Frøis Frøisland var i sin korte karriere en av våre fremste pressefolk. Han døde i 1930, bare 47 år gammel. Da hadde han rukket å bli sjefredaktør i Aftenposten, og å vært med på å stifte Traveller`s Club 2 år tidligere. Frøis Frøisland var under første verdenskrig en fremragende krigsreporter. Det ble sagt at han led av et ”nervøst temperament”, men det forhindret ham ikke fra å bevege seg i frontlinjen. Hans prestasjoner gjorde ham til stjernereporter, og det var et naturlig valg da han i 1919 ble sjefredaktør.
Nils Frøis Frøisland, ble født 1883 i Raufoss. Etter examen artium på Hamar 1900 og Krigsskolen 1901 begynte Frøisland på legestudiet ved universitetet i Kristiania. Under et kjemisk eksperiment utløste han en kraftig eksplosjon og fikk en skjennepreken. Det likte ikke den unge student, som sa takk for seg og solgte sine bøker. Faren forlangte at sønnen skulle ta en embetseksamen, og i 1907 ble han cand.jur. med laud.
Aprilsnarr!
Men det var avisene som interesserte den talentfulle unge mannen og dukket opp i avisspaltene med et brak. I avisen Fri Presse skrev Frøis Frøisland 1. april 1908 uhyggelig levende om et luftskip fra Mars som landet utenfor Notodden. Det var bemannet av små menn i svarte drakter. Flere aviser gikk på aprilspøken og sendte medarbeidere til Notodden. Aftenpostens Amandus Schibsted ble ikke lurt, men han var imponert over fantasien som lå bak og la spesielt merke til den korte og knappe stil.
Spøken var god den, men det ar ikke nok til å redde Fri Presse. Dette var før pressestøttens tid, og da var det enkelt: Tjente du ikke penger, hadde du ikke livets rett. Fri Presse gikk inn, og Frøis ble ansatt i Aftenposten. Han gjorde en rask karriere, og ble snart favoritten til aviseier Amandus Schibsted.
Aftenposten i 1908 – og Aftenposten i dag, det er forskjell det! I dag profilerer journalistene seg med bilder i det vide og det brede. Jeg kan huske å ha tre like bilder av Harald Stanghelle i samme avis fordi han signerte en kronikk. I 1908 var det smått med bilder av journalistene. Navnet ble ikke engang gjengitt på byline. Dermed måtte man profilere seg på annen måte, og Frøis valgte sin. Han hadde et fordelaktig utseende, og gjorde seg kjent på byen som en attraktiv og karismatisk ung mann. Han viste seg gjerne med sin karakteristiske gule hatt kjekt på snei. I en periode var han i Frankrike for å studere, og ble snart en profil i kunst- og kulturkretser.
Frøis kom tilbake til Norge, men i 1913 gikk veien enda en ang til Frankrike. Den politiske situasjonen var truende, og Frøis skulle rapportere det som skjedde i hjertet av Europa. Ett år senere var verdenskrigen et faktum, og Frøis var krigskorrespondent. De som har gått nærmere inn på hans virksomhet disse årene, merker seg at Frøis var en seriøs og aldri hvilende reporter. Han besøkte de forskjellige frontavsnitt og var sammen med soldatene i skyttergravene, hvor rotteplagene var verre enn fienden, som soldatene sa. Han skildret levende ulikheten mellom franske og italienske og britiske og amerikanske soldater. Og han fortalte om forholdene på krigslasarettene slik at leseren luktet blod og oppkast.
Kjapp reportasjestil
Frøislands reportasjer fra Paris kunne være kjappe skisser eller små essays som i korte setninger fortalte om hverdagslivet, om rasjonering og krigstretthet, men også om humor og kjærlighet. Alltid i den samme stil hvor hans musikalitet, ifølge kollegaen Sven Elvestad, slo igjennom. Den gleden han opplevde med felen under haken eller ved pianoet var rotfestet.
I 1918 var krigen slutt, og Frøis vendte tilbake til ”faderhuset” i Akersgata
Han hadde høstet stor berømmelse som krigsreporter, og nå ble det krevet at han fortalte om sine opplevelser, ikke bare i avisspaltene, men også fra talerstolen. Dermed reiste han land og strand rundt for å holde foredrag. Det var fulle hus hver gang han fikk ordet. Han holdt femti foredrag i det som egentlig skulle være ferie. Etter ferien ble det enda 150 foredrag. Men det var før TVs tidsalder, ja før Filmavisen, og folk flest var sultne på beretningene fra han som hadde vært der. Året var 1919, og han var bare 31 år gammel da han ble bedt om å overta som Aftenpostens sjefredaktør. Han etterfulgte Ola Christofersen som journalistisk sjefredaktør ved siden av den politiske redaktør Thorstein Diesen. Diesen døde 1925, og Frøisland ble eneredaktør. Hans journalistiske teft slo ut for fullt. Det ble satset sterkt på nyhets- og reportasjestoff, nettet av korrespondenter ble utvidet både hjemme og i utlandet, og han startet ukebilaget A-magasinet, som i mange år var min egen arbeidsplass. Takk skal du ha, Frøis!
Hensynsløs – men bare mot seg selv
I Aftenposten bekymret mange seg over sjefredaktørens skrøpelige helse, sin unge alder til tross. Hjertet var ikke som de skulle, også andre deler av kroppen skrantet. Nå måtte han betale for at han aldri tok hensyn til seg selv. De krevende oppgavene ved fronten brøt ned helsen, men han tok det ikke alvorlig nok. Han var kjent for sin pålitelighet, og oppgavene skulle gjennomføres, selv om han kunne føle seg riktig skral. Flere ganger i sin redaktørtid måtte han motvillig reise på rekreasjon.
Det ble konstatert at Frøis led av uhelbredelig kreft, og i 1930 døde han bare 47 år gammel.
Jeg har gått gjennom en rekke omtaler av Frøis Frøisland. Samtlige av dem vektlegger hans seriøsitet, og hvordan han var fremste drivkraften bak moderne nyhetsjournalistikk. Da Frøis døde, var det et stort tap for ikke bare Aftenposten, men også for hele pressen. For egen del vil jeg tilføye at TC også er blant taperne. Tenk alt det han kunne ha tilført Cluben hvis han hadde fått leve lenge nok til å bli pensjonist, bruke tid på fellesskapet.
