Carl Emil endte som 17 åring i tysk konsentrasjonsleir - som yngste norske KZ fange... Men han kom tilbake, riktignok sterkt syk av tuberkulose, men han kjempet, - og vant.. Igjen!
Jeg vokste opp i en førkrigs, beskyttet tilværelse. Det var sommeren 1943, min kropp var ennå solvarm, og jeg var bare iført shorts og skjorte da den tunge celledøren på den tyske avdelingen på Møllergaten 19 slo igjen bak meg og jeg for første gang hørte den metalliske lyden av bolt og slå. Det var en overgang så total at selv jeg, som var hovedperson i denne lille krigens krusning, ikke helt ut kunne fatte hva som skjedde, og siden aldri helt har kunnet glemme hva som skjedde.
Jeg var fortvilet og redd. Ikke for ensomheten, den er til å holde ut. Jeg var fortvilet fordi jegvar fanget, redd fordi jeg kanskje ikke ville holde mål. Frykten for å røpe venner red meg som en mare. Tanken på å ta mitt liv var ikke fjern. Jeg var mannen som visste for meget.
Jeg har krystallklare erindringer om dagene som fulgte. Forbausende hurtig ble jeg trygg bak den tunge døren og innenfor det tykke gitteret. Farene lurte på utsiden. Alene var jeg heller ikke. Celle ved celle satt bleke menn jeg aldri så. De fleste er ikke mer. Det usynlige fellesskapet gjorde deg sterk. Hurtig lærte jeg fengselets lyder. Hastigheten på hæljernene i gangene, tømming av dobøttene, føringstrallene, luftegårdsprosedyren, alt hadde sin egen sang. Jeg ble så vår at jeg kunne føle når kikkhullklaffen i døren lydløst ble skjøvet tilside, selv med ryggen til. Tenåringens tilpasningsevne er enorm. Rett, du bare din rygg, la dem aldri ane din frykt!
Efterhvert fikk jeg bankekontakt med naboen, senere slapp jeg over gangen til barbereren. Det var første gang jeg fjernet hvite fjoner ...
Forhørene kommer ikke denne beretning ved. Smerteskrikene i natten, barnelatteren fra gaten heller ikke. Det jeg prøver å fortelle er at ensomhet kan du bekjempe, eller til nød leve med. Siden, i den store leiren, marsjerte vi hver dag navnløse i endeløse kolonner inn fra arbeid. Forfrossen, feberhet og syk i lungene, oppløst i magen av dysenteri. Kanskje hadde jeg gjort i buksen, kanskje var en venn død ...Der følte jeg ensomheten, der var jeg alene. Og alle kongens hester, og alle kongens menn - var maktesløse