Da det vi kaller Vietnamkrigen var over og Norge åpnet fulle diplomatiske for-bindelser med landet igjen, var Jens Otterbech den mannen som ble sendt ned for å ivareta de norske interesser i denne regionen i the Far East.
Denne kvelden skulle han fortelle litt og landet til oss, og det var mange lydhøre i salen, kanskje ikke minst på grunn av at ’vår egen’ Vietnam-tur sto for døren.
Vi fikk vite at han også hadde tjent som ambassadør i både Singapore og Sør Afrika, men at det nok var Vietnam som sto hans hjerte nærmest.
Han kom en gang i skade for å bruke uttrykket ’the Far East’ når han var der nede, men da så de på ham med spørsmål i blikket. "Far east of what..?" var spørsmålet han ble møtt med.
Det Vietnamesiske folket oppsto for vel 4.000 år siden med noe man i dag kaller the Red River Culture. Det var kinesere som utvandret til området hvor Hanoi ligger. Det har vært et urolig hjørne av verden og de har kriget mye av tiden, enten med andre nasjoner og folk, eller seg selv gjennom nesten hele sin historie.
Først var det kineserene, så var det franskmennene, deretter japanerene og til sist amerikan-erene. Men akkurat nå – er det fred der!
Umiddelbart etter sin ankomst til landet ble Otterbech stadig spurt om hvor gammel han var? Han syntes dette var et underlig spørsmål, men det viste seg at det var noe folk måtte vite for å kunne tiltale ham på korrekt måte. Kulturen er selvfølgelig veldig forskjellig fra vår egen, og det er noe av charmen med landet. Folket er svært hyggelige og i møtekommende. De stirrer aldri på deg og plager deg ikke ved å være påtrengende som man kan oppleve i andre deler av denne regionen, men gir du et lite smil får du titalls tilbake.
Landet er nesten på meteren samme størrelse som Norge både i flateinnhold og lengde, og pussig nok, hvis du ser på kartet og snur det opp-ned er det nesten som å se Norgeskartet!
Den største forskjellen er at de har noen flere innbyggere – 80 millioner for å være nøyaktig. Ca 90% er vietnamesere og resten er 53 forskjellige etniske minoriteter. Alt fra små, nesten utdødde fjellkulturer til den største gruppen på en million kristne Hmong folk. Det var den folkegruppen som sto på amerikansk side, i det de kaller ’den amerikanske krigen’. Bakgrunnen for dette var at deres tro er at det skal komme en konge og samle Hmongfolket, og de trodde kanskje det var amerika-nerene. (Tenk deg tanken... Kong R. Nixon..!)
For å bli kjent med kulturen i landet begynte Otterbech å lese folkeeventyrene deres. Der får men et godt innblikk i deres tro og funda-ment.
Så snakket han litt om Hanoi, og fortalte at det beste frem-komstmiddelet er motorsykkel. Nesten den eneste måten å komme seg raskt frem på. Dessuten er et besøk i gamle-byen et ’must’. Denne fan-tastiske delen av byen hvor hvert kvartal en gang var et laug. Et av østens klenodier. Eller man står tidlig opp og rusler ned til Hoa Kin innsjøen og opplever denne travle byen våkne. Hvis man ikke vil kjøre motorsykkel er ’syklon’ (sykkeldrosje) en effektiv og fargerik opplevelse.
Dessuten er maten god i dette landet, og man kan trygt kjøpe mat på gaten. Enten på de små stasjonære wok kjøkken eller hos de mer mobile Phoe- (suppe) selgerene. Kjøkkenet er variert og annerledes. Her kan man få både hundekjøtt og slanger hvis man vil være ekstra eksotisk.
Språket er vanskelig for en utlending å tilnærme seg. Hvert eneste ord har minst seks forskjellige uttaler, og hver uttale betyr noe annet. Dessuten har de bare enstavelsesord, det heter nemlig Ha Noi, Viet Nam, Hoa Hin, Me Kong osv.
Det finnes en mengde forskjellige trosretninger og filosofier som folket lever etter. Alt fra forfedredyrking til kristendom, buddisme, animisme, taoisme og konfusialisme – men dette ser ikke ut til å volde noen problemer. Her tror man på det man vil, lar naboen gjøre det samme og ferdig med det!
Otterbech kom også litt inn på den siste krigen mot amerikanerene, og hvor lite nag folket her bærer til sine gamle fiender. Krigen er over og de er ferdige med den. På mange måter er de kommet lenger enn amerikanerene i så måte.. Men resultatene ser man fremdeles. Folk som har fått varige skader og store områder rundt i landet hvor man ikke kan leve og ferdes på grunn av mengder med miner eller giftstoffet Agent Oransje (dioksiner) som ligger i grunn-vannet og ikke går i oppløsning.
Vi takker for et engasjert foredrag, og løfter våre glass med hilsenen; Chop Se Que! (Skål.. – hele glasset tømmes..)
_____________________________(Red.)