Andre foredragsholdere og underholdere fÄr ha meg unnskyldt. Men akkurat denne onsdagskvelden ble noe helt spesielt i Klubben. Eller hva skal man si til fÞlgende utgangspunkt. Tre unge gutter, 20 Är gamle, legger fra kai i Oslo 30. september 2002 for Ä seile verden rundt med Johan Herman Storm som skipper.
Johan Herman Storm fortalte levende om da han realiserte sin guttedrĂžm mens han fortsatt var gutt
De skal vĂŠre borte i tre Ă„r. To av dem har aldri tidligere vĂŠrt i en seilbĂ„t! Men alle tre har veeeeldig lyst til Ă„ seile. Begivenheten ble feiret med champagne, og det var det mest minneverdige som skjedde dem pĂ„ Ă„ mange, mange dager. Hvordan det gikk? Ja, du burde ha vĂŠrt til stede denne onsdagen og tatt del i hele beretningen som egentlig hadde et utgangspunkt som bakte tilhĂžrerne i dype tanker. Det var altsĂ„ 30. september de tre guttene la fra kai med 30 fots GodthĂ„p. De skulle vĂŠre sammen dag og natt i tre Ă„r og i lĂžpet av disse Ă„rene oppleve mer enn folk flest gjĂžr i et helt liv. FĂžrst sol â sĂ„ spy Skuta forlot Oslo i strĂ„lende sol, men sĂ„ ble alt sĂ„ mye verre. Ved FĂŠrder blĂ„ste det hunder og katter. Mons og Joachim spydde sĂ„ ettertrykkelig at konklusjonen ble: Aldri mer! Og det ble det ikke heller. De visste ikke engang hvordan de skulle reve seilet i uvĂŠret. Vel fremme i Portsmouth mĂžnstret de to av og ble borte. Dermed satt skipper John alene igjen om bord. For noen dager siden hadde han sagt farvel til kjĂŠresten, og nĂ„ var mannskapet ogsĂ„ forduftet. Ferden jorda rundt kunne ha begynt bedre. John klarte Ă„ mobilisere nytt mannskap, en Ăžvelse han etter hvert ble ganske god i. For da ferden var over hadde det vĂŠrt 18 personer om bord i kortere eller lengre tid. Mannskapet kom, og det var tid for Ă„ fortsette â over Biscaya.
DrÞmmeaktige navn Den som en gang har seilt over Biscaya i november og i dÄrlig vÊr, har stor respekt for en slik prÞvelse. Spesielt nÄr man fÞler seg alene og lenger etter kvinnen i sitt liv.
Men sÄ begynner det store eventyret, og en fantastisk beretning. John fremfÞrte sitt livs odysse ved hjelp av filmsnutter, bilder og egne ord. Ferden brakte ham til KanariÞyene, over havet til Galapagos og Ecuador, og derfra til sagnomsuste Pitcairn Island med fortid fra mytteristene pÄ Bounty. Der bor i dag 50 mennesker inkludert danske Karin Boye, og de hadde noen fine dager pÄ det som omtales som verdens ensomste bebodde Þy.
NĂ„ lĂ„ hele Stillehavet foran besetningen. Beretningen forlĂžp videre med navn som brakte denne observatĂžr i dype tanker. Tahiti, Bali, Bora Bora, Coock Island, Mikronesia, Polynesia, Indonesia. Navnet pĂ„ Ăžyene lĂžd som forfĂžrende fioliner, og min sidemann Anders sukket âsĂžren ogsĂ„ Alf at vi er for gamle til detteâ.
KokosnĂžttkrabbe er godt Tre Ă„r i paradis. BesĂžk i avsondrede kulturer der menneskene var velvillige og stolte over Ă„ fĂ„ vise frem deres levesett. For Ă„ si det pĂ„ en annen mĂ„te: De var hverken opptatt av pensjonspoeng eller bensinpriser. Derimot var noen av dem mestere i Ă„ fange og tilberede kokosnĂžttkabber (!) inne i skogen. Vi sĂ„ de ble fanget, tilberedt og spist, og sukkene tydet pĂ„ at dette var godt. GodthĂ„p seilte rundt utenfor Indonesia et halvt Ă„r, og John konkluderte med at dette Ă„ret var utrolig bra. Odyseen syd pĂ„ kloden ble avsluttet i SĂžr-Afrika og for Ă„ gjĂžre den helt spektakulĂŠre avslutning pĂ„ det hele seilte de sĂ„ nordover. Til GrĂžnland! FartĂžyet tok seg opp til is og kulde fra et hav av tropiske paradis. Og der oppe fant de en skjĂžnnhet som helt kunne mĂ„le seg med bambuspalmer, palmehytter og blĂždende kveldshorisonter. âDet er ikke bare tropene som er vakkert, men skjĂžnnheten er ogsĂ„ der isen holder tilâ, sa John som la til at naturen selv var drivkraften bak hele ekspedisjonen.
De fleste av medlemmene i Travellers Club er svÊrt sÄ bereiste. Men under Johns beretning fÞlte de fleste seg likevel som heimfÞdinger. Johns historie ble ikke presentert med store ord og fakter men med beskjeden understatement. Og det aller beste ved besÞket. John kan tenke seg Ä bli medlem av Klubben. Onsdagens beretning mÄ vÊre en av de beste sÞknadene i manns minne
