Akko og Scythopolis – fanfarer fra fortiden

April 14, 2009

Det hevdes at Israel er digresjonenes paradis. Uansett hvor man reiser og hva som er målet, snubler man over historiene om noe helt annet enn det vi er ute etter å oppleve.  Man sitter i en bil på vei fra A til B, men nesten uansett hvor man vender blikket, kjenner jeg historiens vinder som en evigvarende bris. Jeg er altså på vei fra Cecarea til korsfarernes berømte by Akko, da min guide og historieforteller Oded, som også sitter ved rattet, ber meg legge merke til alle eukalyptustrærne mellom veien og kyststripen. Mange av dem er store og mektige, og bærer preg av å ha stått der svært så lange. Men det stemmer ikke. Oded forteller at samtlige av de eldre trærne er plantet, og denne plantingen gjorde kystområdene levelige for folk og fe.

 

 

 

Trærne i sumplandet
Det hadde seg slik at dette nå så frodige kystområdet opprinnelig var nærmest ubeboelig sumpland. Sumpene bredde seg fra sjøen og innover landet. Og med sumpene fulgte den dødelige malaria-myggen som tok knekken på nybyggerne som forsøkte å skape seg et hjem på jordstykkene som de hadde fått kjøpt billig. 
Da var den noen kreative hoder som undret seg over om sumpene kunne tørkes ut. Drenering var for omfattende til at det var et alternativ. Men de hadde hørt om treet eukalyptus som er svært så grådig etter fuktighet. Hvorfor ikke forsøke å plante disse trærne på store områder? De samme kloke hodene fikk vite at Australia er eukalyptusens hjemland fremfor noen, og da spesielt helt syd, på øya Tasmania. Som tenkt så gjort. Noen båtlaster eukalyptus og noen år senere, vokste trærne villig og forsynte seg grådig av vannet rundt dem. Og sumplandet tørket ut! I løpet av noen tiår var det gjennomfuktige jordsmonnet en saga blott. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En av de velvoksne eukalyptustrærne som vi fant i en park i Haifa.

Treet fosyner seg grådig av fuktigheten i jorda

 

Akko – møtepunktet mellom øst og vest
Mens Oded forteller, nærmer vi oss Akko, den praktfulle byen som strekker seg ut på en odde i Middelhavet. Vi tar fatt på rusleturen rundt i byen, og jeg erfarer snart at her er det verdenshistorie rundt hvert gatehjørne. Så kan da også Akko vise til en mer enn 5000 år gammel fortid. Byen betegnes som et enestående møtepunkt mellom øst og vest, spesielt når det gjelder religionen som har fått styre mye av byens utvikling. Akko betegnes i dag som en av verdens viktigste byer fra de tidligste perioder. Jeg bruker noen timer i Akko, det burde ha vært dager men får likevel med meg inntrykkene fra de gamle bymurene, slottene, fortene, kirkene, moskeene og templene. Byen avspeiler en fortid med ankerfester fra antikkens Hellas, Romerriket, korsfarernes epoke, det ottomanske rike og tyrkerne å nevne noen. 
Det er så man blir blendet av fortidens storhet, og man undrer seg over historiens smeltedigel. Akko var en gang i tiden en av de viktigste havnene i Midt-Østen, fullt på høyde med Alexandria og Konstantinopel. Og i dag? Hjemsted for ca. 40.000 innbyggere, de fleste arabere. Og i havneområdet finner vi en håndfull fiskebåter, noen restauranter, og turistene som e er kommet for å oppleve det som engang var.

 

Funnet ved en tilfeldighet
Jeg befinner meg under den store korsfarerborgen, og det er så mye å se og glede ser over at man nesten blir forvirret.
Det er halvmørkt, og jeg kommer til en stor sal med kompakte søyler som holder den buede himlingen på plass. Synet er overveldende, og ikke mindre imponerende er hvordan denne salen ble oppdaget. For en del år tilbake ble det arbeidet med å rehabilitere gatebelegget i Akko. Ved et uhell kom en bulldozer til å kappe av et hjørne av et tyrkisk hus, og gatelegemet ble begravet av sand. Arkeologer ble tilkalt. De begynte å fjerne sanden, og dermed gravde de seg ned til korsfarernes enorme hall. Det er så man føler ærefrykt når man vandrer inn i hallen og forbi søylene. Her holdt korsfarerne til for nesten 1000 år siden. De kjempet for Gud, de kjempet for ære, de kjempet for å overleve, og de kjempet sikkert også for mammon. 
Det var på 1200-tallet at korsfarerne, medlemmene av Tempelordenen, begynte å bygge sin fryktinngytende borg. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne praktfulle søylegangen under korsfarernes borg ble oppdaget ved en tilfeldighet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De underjordiske hallene og passasjene i korsfarerborgen er imponerende.
 

 

 

 

 

 

 

De kom opprinnelig fra Jerusalem, men ble kastet ut av Saladin i 1187, og forflyttet seg til Akko Tempelriddernes borg var den sterkeste befestning i Akko. 
Vi skal også avlegge borgens tunnel et besøk. Den er 350 meter land og går fra borgen til byporten. Også tunnelen ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1994. En kvinne som bodde i en leilighet nær borgen, klaget over at kloakken hadde tettet seg. Hun bodde rett over tunnelen, og da de begynte å grave kom den gamle fluktveien til syne. Tunnelen ble åpnet for publikum for ti år siden. 
På området besøker jeg også et gammelt og rekonstruert tyrkisk bad fra de ottomanske periode. Presentasjonen er nesten som en teaterforestilling, og viser hverdagen i en bedrestilt tyrkisk familie på 1800-tallet. 
Muren rundt byen, borgen, de underjordfiske gemakker, tårnene og gudshusene forteller alle sin historie, og det gir meg mye å tenke på når jeg går ned til den idylliske havnen for å møte sollys og den forfriskende brisen fra Middelhavet. Og jeg rekapitulerer for meg selv historien om Akko.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Fiskeren på brygga i byen som en gang var regionens mektigste og viktigste.                Akke anno 2009 – malerisk, hyggelig og tiltalende med deilige strender, og                                                                                                                                               dagligliv som fungerer.

 

Nøkkelen til Palestina
Byen ble lenge betraktet som «nøkkelen til Palestina» på grunn av sin strategiske beliggenhet ved kysten. De brede slettene gav tilgang til innlandet. I 332 f. Kr. ble den erobret av Alexander den Store. I 638 kom den under arabisk herredømme, men ble erobret av korstogsfarerne i år 1100. I 1187 erobret Saladin byen tilbake, men allerede i 1191 inntok Rikard Løvehjerte byen på ny. Byen ble da gjort til hovedstad i restene av kongeriket Jerusalem.


I 1190 ble Den tyske Orden grunnlagt her. I 1219 opprettet Frans av Assisi et fransiskanerkloster i byen, og det eksisterer fortsatt. I 1229 kom byen under johannitterordenens herredømme. Etter den muslimske gjenerobringen av Jerusalem, ble Akko et av de siste støttepunktene for korsfarerne. Med festningens fall 18. mai 1291, var korstogenes tid definitivt forbi.
Muren, som nå delvis er ruiner dateres til Det osmanske riket, midten på 1800-tallet. Byggeren, Daher El-Omar, brukte restene etter korstogsmurene som fundament for sin nye mur. Moskéen al-Jazzar var ferdig år 1781, og bar bygd av Jazzar Pasha (død 1804) fra materiale fra Caesarea Palaestina.


Gamlebyen i Akko har blitt utnevnt av UNESCO som en verdens kulturarv. Akko er også et sentrum for bahá'í-religionen. FN-organet UNESCOs verdensarvkomite besluttet den 8 juli 2008 at Bahá'u'lláhs gravmæle utenfor Akko, som ett av to bahá'í hellige steder i Israel, er inkludert på verdensarvlisten.

 

Det arkeologiske skattkammer
Det er en ny dag i nasjonen som omtaler seg selv som Det hellige land. I løpet av et par dager har jeg lagt bak meg Jaffa og arkeologiske underverk som Cecarea og Akko. Nå er jeg syd for Gallileasjøen ved Jordans breddet, og skal oppsøke Beit She`an som for meg har to journalistiske dimensjoner: Byen er en kjempemessig reminisens fra Romerriket. Men for meg enda viktigere; jeg har aldri hør om den tidligere. Jeg kommer til et arkeologisk skattekammer med veldig utstrekning, og undrer meg på hvorfor jeg ikke har fulgt med i timen. Er dette virkelig mulig! Heldigvis får jeg dempet min forlegenhet når jeg får vite at utgravningene hovedsakelig har funnet sted de siste 30 årene. 


Beit She`an er altså en gammel romersk by som på gresk omtales som Scythopolis som igjen en gang i tiden var hovedstaden i Decapolis, et romersk samfunn med 10-15 byer. Av forskjellige årsaker begynte utgravningene sent, og det er først de siste årene fortiden har fremstått i all sin prakt. Vi vandrer rundt i Beit She`an og passerer store søyleganger, amfiteatre, en stor badeanstalt, brede gater, stor åpne plasser omkranset av restene etter templer og offisielle byggverk. Det er så man føler seg hensatt til berømte Pompeii, eller for den saks skyld Jerash i Jordan som faktisk en gang i tiden ble regjert fra Decapolis – og Beit She`an 

 

Legendarisk skjønnhet
Min eneste bekymring under min vandring er tiden som har det alt for travelt. En håndfull timer er ikke nok til å fordype seg i og få den fulle glede i dette eldorado av forloren skjønnhet. Nettopp skjønnheten i fordums Beit She`an er legendarisk. Den berømte rabbi Ben Lakish sa så tidlig som i det tredje århundre e. kr. ”hvis Edens have er i Israel, danner Beit She`an portalen til dette paradiset”. Jeg setter meg på en firkantet uthugget stenblokk, en del av et fordums tempel, og lar blikket fange frodige høydedrag, grønne åser og et innsmigrende landskap, og prøver å forestille meg fortiden med en mektig romersk by med sine søyler, templer, plasser – og et yrende folkeliv. Kanskje bodde det så mange som 50.000 mennesker her. Selv om det dreier seg om et svært stort utgravningsområde, ligger mye, mye mer under mulden. Her kan man grave nærmest kilometervis i alle retninger – og finne arkeologisk gull. 
Historikerne kan fortelle at dette området har vært bebodd helt siden den neolitiske periode for 7000 år siden. Mens Egypt og Assyria kjempet om Kaanan, hadde dette området en svært strategisk beliggenhet. 

Kong Salomo regjerte
Beit She`an ble en gang regjert av Kong Salomon. I 732 f. Kr. erobret assyrerne byen og ødela den så til de grader at den ikke ble gjenoppbygget for under Alexeander en store. Men da bli Beit She`an opphøyet til å bli en polis, en gresk bystat. Denm greske vinguden Dionysos hadde visstnok et godt øye til Beit She`an. Legenden sier at under en av sine reiser grunnla han byen, og valgte den som gravplass for sin elskede Nysa. Utgravninger viser at Dionysos ble dyrket i Beit She`an - men legenden går arkeologene neppe god for. Men byen reiste seg i all sin skjønnhet og velde med enorme templer, brusende fontener, yrende markeder – og alt det andre som senere bergtok romerne i regionen Decapolis. 
Men før romerne tok makten ble den i 104 f. Kr. erobret av jødene som ga den sitt nåværende navn Beit She`an. I 63 f. kr. kom romerne og døpte den igjen om til Scythopolis. Under keiser Hadrian (117-138 e. Kr.) nådde byen sin høyde av makt og prakt. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scytopholis som byen presenterte seg ved første øyekast. Nå et museum, men for 2000 år siden hjemstedet for 40.000 innbyggere.                                                    Det mektige teatret som er bemerkelsesverdig godt bevart. Dervar 

                                                                                                                                         det plass til 7000 tilskuere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dimensjonene viser at det må ha vært imponerende byggverk som preget byen for 2000 år siden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To søylerekker og en paradegate. Arkeologene har klart å rekonstruere store deler av byen som må ha fremstått som et arkitektonisk mesterverk. 

 

 

 

 

 

Det voldsomme jordskjelvet
Da kristendommen ble innført i det fjerde århundre, ble byens arkitektur forandret. Amfiteatret med grusomme gladiatorkamper ble stengt men badehusene og teatrene fikk bestå. Det var i forlengelsen av denne perioden av det bodde 40.000-50.000 mennesker i Scythopolis. 
I løpet av et par århundrer senere var storhetstiden forbi, først ved at romerne og senere bysantinerne fikk andre arkitektoniske idealer, og at muslimene erobret landet i 614 var det kroken på døren Beit She`an. Men den store katastrofen var likevel ikke menneskeskap. 18. januar 749 ble hele regionen rammet av voldsomt jordskjelv. Bare i Tiberis var det tusenvis av døde, og Beit She`an ble så godt som jevnet med jorden. Det ble gjort spredte og mislykkede forsøk på å gjenoppbygge byen.
Vi gjør et historisk kvantesprang, og er kommet frem til 1921 da de første utgravningene begynner. Men det går langsomt. Først i 1962 blir et teater fra den romerske periode avdekket. Men storstilte arkeologiske utgravninger begynte ikke før i 1970-årene. 

Klokere og gladere
Denne beskjedne introduksjon til dette arkeologiske ikon bør friste til besøk. Jeg kommer i hvert fall gjerne igjen for nærmere å kunne studere teatret med 7000 sitteplasser, og en 21 meter høy vegg bak scenen. Amfiteatret som ligger bak Scythopolis ga opprinnelig plass til 7000 tilskuere. Bygget kollapset under jordskjelvet, men steinene ble senere gjenbrukt i en festning i nærheten. Amfiteatret er en historisk sjeldenhet i dette området. I Israel er de bare påvist i Cecarea, Beit Govrin og Nablus.
Tempelruinene finner vi i byens sentrum og marmorsøylene opp til templet var opprinnelig 9 meter høye, hadde 1,3 i diameter og veide hver 25 tonn. Restene etter et vakkert og imponerende badehus, og en svært hygienisk latrine, markedsplassen og kirker og klostre er blant det man kan glede seg over. 
Men nå er solen på hell, vaktene rasler utålmodig med nøklene og besøket i Beit She`an er over. Det har gjort meg både klokere og gladere. Klokere fordi har sett hvordan menneskene levde i dette området for 2000 år, og gladere fordi jeg fikk oppleve en kilde til kunnskap og estetikk som jeg ikke engang ante eksisterte. 
På neste etappe i Det hellige land skal vi besøke en rekke eksotiske trossamfunn, deres arnesteder og deres medlemmer. 

 

 

 

 

 

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no