Det glemmer jeg aldri: Galapagosøyene

October 29, 2017

Disse merkverdige øyer, rett under Ekvator og 1000 km. vest av Sør-Amerika, med sitt forunderlige dyreliv, har fascinert mennesker siden de først ble oppdaget. Det europeiske publikum ble vel kjent med dem etter Charles Darwins ekspedisjon i 1830-årene og publiseringen av hans ganske revolusjonerende teorier om «Artenes Opprinnelse» og de derav følgende forbannelser fra ymse fundmentalistiske kristne miljøer. 

 

Siden dengang har eventyrlystne lagt reisen hit utallige ganger. Av de mer nærstående for oss i Travellers har vi Thor Heyerdahl, Erling Brunborg og Carl Emil Petersen Sr. med Rundø, Per Steffensen og Ole Bonde Nashoug med Flugt Passat, og nå skulle min kone Anne Sofie og jeg ta oss hit. Vi var i Equador og ville gjerne ut til øyene. Hele øygruppen er idag erklært som nasjonalpark og underlagt ganske strenge bestemmelser mht antall besøkende og hvordan besøk legges opp for å beskytte det unike og meget sårbare øko-systemet som finnes der ute. Vi fløy ut og fikk plass på S/Y «Angelique», en seilskute på ca 90 tonn  med plass til 12 passasjerer for reise mellom øyene. Skuta hadde seil, men det ble mest med motor. «Angelique» var litt sliten, men det fungerte OK, kokken var flink og serverte bra mat på luka på atterdekket. Vi skulle ha en ukes tur og hadde med oss en kvinnelig profesjonell guide med fagutdannelse som zoolog og biolog. Vi forflyttet oss stort sett om natten, slik at vi våknet neste morgen ved en ny øy hvor vi skulle ha landstigning for å utforske det lokale dyre- og planteliv.

 

Landstigning var stort sett med lettbåt og som regel «wet landing». Dvs. inn på stranda og vasse i land.

 

Det var nøye kontroll med fottøyet. Etter hvert øybesøk måtte skosåler vaskes og kontrolleres for ikke å dra med seg fremmedpartikler iland på neste øy. De lokale økosystemene på hver øy var ganske unike og parkmyndighetene var redde for oversmitting.

 

De to dyregruppene som Galapagos er mest kjent for er iguanaene og de store  skilpaddene. Begge kommer i flere varianter, og det særegne er at variantene stort sett er lokale og unike. Iguanaene på én øy skiller seg ut i små detaljer fra iguanaene på neste øy; det samme ser man hos de store skilpaddene. På en øy var halsen hos skilpaddene lengre enn på naboøya. Dette kunne skyldes at plantene her var mer høyvokste og vanskeligere å strekke seg etter. Utformingen på skjoldet kunne ha variasjoner fra øy til øy; igjen grunnet små forskjeller i levevilkårene. 

 

 

Er denne karen her inspirasjonen til ET, montro?

 

En annen gruppe med tydelige lokale variasjoner var hos finkene. Enda disse små fuglene lett kunne fly mellom øyene, hadde det utviklet seg tydelige forskjeller, bl.a. i utformingen av nebbet. På en øy var nebbet svært mye kraftigere enn på andre øyer. Vi ble fortalt at dette skyldes at fuglene her hadde som sin hovedføde et frø med hardt skall som krevde mer kraft å knekke. 

Darwin ble fascinert av dette, og formet sine utviklingsteorier nettopp rundt temaet tilpasning og evne til å overleve. 

 

 

Unge Edouardo Kastdalen, 3. generasjon norsk innvandrer, her flankert av artikkelforfatteren og hans kone, Anne Sofie.

 

Galapagos-øyene er del av Equador, og på 1930-tallet var myndighetene svært interessert i å trekke nybyggere til øyene. De engasjerte vervingsagenter i flere europeiske land, bl.a. i Norge. Agenten lovte gratis land på øyer under Ekvator, i Stillehavet. Det var trange tider hjemme og mange fra Norge lot seg verve. Nybyggerne hadde vel tenkt seg gode dager under palmene i «søderhavet», men slik ble det ikke. 

Gratis land fikk de -  200 mål til hver familie, men  Galapagos-øyene er vulkanske, tørre og karrige, og sjøen er forholdsvis kjølig på grunn av kalde havstrømmer. De fleste nybyggerne ga opp etter noen år og flyttet til Equador eller til andre land i Sør-Amerika. Men en familie holdt ut. Familien Kastdalen fra Arendal lyktes med potetdyrking og 3. generasjon er idag vel integrert i samfunnet på Galapagos. Eduardo Kastdalen driver gården, og han driver et lite hotell og restaurant nede i hovedstaden. Vi hadde med hilsner til Eduardo fra Norge og tilbragte en hyggelig dag sammen med han. 

 De store iguanaene ser skremmende ut, de likner på våre ideer om ildsprutende drager og forhistoriske uhyrer og kommer i to hovedgrupper: landiguanaer og haviguanaer. De spiser stort sett vegetabilsk føde samt insekter, krepsdyr o.l. Vi hørte om enkelte som hadde smakt iguanakjøtt, etter sigende skulle det smake litt som kylling. Hm! Vi ble mest betatt av sjøløvene. Det var masse av dem, og når de nyfødte ungene lå på stranden og så på deg med store bedende øyne, var det mange av medlemmene av ekspedisjonen som ble litt våt i øyekroken. 

 

 

De unge sjøløvene - tenåringene - elsket å boltre seg i vannet. Når vi badet, og hvis det  var sjøløver i nærheten, kom de unge svømmende med en gang og ville leke, De svømte over og under oss. Kom susende mot oss og tverrvendte i siste liten med et lystig lite vipp med halen. Selv med svømmeføtter og utstyr greidde vi ikke å holde følge med dem, men det var utrolig morsomt å dykke og bade sammen med dem. 

 

I det hele tatt var det en fantastisk opplevelse  å erfare hvordan dyr og fugler på Galapagosøyene var helt uten frykt for mennesker. At vi kunne gå forsiktig midt iblandt dem, passe oss så vi ikke trukket oppi fugleredet, og hele tiden ha i tankene: Animals have right of way. Myndighetene gjør en beundringsverdig jobb med å beskytte det sårbare dyrelivet. De begrenser tilgangen av mennesker og krever ansvarlig og forsiktig adferd av alle. 

 

Vår ukes tur til Galapagos - the Enchanted Isles - vil sitte i minnet svært lenge.

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no