21. november hadde vi veterantreff der 11 av våre veteraner deltok. Det gjorde også Per Holter Andersen, men dog indirekte. Han hadde ”gyldig grunn” til ikke å være til stede. Han oppholdt seg i Luanda i arbeidsmessig sammenheng. Sin gjøren og laden beskriver han i et brev som er stilet nettopp til Veterantreffet 2008. Trampsjefen leste opp hilsenen fra Per til stor glede fra de tilstedeværende. Men hvorfor ikke også dele gleden med oss andre medlemmer? Det gjøres herved.
Sommeren kommer Her i Luanda går livet sin angolanske gang, både på ene og andre viset. Som dere vel vet, hadde Angola sitt parlamentsvalg for noen uker siden. Dette resulterte i at regjerende MPLA fikk omkring 82% av stemmene efter en valgprosess som i utstrakt grad har fått ståkarakter rund baut.
Helsemessig ville det sikkert vært bedre med noe mer til UNITA og de mange andre, mindre gruppene – men slik ble resultatet. Jeg tror hele rammen minner litt om Norge på 50-tallet, hvor vi også øvet oss på demokrati, innenfor rammen av en AP styrt media-verden. Sommeren er på full fart inn, men vil ikke helt ta feste. Vi har behagelige 26-30 grader, men det vil liksom ikke ta helt av enda. Litt dusk-regn en gang eller to i uken tidlig om morgenen, men ikke mer enn at alt er tørt igjen ved åtte-tiden.
Min kone Torunn har vært her i to uker og reiser hjem tirsdag 25 nov. Vi bor på the Presidential Suite, Palm Beach Hotel på Ilha for de som er lokalkjente. Det vil si at vi har det bra! Dere kan antagelig se hotellet på GoogleEarth, ca halvveis ut på Ilha, på Bahia
Per Holter Andersen
siden. Det er landsby nummer tre eller fire på vei ut – sånn sett i google perspektiv. Atlanterhavet ligger foran oss fra stor terrasse og Rio videre der ute et sted, om enn i det fjerne – alt med tilhørende palmer, kokosnøtter, firemotors, flyvende biller, gekko’er på veggene og uendelige mengder damer med barn bak og varer på hodet. I vår lille, lokale landsby har vi også rikelig med høner og kyllinger og tilhørende haner – alle svært frittgående. Vi blir aldri helt mette på å henge over terrassekanten og studere folkelivet.
Ny kontrakt? Jeg blir hentet av sjåfør Pedro halv åtte om morgen på hverdager for å dra til kontoret og en time senere lørdag og søndag. Turen opp til Alvalade-høyden tar normalt 30-40 minutter (antagelig mindre enn ti minutter på sykkel andre veien – hvis man kunne finne en modig sjel som ville prøve; kanskje noe for TC?, men hold meg utenfor). Både på Ilha og Alvalade domineres gatebilde eller snarere bygge-bildet av kineserne. De graver, river, asfalterer og bygger overalt. Et femetasjers bygg er på vei opp nær hotellet på Ilha. Der har 14 mann nå holdt det gående siden jeg flyttet inn for syv uker siden. Da holdt de på med 1. etasje – nå er femte ferdig. De er normalt i gang klokken seks når jeg står opp og holder på når vi gir opp terrassen ved ni-tiden om kvelden. Det er ekte 7/24, eller i alle fall nesten!
Her på kontoret merkes vi av at prosjektet efter fire år er i ferd med å gå mot slutten. Vi blir liksom aldri helt ferdig med produksjonplattformen, og vet heller ikke riktig hvor mye som står igjen! Boreriggen vår reiste av gårde i går. Dykkerbåten ’min’ har ennå en del arbeid igjen, men ble i går ’beslaglagt’ av Sonangol som stand-by båt, mens opprinnelig rolleinnehaver dro til lands for å fylle vann og mat. Jeg går og håper på en ny kontrakt til firmaet for en ny rørledning som vil sikre min beskjeftigelse til langt utover høsten neste år. I tillegg er jeg blitt gitt ansvar for å sette sammen sluttdokumentasjon for hele feltutbyggingen. Dette vil antagelig uansett holde meg i vånde ut mot vår og sommer. Og bra er det. Oversiktsbilde fra Luanda
Plattform og drosje Avslutningsvis er det moro å fortelle at jeg er i ferd med å slå meg opp som drosjeeier i Luanda. Sammen med sjåfør Pedro har vi én i drift og to nye innkjøpt og på vei ned. Dette er den afrikanske klassikeren ’iaz’ , dvs lokal-fonetiske varianten av Toyota Hiace. Her i Luanda er de blå og hvite, og helst med minimum 200,000 km bak seg slik at de ordentlig innkjørt før de settes inn i trafikk.
Det er antagelig omkring 10,000 av dem bare her i Luanda, hvorav altså én er min. Sjåføren må holde nattlig parkering, vask, diesel og konduktør + og betale oss 10,000 Kwz hver kveld. Med en billettpris på 50Kwz per hode per tur (uansett lengde), så sier det seg selv at både bil og mannskap får kjørt seg. Dette foregår man-fred, hvorefter sjåfør og konduktør så tar ut bilen på lørdag og kjører 100% for egen inntekt.
I sentrum er det bilkaos til alle døgnets tider.
Tekniske problemer ser ut til stort sett å falle på mandager, mens vi derimot sjelden hører om noe på lørdagene.
En av de største farene er politiet som anvender smågutter som ’spioner’. Når disse hører konduktører som i rushtrafikken krever 100Kwz for en tur, så varsler de ’sin mann’. Han border så taxa’en i sivil og tar stakkarne på ’fersken’. Av dette følger trussel om inntauing av bilen og fengsel for mannskap. Da er det lett å forstå at sjåføren gir fra seg kassen frivillig. Igjen ser det ut til å være et uke-fenomen som ikke inntreffer på lørdager. Dvs. politiets behov for cash rammer i vesentlig grad eierne, snarere enn sjåfør og konduktør. Det er formodentlig litt logikk i akkurat det. Sånn, da får det være nok Luanda prat. Ha det godt alle sammen og lev lenge i landet eller i andre land. Vel møtt ved neste trampemessige korsvei. Veteranhilsen Per / Medlem 935
Tekniske problemer ser ut til stort sett å falle på mandager, mens vi derimot sjelden hører om noe på lørdagene.