(4) - Matz L. Risberg’s bidrag til ”DET VAR DEN GANG DET..”

January 26, 2015

Den eneste gang jeg var kurér. Dette var den gang da vi fremdeles hadde jernteppet. Sammen med seks venner hadde jeg feiret nyttår 1977-78 i Marianske Lazne, med vorspiel i Praha. En av disse vennene hadde vært i Tsjekkoslovakia mange ganger før, og kjente bl.a. en tsjekkisk skuespiller, som tok oss med på teaterforestilling i Praha og deretter på en svært koselig kjellerkro.

 

Påsken etterpå, deltok jeg i en damplokomotivutflukt med Svenska Järnvägsklubben til DDR. Istedenfor å bli med hjem med de andre, dro en venn av meg og jeg til Praha, som jeg ble meget glad i ved første besøk. Som takk for sist telegraferte jeg til nyss nevnte skuespiller, og inviterte ham og hans kone på middag på restaurant U'Patrona 1. påskedag. Når mine venner fra nyttårsfeiringen hørte det, ba de meg om å ta med en liten pakke til ham, som ikke kunne sendes i posten.

 

Det var bare det at da vi kom frem til Praha viste det sig a) at U'Patrona holdt stengt 1. påskedag b) at hele telefonnettet i Praha hadde brutt sammen, så jeg fikk ikke tak i denne skuespilleren, og følgelig aldri møtt ham igjen. Nåvel, min venn og jeg storkoste oss i Praha og spiste like før hjemreise den flotteste lunsj jeg fremdeles hittil har spist, på restaurant Moskva; Campari, russisk størkaviar med blinier, sovjetisk sekt, vodkaflambert kalvefilet, rødvin Prazky Vybr, en rødvin så sjelden at den ikke fantes i butikkene, kun på restaurant, hver vår flaske Prazky Vybr til å ta med hjem, iskrem, kaffe og Remy Martin for til sammen Skr 160:- (Cks 800.- på svartebørs) for oss to.

 

Glade og småsusete tok vi oss til Praha hlavni nadrazi for å ta «Vindobona»; toget til Øst-Berlin. Det var da tre kvarter seint, men vi fikk den østtyske konduktrisen til å melde korrespondansebehov i Øst-Berlin og i tillegg kjørte toget inn tjue minutter i DDR, slik at vi var bare 25 minutter for sent ved ankomst Berlin, og siden det var kun var 5 minutter etter avgangstiden til vårt nattog til Malmö, regnet vi med at de ventet. Men den gang ei! Og i tillegg var hele S-banenettet i Øst-Berlin stanset og erstattet med «Ersatzbusse», som vi måtte bruke for å leite hotell midt i natten. Alle hotell vi spurte på påsto at de var fulle, til vi kom til Hotel Metropol på Friedrichstrasse, et svenskbygget hotell, hvor alt bare kunne kjøpes med vestvaluta, selv østtyske frimerker. Så vi går inn i resepsjonen, jeg erklærer at dette har ikke vi kontanter til, så vi må få bo på kreditt. Jada, det var helt greit, DDR hadde en svenskpostgirokonto, som vi kunne betale regningen til, når vi kom hjem. Men så sier resepsjonisten at vi må betale for nye visa, fordi våre transittvisa var uten overnatting.

 Det østtyske toget «Vindobona» Wien - Berlin, som vi tok fra Praha.  

 

Jeg var i passe dårlig lune fra før og nå eksploderte jeg. «Das ist ja Diebstahl», skrek jeg så det ga ekko i den fire etasjer høye resepsjonen, min venn lot plutselig som om han ikke kjente meg og den stakkars resepsjonisten dukket nesten bak skranken. Men vi måtte betale. Man kan si hva man vil om østtyskerne, men de hadde en viss sans for logikk. Så neste morgen fikk vi beskjed om at de hadde innsett det urimelige i at vi skulle betale for nytt visum bare fordi at Deutsche Reichsbahn ikke holdt korrespon-dansene sine, så vi fikk våre penger tilbake! Avsted bar det med morgentoget mot Malmö. I Sassnitz var tollerne meget mistenksomme, fordi at vi kom ca. ni timer for seint og forhørte oss om togtider og forsinkelser.

 

Når det endelig var avklart hvorfor vi egentlig hadde feil visa, fikk jeg forespørsel om hva jeg hadde i min bagasje. Jeg hadde fullstendig glemt pakken til den tsjekkiske skuespilleren, så jeg svarte «skittentøy, Havanna-cigarer, Sovjetskoje Igristoje og tsjekkisk rødvin». «Få se. Og hva er det her da?», spurte han, da han fikk se pakken til skuespilleren. Jeg har for vane å snakke først og tenke etterpå, så også denne gang, så jeg sa som det var «det er en pakke til en venn i CSSR, som jeg ikke traff, så den har jeg med tilbake igjen», og idet jeg sa det tenkte jeg «milde himmel, noe så dumt tror han ikke på!». Men han må ha tenkt: «så dum fortelling finner man ikke på», så det var OK.

 

Så vi kom til Trelleborg Järnvägstajon, hvor jeg da bodde, for å oppdage at sjefen min – som opp-rinnelig var fra Sudet-Tyskland og i 1945 hadde blitt fraktet i åpen godsvogn fra Tsjekkoslovakia til Chemnitz, vært nødt til å bo i den i en uke i Chemnitz og som tiåring hadde løpt over grensen fra det sovjet-okkuperte Tyskland til Bayern med sovjetiske soldater hakk i hæl – han var overbevist om at jeg nå var arrestert i DDR.

 

Så det var første, og siste, gang jeg tok med en pakke som ikke kunne sendes i posten. Og jeg vet til dags dato ikke hva som var i den.

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no