Det glemmer jeg aldri: Farlig ferd blant talibankrigere

November 16, 2017

 

Per Steffensen fortsetter sine turer til farefulle områder, - av en eller annen merkelig grunn. Her er er hans situasjonsrapport fra en av Afghanistans farligste landsdeler.

 

Etter noen dager i Bamyan provinsen i Afghanistan (der de kjente Budda statuene ble sprengt av Taliban 2001) får vi fatt på 2 minibusser  (minibusser er normalt gamle og slitne Toyota HiAce med en rad ekstra seter og bagasjegrind på taket).  Det viktigste er at bussjåførene kjenner området og hvor mye de skal betale i ”veiavgifter” og forskudds løsepenger til Taliban.

 

Vi er underveis til Jam, langt inne i fjellene, der Taliban, krigsherrer og banditter sloss mot myndighetene, og seg imellom, om herredømme og makt. Hvor lang tid vi vil bruke dit, og ut igjen, om vi kommer dit, og ferden videre vestover er høyst usikkert. 

Minimum 4 døgn, men kanskje en uke eller mer. Forholdene blir i alle fall utfordrende.

 

Dette er "inshallah" land. (inshallah = hvis Allah (forhåpentlig) vil).  

 Veien blir bare dårligere etter hvert som vi kjører vestover. Byen Yakawaling er interessant, men vi tør ikke stoppe der hvor Taliban samlet  170 menn på torget og skjøt alle sammen.

I dalene har innbyggerne bygget og utviklet vanningskanaler gjennom århundrer, men plutselig ser vi nye kanaler i betong, et materiale de ikke kan reparere.

Og så, et skilt som forteller at Norge har vært med på å finansiere, og sørget for at moderne vanningskanaler er blitt bygget. Vi har allerede sett at midt i alle frukthager og grønnsakåkrer dyrkes det opiumsvalmuer i stor stil. Selv midt på dagen når det er veldig varmt står hele familier og pleier valmueåkrene. 

 

Fra veien mellom Jam og Obay (Awbeh). Dette er midt i Talibanland.

 

Sjåførene er merkbart nervøse når de betaler ”veiavgift” ved sperringene som Taliban har satt opp. Sperringene er bare et tynt tau over veien, 

men å kjøre over tauet uten å stoppe vil medføre en brå død for oss alle.

Sjåføren betaler stadig ”veiavgift” til en Taliban vakt. Vi overnatter i et chai khana (enkelt tehus/herberge) i Chaghcharan. Byen ligger midt i Afghanistan. Her får vi få greie på siste nytt om forholdene videre fremover.

Beinstrekk og tissepause midt i Talibanland. Brent olje på bakken. Sjåføren forklarte: "Bazooka - no Toyota”.

 

Før solen står opp er vi underveis mot Jam, men kommer vi dit? Vi svinger opp den siste kneika oppe i fjellene og der ser vi Minareten som lå "glemt" i flere hundrede år. Mellom høye fjell med rester av festningsverk på  toppene står minareten fra 1190-tallet. 65 m høy og bygget i murstein. Den er rikt dekorert med stukkaturer, glaserte keramiske fliser, fine border bestående geometriske mønstre med kalligrafi og vers fra Koranen.

En lokal krigsherre regjerer her. Vi er de eneste turistene, og de første på flere år.

 

Jeg har lagt meg for å hvile i et chai khana / vertshus i Chaghcharan.

 

Ut fra Jam blir den dårlige veien vestover bare helt elendig.

For første gang bruker reiseleder/organisator Jeff fra England ordene ”very dangerous” før neste Taliban-landsby. 

Vi får bare håpe at løsepengene vi betalte tidligere var nok.

 Etter denne landsbyen er det en kort tissepause og beinstrekk på en slette. Jeg peker på den mørke flekken på bakken som ser ut 

som, og lukter, brent olje. Sjåføren forstår at vi snakker om dette og sier:

"Bazooka - no Toyota" (Toyota = gammel sliten HiAce som buss).

 

Vi er innom en landsby der vi spør politiet om vi kan overnatte i arresten. Der er det fullt og de kan ikke slippe løs noen fanger før kvelden!

 

Litt senere kommer vi til et lite sted som heter Obay (Awbeh). Der er vi i alle fall ikke velkomne. I det lokale chai khana – herberget - er vi ikke ønsket, men etter god betaling, etter lokal standard, får vi bo der. 

Eieren er redd for at Taliban skal angripe herberget så han tilkaller politiet. De stiller med 14 tungt bevæpnede menn som passer på oss.

 

Sliten Toyota med skuddskader. Sjåføren fortalte at Taliban hadde angrepet bussen og to passasjerer døde.

 

Denne chai khana er svært enkel. Vi oppholder oss, spiser og sover i en fuktig murkjeller på brisker av betong og med nålefilt på toppen.

Taliban gutta med kalasjnikov som sover under et tak på bakkeplan har mottatt beskjed om at vi er ”venner” og ikke skal røres. 

Politiet har et par mann der mens de andre patruljerer området til vi reiser neste dag.

 

Neste morgen skal vi kjøre til Herat på en russiskbygd betongvei som har gått i oppløsning. Veien ble i sin tid bygget for stridsvogner, en s.k. "tank road." Politiet stiller som vanlig med en heftig militærutgave av en Ford 350 pickup med maskingevær på lasteplanet, 7 mann med automatvåpen og RPG´er (håndholdte raketter).

En lokal taxi er leid inn der 3 politimenn med AK-47 og RPG ut av vinduene tar plass.

 

Rester av sovjetisk krigsmateriell i Bamiyan provinsen.

 

I området er både Taliban, noen Al-Qaida og andre røvere absolutt tilstede.

Taxi Toyota´n bryter sammen etter noen kilometer og blir stående i grøftekanten i ingenmannsland.

Vi andre kommer oss til Herat helt vest i Afghanistan, der vi skal være noen dager.

Herat har en lang og spennende historie. Hotellet som etter forholdende er bra, ligger midt i sentrum av byen. 

Markedene, moskeen og gamlebyen er severdige.

De første dagene er riktignok urolige p.g.a. mye skyting med automatvåpen og raketter noen kvartaler unna.

 

Det smaker fantastisk med G&T, øl og vestlig mat bak høye murer og tunge stålporter der menn med maskinpistoler holder vakt.

 

Vi må endre reiseplaner her, men etter noen uker kommer jeg, atter en gang, helskinnet hjem til Oslo.

 

 

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no