Fire giganter i isødet – og deres sterke og svake sider

February 21, 2007

Vi har hørt om dem helt fra vi var barn, og to av dem er omtalt med gullskrift i nasjonens skrytebok. Deres navn

 

dukker opp igjen og igjen i nye bøker som vil fravriste dem enda flere hemmeligheter om deres eventyrlige liv. Det går bare ett år eller to mellom hver gang det lanseres en ny bok om Fridtjof Nansen og Roald Amundsen eller det miljøet som omspant dem. Men under dette klubbmøte er det første gang denne observatør har fått stilt opp mot hverandre og evaluert de sterke og svake sider ved de fire store – Nansen, Amundsen, Robert F. Scott og Ernest Henry Schackleton. 


 

 

 

Det berømte bildet fra Sydpolen som viser Amundsen og hans menn i deres stolteste øyeblikk.

Men Amundsens behandling av Hjalmar Johansen var det ikke like stor grunn til å være stolt av. 

 

 

Det ble en strålende aften. Kveldens foredragsholder var globetrotteren og fortelleren Ragnar Kvam jr som også er en av Klubbens ferskeste medlemmer. Meget tyder på at vi i årene som kommer vil få stor glede av den reiseglade skribenten som i 1987 sa farvel til Dagbladets redaksjon for å seile sin egen sjø på de syv hav.

Tre stringente begreper


Kvams verktøy for å sammenligne disse gigantene, og vurdere deres evne til å løse utfordringene, består av tre stringente begreper: Tålmodighet. Optimisme. Evnen til å tåle skuffelse. Uten å være i besittelse av samtlige av disse evnene, er muligheten til å lykkes under ekstreme utfordringer, forsvinnende liten.

 

Kvam stilte først spørsmålet: Hva var det som drev dem til å gi så mye av seg selv at de nesten tilintetgjorde seg selv og sine menn på sine drømmers ferder mot polene.? Ja, for en av dem og hans menn endte det sågar med undergang.

 

For helt å kunne identifisere motoren som drev dem, er det nødvendig å orientere seg i deres samtid. Det var to nordmenn og to briter, og deres arena reiste seg i tiden mellom to århundrer. Helt på begynnelsen av 1900-tallet vinket det norske folket begeistret farvel til våre svenske formyndere. Britene registrerte samtidig, noe formummet, at imperiets dager var talte – og at nasjonen var i ferd med å bli som alle de andre. Altså, norske nordmenn higet etter å vise den nye nasjonens storhet – alt for konge og fedreland. Britene tørstet etter å vise at de likevel var best – selv under solnedgangen. De trengte ganske enkelt en ny skrytebok.

 

 

Kvam understreket at Nansen var en mann med visjoner, og nettopp visjonene var en av hans viktigste drivkrefter da han la ut på skiferden over Grønland i 1888.

 

- Nansen tok her et grep som overrasket miljøene i hans polarbevisste samtid, Han startet fra den folketomme østkysten av Grønland og satte kursen mot den befolkede vestkysten. Nesten alle andre fant det logisk å gå motsatt vei, fra det befolkede til det folketomme. For da hadde det vært mulig å sørge for at det ble lagt ut depoter. I øst var det ikke mulig. Men Nansen mente at man, for å lykkes, måtte ha ekstrem motivasjon. Den ble styrket i viljen til å overleve. Altså, når østkysten var forlatt, var det bare en kurs – mot vest. Der var ly, der var det husvære og der var mat. De lyktes.
 

 

Foredragsholder Ragnar Kvam (1101)


Nesten fiasko
Selv om det er for drøyt å omtale Nansens neste ekspedisjon som fiasko, må det likevel være mulig å karakterisere den som lite vellykket – både når det gjelder målsetting og Nansens lederegenskaper. Kvam påpekte Nansens manglende evne til å tåle skuffelser, og de var til stede i rikt monn etter at Fram begynte sin seilas i retning 

Nordpolen 24. juni 1893. Nansen trodde at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland. Ved å drive med isen var det mulig å passere Nordpolen – trodde Nansen.

 

Fram nådde polområdene, og 23. september frøs det fast. Bare svært langsomt drev det mot nord. Kvam understreket at flere oppdagelser gjorde Nansen i svært dårlig humør. Isen drev alt for langsomt, og det Nansen trodde var solid grunn under isen var bare vann og ingen kontinentalsokkel. Polhavet var langt dypere enn det Nansen hadde forestilt seg. Polarhelten følte seg som i et fengsel, og han ble vanskelig å ha med å gjøre. Derfor tar en drastisk beslutning. Sammen med utpekte Hjalmar Johansen forlater han skipet for å gå på ski mot Nordpolen. Otte Sverdrup overtar kommandoen på den innefrosne skipet.

 

Nansen og Nordpolekspedisjonen 

Det ble en strabasiøs og farefull ferd, og 9.april 1895må de snu. Nordpolen er uoppnåelig. Det ender også med at de må overvintre ute i isødet. Nansen er i et fryktelig humør, og han kan antakelig takke rådsnare Johansen for at de klarer seg i mange situasjoner. Skjørbuk unngår de ved å sette til livs 19 isbjørner – stekt til frokost og kokt til kveld. Etter ni måneder i felles sovepose blir de dus! Men ikke mer enn at de omtaler hverandre som "du, Nansen" og "du Johansen". Nei, Nansen var ingen stor leder i farens stund, derimot umerket han seg som gründer og administrator, mente Kvam.

 

Storhet og smålighet
Roald Amundsen hadde en større evne til å gjennomføre prosjekter enn Nansen. Han kastet seg over Nordvestpasasjen i 1903-1906. Senere erfarte han at Nordpolen var "opptatt". Derfor reiste han sydover, og på

 

denne ferden tok han motvillig med seg Hjalmar Johansen. Aversjonen skyldtes Johansens berømmelse etter ferden med Nansen, en berømmelse som Amundsen følte truende for sitt eget selvbilde. Johansen ble likevel en slags nestkommanderende.

 

Vel fremme i det sydlige polarområde, fremskyndet Amundsen avfarten mot Sydpolen i frykt for at Robert Scott skulle komme først. Johansen var svært uenig. Fortsettelsen dreiet seg om smålighet, triumf og tragedie. Amundsen startet for tidlig, vinterstormene tvang ham til å snu, og Amundsen kunne ikke tåle at Johansen hadde rett. Heltemodig hadde Johansen reddet en av deltakernes liv ved å vente på baktroppen. For det høstet han bare spydigheter av sjefen. Resten av denne del av polarhistorien er barnelærdom. Amundsen nådde polpunktet uten Johansen som ikke fikk være med. To år senere rettet Hjalmar Johansen en pistol mot sitt hode og gjorde det slutt.

Den store briten


Siden foredraget omfattet de fire store, avla Kvam også Scott og Schackleton en visitt. Scott hadde små muligheter til å lykkes på ferden mot Sydpolen. Det var nok ikke det dårlige været som felte ham og hans menn, men dårlig

 

lederegenskap og utstyr. De var ganske uforberedt på strabasene som møtte dem. De hadde ingen hunder men dro selv sledene. Når de, totalt utslitte når polpunktet og oppdager at Amundsen allerede har vært der, er de totalt utslitte og deprimerte over å ha mislykkes. På ferden tilbake omkommer alle sammen.

 

Når det gjelder Shackleton, er han på mange måter Kvams største helt. Han hadde gode lederegenskaper, han var uselvisk og ikke så opptatt av å bli hyllet som Nansen og Amundsen. Han viste hvor utholdende han var da han nesten nådde Sydpolen i 1909 , tre år før Amundsen og Scott. Men da mangel på mat tvang ham til retrett, hadde han gjort den epokegjørende oppdagelse at selve polpunktet ligger 3000 meter over havet, en opplysning som ikke minst skulle komme Amundsen til gode da han planla ekspedisjonen. I 1914 dro Schackleton tilbake til Antarktis, denne gang for å krysse kontinentet fra kyst til kyst. Skipet hans frøs imidlertid fast i isen, og han var grenseløst tålmodig, og mistet ikke motet da han og hans menn måtte se på at deres fartøy ble knust og skrudd ned i Weddelhavet i 1914. Med noen ganske få menn reiste han i livbåt til Syd Georgia for å skaffe unnsetning. I dag vurderes denne ferden som en nesten ufattelige prestasjon. Etter store strabaser klarte han å unnsette sine menn.

Schackeltons skip Endurance på vei mot Sydpolen tre år før Amundsens erobring. 

 

 

 

Shackleton hadde dårlig hjerte, men tillot ingen å undersøke hans tilstand. Hypokonder var han ikke. Under en ny ekspedisjon til Syd Georgia i 1921 døde han – bare 49 år gammel.

 

Kvams syn på Shackleton ville polfareren ha følt svært smigrende: En stor lederskikkelse, en mester i å fremme lagånden og svært uredd. Hans innsats i polområdene var fantastisk!

 

Vi gjør Kvams ord til våre. Dette var stort! Et av de beste foredragene i manns minne – og en lovende prolog til hans nye medlemskap. Vi gleder oss allerede til fortsettelsen.

Tags:

Please reload

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no