helt greit å slakte hval, og det var menneskealdre før Greenpeace og Natur og Ungdom var oppfunnet. I rekordsesongen 1930 - 1931 var det 6500 nordmenn ute på hvalfangst. Disse var spredd på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier. Til sammen ble det i denne sesongen produsert 2 316 962 fat olje, som innbrakte ca 150 millioner kroner til Norge.

 

 

 

 

 

Okhwan Yoon – den evige syklist – besøkte oss i Cluben.

 

Kirke – og kino!


I 1910 var sjømannspresten i Buenos Aires, Ivar Welle, den første presten til å besøke hvalfangststasjonene på Sør-Georgia i 1910. To år senere ble Kristen Løken ansatt som prest og foredragsholder i Grytviken. 24. november 1913 startet oppføringen av en kirke i Grytviken ogden  blir innviet 1. juledag samme år.

 

Lauritz viste oss flere bilder av kirken som står fjellstøtt den dag i dag, mens kinoen(!) som sto ved siden av for lengst er tatt av uværet.

 

Lauritz var i 1985 deltaker i en verdens sydligste ekspedisjon for entomologer, og vitenskapsmennene fant både planter og insekter i dette kalde klimaet. I Grytviken fant de løvetann, noe som må skyldes at en av våre hvalfangere har tatt med jordsmonn hjemmefra. Under ekspedisjonen stiftet de også bekjentskap med kongepingviner og eselpingviner. Et artig apropos var også at det i 1911 ble satt ut reinsdyr på Syd-Georgia. I dag er det flere tusen av dem der.

 

Grytviken i dag? Hvalbåtene «Petrel» «Dias» og «Albatros» ligger halvt nedsunket ved kaia. Produksjonsanlegg, kontorer og bolighus er falleferdige. Det samme er demningen oppe i fjellet, som var leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Alt ble forlatt i den tro at man skulle komme tilbake. Det eneste som er vedlikeholdt av de gamle bygningene er kirken.

Britene har frem til 2004 brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp, med blant annet fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn samt forsterket falleferdige bygninger.

Området brukes i dag til vitenskapelig forskning underlagt British Antarctic Survey. 4 000 turister besøker årlig den forlatte hvalfangststasjonen, hvor blant annet kirken, museumet og gravstedet til Ernest Henry Shackleton er populære severdigheter.  

 

Bouvet-øya og Dronning Maud Lamd


Siden gikk reisen til Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) som er en norsk øy og biland i Søratlanteren og er verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, 1 700 km sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93% er dekket av isbre som glir rett i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, 780 moh.

 

Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon Pingviner, som disse to sjarmørene, er det mange av i Antarktis

 

på øya.

 

Bouvetøya inngår i et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 8,8 millioner for å sette opp en ny feltstasjon.  

 

Insektene mestrer sprengkulden


Men målet for en av ekspedisjonene var først og fremst fastlandet, nærmere bestemt Dronning Mauds Land. Dronning Maud Land eller Dronning Mauds land som strekker seg fra 20° vestlig til 45° østlig lengde. Området ble i 1939 annektert av Norge men ifølge Antarktistrakaten er anneksjon ikke akseptert internasjonalt. Den norske sektoren grenser til den britiske sektoren i vest og den australske sektoren i øst. Mot syd er grensen ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at den strekker seg helt til polpunktet.

 

Her fant Lauritz og hans kolleger både insekter og hekkende stormfugler. Insektenes evne til å overleve i dette barske klimaet er nesten selvmotsigende. Men de akkumulerer kuldebeskyttende stoffer i blodet og kvitter seg med faste stoffer når sprengkulden setter inn. Dermed klarer de seg uten å gjennomfryse. 

 

4000 km etter mat!


Bemerkelsesverdige var også stormfuglene, eller antarktisk petrell som de også blir kalt. Da Lauritz var der i 1985 hekker 250.000  par, de fikk sine egg og unger, og foreldrene måtte fly minst hele 400 km for å skaffe skrikhalsene mat i nebbet. Og mat – det var alltid krill. Petreller utgjør en relativt ensformet gruppe middels store (120–800 g) stormfugler med mørke oversider og lysere undersider, lange vinger og korte haler. De hekker mest i tropiske og subtropiske havstrøk (ingen art forekommer i Norge), men sprer seg over så godt som alle havområder utenom hekkesesongen.

 

Da Lauritz besøkte Dronning Mauds Land i 1985 var den norske forskningsstasjonen Troll ennå ikke på plass. Troll ble satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen av 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m² . Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar. Transport av folk og utstyr inn til forskningsstasjonen skjedde med båt fra Sør-Afrika til iskanten i Antarktis, for deretter å bli fraktet med beltevogner over 235 km inn på kontinentet og 1300 moh.

 

Til Norsk Polarinstitutts 75-årsjubileum ble Troll oppgradert til en helårsstasjon, og Norge ble den siste nasjonen med kravområde i Antarktis som åpnet en helårsstasjon. 12. februar 2005 ble «nye» Troll offisielt åpnet av Dronning Sonja.  

 

Han har syklet gjennom 174 land


Lauritz ga oss en interessant aften. Den ble ikke dårligere av kveldens apropos, den evig syklende koreaneren Okhwran Yoon som er Tors levende utfordring: Han har sykler jorden rundt tre ganger. Det har han, ifølge ham selv, gjort for å bidra til å skape en bedre verden. Store deler av de siste åte årene har 47-åringen oppholdt seg på sykkelsetet. Han kommer fra Sør-Korea og var tidligere aktiv i sørkoreansk politikk og sterkt engasjert i konflikten mellom Nord- og Sør-Korea. I 2001 bestemte han seg for å sykle jorden rundt for å spre budskapet med et samlet Korea.

 

Hittil har Yoon sykler gjennom 174 land, mange av dem flere ganger. Målet er å komme gjennom samtlige 192 land på vår klode. Under veis passet det bra med en middag og hyggelig aften i Cluben.

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no