Noen av våre foredragsholdere er mer travle enn andre. Jon Gangdal er avgjort en av dem. Han var nesten andpusten da han 27. september fortalte om sitt liv blant sherpaene i Nepals Rowaling høsten 2005. ’Den store travelhet skyldtes at han etter foredraget måtte rett hjem for å pakke. Neste morgen skulle han nemlig reise – til Nepal.
Godt han tok seg tid til å berette og vise bilder fra en av Nepals mest fascinerende dalføre som allerede på 1970-tallet ble ”oppdaget” av reiseglade nordmenn, blant dem Arne Næss jr.
Rowaling var på den tid en landsby med et femtitall familier der mennene livnæret seg av å tilby sine tjenester som sherpaer for de mange som reiste gjennom denne eksotiske dalen i Himalaya.
Bildet: Jon Gangdal tok oss med på en fascinerende ferd til sherpaenes rike.
I dag er det dessverre ikke så mange familier tilbake. Bare 14-15 av dem har holdt stand. Tilbakegangen skyldtes i hovedsak maoistenes herjinger i dette området. Det fremmer heller ikke sherpaenes sak at mange av de som slår seg ned før de reiste videre bringer med seg egne telt fremfor å bruke lokale overnattingsmuligheter i herberger eller egne hjem. Det blir det ikke penger av.
Gangdal beskrev sherpaene og deres familier som generøse, vennlige og tiltalende mennesker som det var lett å like. De har hjulpet mang en norsk fjellklatrer opp på de høyeste tapper, blant annet Mount Everest og andre topper som han viste fremragende bilder av. Noe har vi heldigvis kunnet betale tilbake. Skolebygningen i Rowaling skal være finansiert av norske midler.
Gangdal la ikke skjul på sin begeistring og omtanke for dette sherpasamfunnet i Himalaya, og han håpet av all sin kraft at det ville overleve møtet med vår tid.
Foredraget ble altså ledsaget av en flott og teknisk briljant bildeserie. Men mest oppsikt vakte likevel den lille videosnutten på tampen av foredraget. Den viser Jon Gangdals siste tunge skritt mot toppen av Mount Everest. En av sherpaene sto bak kameraet og foreviget en dødssliten, men overlykkelig, Jon Gangdal idet han endelig var oppe på verdens tak. Omgivelsene var like praktfulle som selve opplevelsen. Det var som om også vi kjente blodsmaken - og lykkefølelsen - over å ha klart det.
Så var det middag, og etter forretten sto Jon Gangdals plass tom. Da var han allerede under veis for å pakke.