4011 bokstaver i børstet stål frest ned i heller av granitt, og 105 titler og signaturer granitten er sandblåst ned i. Hovedstadens mest omfangsrike kunstverk etter Vigelandsparken. En dikters rusleturer fra Arbinsgate til Grand Cafè mot slutten av 1800-tallet. En privat mesen organisasjon som bare ville bruke andres penger, og ikke egne. En kulturelite i media som overhode ikke setter seg inn i prosjektets kunstneriske innhold og budskap til allmenheten. Og en halsstarig mann som kjemper best i motgang. Det var rammen om foredraget som vårt medlem Per Jæger holdt i Cluben onsdag 22. oktober. For oss tilhørere ble det en fascinerende beretning om et ambisiøst kulturprosjekt som nær hadde gått til grunne selv om alle forutsetningene for å lykkes var de aller beste. Per Jæger vet hva han snakker om. For det var han som prosjektleder som sto i orkanens øye da uværet raste som verst.

69 sitater fra Arbinsgate til Grand Prosjektet dreier seg altså om 69 sitater fra Henrik Ibsens litterære produksjon. De kan vi i dag lese på fortauet langs det som var Henrik Ibsens daglige spasertur fra hans hjem i Arbiens gate ved Drammensveien (nå Henrik Ibsens gate) til Grand Cafe der han spiste lunsj hver formiddag. Den pedantiske dikteren var så presis under sin rusletur at folk kunne stille klokken etter ham. ”Der kommer han, nå er klokken straks 12”. Det er denne rusleturen som nå er brolagt med dikterens egne tanker. Til sammen 69 sitater funkler fra steingrunnen i skinnende blankt stål. Mange stanser opp, legger hodet på skrå og tilegner seg enda en gang utsagn som ”sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.", eller ”vi ejer Tiden, men Tiden ejer ogsaa os" og for den saks skyld ”hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest.". Sitatene er hentet fra En Folkefiende, De unges forbund og Peer Gynt. Per Jægers selvbiograferende beretning tok utgangspunkt i at prosjektet er utformet av to av Europas mere kjente og bejublende bykunstnere, Ingrid Falk og Gustavo Aguerre som opererer under navnen FA+. I storbyer i Europa og Latin Amerika har de høstet anerkjennelse, og det er kjente størrelser

Henrik Ibsen tok seg en tur fra det hinsidige for å studere

sine utsagn da Ibsen-sitatne ble åpnet på Karl Johan.

blant sine samtidige bykunstnere.

Inspirasjon fra Stockholm Utgangspunktet for IBSEN SITAT finner vi i Stockholm. Der signerte de allerede i 1998 et tilsvarende kunstverk i Drottningsgatan når den ble omgjort til gågate. Utgangspunktet var å gestalte August Strindberg til et større jubileum, men den kunstneriske løsningen var noen annerledes. I stedet for å gestalte personen, valgte de hans produksjon! I Stockholm følger bokstavene etter hverandre, og utgjør en ”sti” midt i gågaten, en midtstripe. I Oslo er bokstavene samlet i sitater som står for seg, med en naturlig avstand som gjør at man forstår at man følger en sti, en rute. I dag fortoner prosjekt IBSEN SITAT som et storartet, involverende og godt synlig kunstnerisk uttrykk for hvordan man kan bringe vårt litterære geni ut blant folk flest. Apropos geni. Under Ibsen-året i 2006 var det mange utenlandske observatører som uten å tvile hevdet at Ibsens diktning er på høyde med den som er signert av Shakespeare, og hvis norsk hadde vært en verdensspråk ville Ibsen har tronet lenge på toppen. I dag settes det opp flere verker av Henrik Ibsen på verdens scener enn Shakespeare.

Hva er problemet? Hva var så problemet med IBSEN SITAT? Per Jæger fortalte at det helt fra begynnelsen av var fullt av snubletråder. Manglende evne til gjennomføring av nøkkelpersonene i ”Stiftelsen til Fremme av Henriks Ibsens verker”, ga store økonomiske problemer som gjorde gjennomføringen dyrere og mye mer tidkrevende enn antatt. Gjennomføringen kostet åtte millioner kroner, som ble gitt av Sparebankstiftelsen DnB NOR. I den anledning konkluderte Jæger med at uten Sparebankstiftelsen økonomiske innsats og sterke tro på kuntsprosjektet, ville det aldri ha blitt gjennomført. Det viste viste seg også at de tekniske løsningene var mer krevende enn opprinnelig antatt. Det var vanskelig å få stålbokstavene til å sitte i granitten, og det var heller ingen enkel sak i frese ut rom for bokstavene. Men, som vi alle nå vet, det løste seg, i dag sitter bokstavene som støpt og vi kan vandre fra Grand til Arbiens gate og fordype oss i de 69 sitatene. Mange av dem er kjente, mens andre kjenner vi kanskje ikke fra før.

Slik et av sitatene fortoner seg på Karl Johan

med Universitetet som kledelig kulisse.

”Jålete graffiti” Jæger fortalte at det ble lagt stor vekt på et utvelgelsen av sitater skulle involvere så mange som mulig, fra høy til lav, og finne sted på en skikkelig måte der både litterære eksperter, folk flest, byens utslåtte, Ibsenkjennere, skoleklasser og ungdom skulle få være med å velge. Dermed avspeiler sitatene et bredt spekter av det folk finner viktig å fremheve fra Ibsens når det som skal sies blir sagt med få ord. Det sies at Ibsen i sin tid ”runet nasjonen”, fordi så mange av han sitater gikk inn i allmenn dagligtale i den viktige nasjonsbyggeperioden ved århundreskiftet og senere. Sitatene er altså på plass, teknologien fungerer og økonomisk er man kommet i mål. Hvorfor da denne oppmerksomhet om prosessen rundt prosjektet, og da helst skandaler, feil og mangler, framfor selve kunstverket og kunstnerne bak? Her er Jæger krystallklar.

- Det virker som byens kulturjournalister har sett det som sin oppgave å fravriste kunstprosjektet all kvalitet og kunstnerisk substans. Ingunn Økland i Aftenposten karakteriserte det som jålete graffiti og ikke representativt for Ibsen. NRK Kulturnytt fulgte opp Økland og vinklet det hele som et fjollete påfunn som folk flest ikke har noens sans for eller forhold til.

Pressen hadde bestemt seg Dette stemmer dårlig med Jægers opplevelse av vanlig folks engasjement i dette under arbeidet på gata gjennom to år. Han har aldri opplevd større interesse i noen av de mange andre byprosjekter han står bak, fra folk flest! - Under alle disse fire årene har Aftenposten og andre kun kommet løpene når de været en skandale, et problem, eller noe galt. Ikke en kulturjournalist i Norge har tatt seg bryet med å vurdere FA+ som kunstnere, og Ibsen Sitat som et kunstverk.

Prosjektleder og barrikadestormer Per Jæger har grunn til å være fornøyd der han viser frem et av sitatene.

I Stockholm er FA+ Strindbergsitater i Drottningsgataen kåret til Stockholmernes favorittkunstverk i det offentlig rom, med 76 prosent av alle stemmene. FA+ har mottatt Stockholm bys ærespris for dette kunstverket. Som altså er mye mindre, og mye enklere, enn Ibsen Sitat i Oslo. Snart skal de i gang med et tilsvarende sitatprosjekt i Buenos Aires, hvor de også er representert på nasjonens samtidsmuseum. 40 minutter med temperament Av grunner som Jæger bare kan gjette på, virker det som om den journalistiske kulturelite hadde bestemt seg for å slakte prosjektet. - Det hjalp ikke at kunstnerne har en stor produksjon og inviteres til bienaler over hele verden, at vi har søkt råd og veiledning av våre fremste Ibsen-kjennere og at folk flest setter virkelig pris på prosjektet. Forstå det de som kan! Falk og Aguerre har gjennom de siste fire år besøkt Oslo mange ganger, men ikke en gang er de blitt intervjuet av norske kulturjournalister! Disse journalister vet jo alt så mye bedre enn alle andre. Hvorfor det er slik? Kanskje det må være slik når journalistene skriver for hverandre og er mest opptatt av egen status i kultureliten.

Gustave Aguerre og Ingrid Falk utgjør FA +. De er her avbildet på Karl Johan under åpningen . Smilene er til glede for fotografen, og gjenspeiler ikke det de føler tter den behandlingen deres kunstverk har fått i hovedstadspressen.

Dette var altså rammen rundt Jægers temperamentsfulle 40 minutter med Ibsen-sitater fulgt av filmsnutter og skjermbilder. Mens det hele foregikk, ble vi både underholdt og opplyst. Og ikke minst følte vi det som et privilegium å få denne førstehånds beretning fra mannen som sørger for å bringe i mål et av de mest bemerkelsesverdige kunstverk i hovedstaden etter krigen.

Fra åpningen på Karl Johan kjenner vi igjen Per Jæger, Thomas Thiess-Evensen og Erling Lae

#1Public