Fredag, den 22. juli 2011 - da terroren kom til Norge

July 30, 2011

 

Dette er en dato som kommer til å gå inn i norsk historie, som en merkedag, som et slags vendepunkt. Ikke fordi redaktøren hadde fødselsdag denne dagen, men fordi det åpne frie demokratiet vårt fikk et voldsomt skudd for baugen og noe av tryggheten vi har følt i vår avsidesliggende del av verden ble fratatt oss. Én gal manns gjerning er altså nok. Det er skremmende. At det sjokkerte oss som bor her, er naturlig. Vi hadde aldri trodd at noe slikt skulle skje i fredlige Norge. Men resten av verden ble også sjokkert. Det viser alle sympatierklæringene som har strømmet inn fra hele verden. Hver og en av oss har vel opplevd bekymrede telefoner fra fjerne verdenshjørner. Vi var sentrum for verdens oppmerksomhet en kort periode, en oppmerksomhet vi godt kunne vært foruten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Som et lite eksempel gjengir vi her en melding fra vår broderklubb i Malmö:

 

Det var förfärligt att jag skulle skriva till Dig samma dag som det ohyggliga terrordådet inträffade. Jag ber att från Travellers' i Malmö uttrycka vår stora medkänsla i sorgen. Denna medkänsla finns markant i hela Sverige. Jag tror att denna dag kommer att framstå i långa tider som den mest ohyggliga sedan 2:a världskriget.

 

Med varma hälsningar, Arne Zettersten.

 

Malmö Travellers’ Club

 

Det varmer å se at folk bryr seg. Det skal vi være takknemlige for. Det er nemlig nøkkelen til fremtidig stabilitet og styrke, at vi bryr oss, og ikke finner oss i – eller lar oss skremme av ytterliggående ekstremister og deres voldshandlinger. Midt oppe i all sorgen og fortvilelsen må man allikevel prøve å lete etter noe positivt. For det kunne vært verre. Personlig ble jeg nesten lettet da jeg fikk vite at det var en enslig norsk, hvit mann som sto bak ugjærningen. For tenk om …..

 

 

 

Les vår tidligere redaktør Alf G. Andersens betraktninger under bildene:

 

 Oslo sentrum var som en uvirkelig krigssone, en ødelagt og beleiret by. For når så vi sist politi og soldater med skarpladde våpen og skuddsikre vester oppmasjert rundt Stortinget, Slottet og andre viktige bygninger? Selv om stemningen var lavmælt og fredelig, lå det en stille angst over byen, og et sinne rettet mot at noen kan tillate seg å gjøre noe så uhyrlig.

 

 

usenvis møtte spontant opp i Oslo og viste sin støtte og medfølelse. Utenfor Domkirken, utenfor rådhuset, på Youngstorget, i gatene rundt regjeringskvartalet og mange andre steder i byen var fortauet dekket av blomster og hilsninger til de som ble revet bort. Det er denne slags spontane solidaritet og varme medmenneskelighet vi må ta vare på. Den er ryggraden i vårt samfunn og det vi skal bygge videre på i fremtiden.

 

Grusomhetene som ingen kan forstå
 

Tekst og foto: Alf G. Andersen

 

Innholdet på våre hjemmesider kretser omkring det som skjer i vår klubb, og det vi opplever på våre reiser. I dag må det være annerledes. Det som har skjedd på Utøya og i Oslo sentrum er så vidtrekkende – og gjennomgripende grusomt – at også vi bør gjøre oss noen tanker i vår egen krets. De uhyrlige handlinger som har funnet sted bagatelliserer det aller meste rundt oss. I dag er ingen ting viktigere enn sorgen - og tankene om et samfunns sårbarhet i forhold til menneskelige monstre som vil oss ondt.

 

Lørdag formiddag vandret jeg rundt i Oslo sentrum for selv å se resultatene av en forvandling som vil være uten revers. Mye var ryddet opp, men fremdeles lå bitene fra splintret glass som en uskjønn mosaikk på fortau og gater. Mange steder var det bare vid åpenhet inn gjennom veggene til restauranter, kafeer og andre virksomheter.  Politisperringer over det hele, og bevæpnede soldater som overvåket godtfolks bevegelser. Men alt var for sent. Tragedien hadde allerede inntruffet, og mange av menneske som var preget av sorg og avmakt.

 

 

Rundt Stortinget var området avsperret og bevoktet av alvorlige soldater som selv knapt kunne tro det de selv så.

 

Rett ved VGs ødelagte glassfasade i Akersgaten slår jeg av en prat med en vaktpost, en kvinnelig soldat. Helt siden midnatt har han stått her som en del av en virkelighet hun knapt nok kunne tro eksisterte for noen timer sider. – Det er tungt, sier hun, - det er vanskelig å forstå og sette ord på det.

 

Disse scenene passerer revy bare noen timer ette at redselsmeldingene har strøm inn fra Utøya. Fredag hørte vi om skyting, og utover kvelden fikk vi melding om at flere unge mennesker skal være henrettet av en gestalt med et menneskes utseende. I dag morges kom meldingen som vi knapt nok trodde kunne være mulig. 85 drepte. (Tallet er siden tonet ned til 67). Dermed har vi med å gjøre med en bestialsk tildragelse som, selv i universell sammenheng, er helt unik. De nærmeste dagene blir vi overøst av skildringer av en karakter som vi knapt nok mente var mulig. Og stadig flere av oss skjønte at vi har fått vårt eget 11. september, like kynisk og like mer frastøtende som originalen.

 

Når jeg vandrer fra Tinghuset og opp trappen mot Akersgaten, møter jeg Gorm som også går rundt for å se det som knapt nok er til å tro. Det blir en stille samtale uten særlig substans. For hva skal man egentlig si når det verbale aldri kan bli dekkende?

 

 Jeg kommer frem til Regjeringsbygget via en bakvei og får se det meste av ødeleggelsene fra nordsiden av bygget. Sydsiden så jeg en halv time tidligere fra Youngstorget. Alle vinduer var knust, og inne i bygget har redningsmannskapene hentet ut mennesker og levninger av mennesker.

 

 

Eksplosjonen var så voldsom at de fleste bygningene rundt ble sterkt skader, noen ble kanskje også kondemnable. Trykket var så voldsomt at helt nede hos Ferner Jacobsen i Stortingsgaten var vinduer knust. Og da er det ikke mye lenger i luftlinje til Josefinegate. Men enten distansen fra Regjeringsbygget måles til Travellers Club – eller til Nordkapp -  er alle ofra like nær, både de som mistet livet og oss andre som som har levet med et monster i vår midte – i det som skal være verdens fredeligste land. Men ved å blande ingredienser som egentlig skal føre til vekst og innhøsting, blandet han det hele til en morderisk mixture, før han ladet sine våpen og reiste til Utøya.

 

De siste dagene har landet opppevet en nesten utrolig mobilisering av mennesker som nesten trygler om å få vise sine følelser og sin org i offentlig sammenheng. Sørgende menneskemasser på møteplasser i alle byer i nær sagt alle tettsteder. Blomsterhavet foran Domkirken, appeller fra landets ledere, medier med alle regnbuens sjatteringer i hvordan man skal takle seg som har skjedd. Hordan man skal forsøke å forklare hvordan grusomhetene er mulig.

 

 

Jo, vi er alle en del av den store terrorens epilog. Fra det ene øyeblikket til det andre lever vi i et land som i uoverskuelig fremtid vil bære preg av det som skjedde. Midt i forrige århundre ble det å være en quisling et begrep som kanskje aldri vil slippe taket. Nå har vi etter all sannsynlighet fått en nytt begrep som vil være like seiglivet og motbydelig. 22. juli. Det lindrer når vi ser alle som utstråler dyp refleksjon, omsorg og kjærlighet. Enda mer vil det bli etter som tiden går. Men total helbredelse? Aldri! Verken i Regjeringsbygget, blant unge mennesker, blant folk flest – og eller blant oss i Travellers Club.  Det er derfor disse kontemplative linjer også hører med på våre hjemmesider.

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no