Mye av virksomheten i Cluben er tuftet på tradisjoner som vi ikke ønsker å gi slipp på. En av dem er julebordet. Det er den tilbakelente klubbkvelden da eneste hensikt er å være sammen, hygge oss og spise godt. I så måte ble årets julebord en bekreftelse på at disse tre målsettingene er mulig å opprettholde år etter år etter år etter år……
Jo da, slik en kveld er maten det viktigste. Men det får ikke forhindre at ganer og mave utsettes for et forventningspress som nesten ikke er til å bære. For etter at Carl Emil hadde gjort seg ferdig med klubbsakene, ble ordet – eller tonen – gitt til Henning og Gorm som fremførte Julenatt i skogen med stor bravour. Vi har hørt den før! Mange ganger. Men det har vi også når det gjelder Glade jul. Derfor ble den lett parodiske Julenatt i skogen fremført med krokodilletårer og hul latter.
Visste du forresten dette diktet med herostratisk berømmelse er signert av Astov Eriksen, og at det første gang ble fremfør i Otto Nilsens Søndagsposten av Rolf Just Nilsen.? Det var i de dager da sensuren luket ut det utsømmelige. Det gjaldt verset med rap og andre kroppslyder. Det fikk ikke vær med.
Det hører også med til julehistorien at sønnen til Otto Nilsen senere skrev Julenatt i New York som en ertelysten oppfølger. Begge diktene ble fremført av våre to poetiske venner. Det var mange vers. Men skitt au. Tradisjoner er til for å følges.
Når siste verselinje var resitert, ble endelig de velfylte fat brakt frem til bordet. Det var rak, det var røk, det var ribbe, pinnekjøtt – og alt det andre. Roen senket seg over forsamlingen, og det neste vi hørte var kniv og gaffel som raslet over tallerkenene. Da den verste sulten var stillet, kom den gode historien og småpraten som senere forflyttet seg fra langbordet til det runde bord.
