Historisk smeltedigel uten sidestykke

Herved inviterer jeg til å bli med på en reise i fortid og nåtid. Reisens mål er Israel, et brennpunkt for 2000 år siden, som, det også er det i dag. Dersom man tar syvmilsstøvlene på, åpner sinnet, lar sine historiske kunnskaper utfordre og sørger til enhver for å holde kameraet parat, er det bare å høste i opplevelser og minneverdige øyeblikk. Mange av stedene jeg besøkte er historiske ikoner fra både bibel og historiebøker, andre har jeg så vidt hørt om tidligere mens etter andre ante jeg ikke engang eksisterte. Som for eksempel ruinbyen Skytopolis som først ble oppdaget i 1976, og som fremstår som et nytt Pompeii eller opp i fjellet til mystikernes by Safed der kabaleerne utfordrer ditt intellekt. Det er så tett mellom de ruvende historiske minnesmerker i tid og sted, at det er til å miste pusten. Men dersom du har så mye som et snev av interesse for historiens vingeslag, er det bare å nyte hvert eneste øyeblikk. Min beretning fra Israel går over flere reportasjer, og historiens toneart slår jeg an ved å la første bilde være en stemning fra landsbyen Nasaret noen dager før påske. La de to gjeterguttene og lammet være min invitasjon til å bli med på reisen til Israel.

Jaffa er mer enn appelsiner

Jeg velger å la min historiske reise begynne med noe så prosaisk som en appelsin. Kanskje ikke så rart, fordi vi begynner i Jaffa, og er det noe vi forbinder med nettopp Jaffa så er det de søte, velsmakende appelsinene med samme navn. I den anledning lar vi finansministerens oppfordring om ikke å spise appelsiner fra Jaffa gå stille forbi. Hun må få spise det hun vil. Jaffa er altså første stopp på vår historiske odyssé. Men bare for å gjøre oss ferdig med appelsinene. Her er de blitt dyrket i århundrer, både av arabere og jøder. Allerede midt på 1800-tallet ble det eksportert 10 millioner appelsiner årlig, og byen ble omgitt av fire hundre appelsinplantasjer med minst 1000 trær. Men la oss løfte blikket fra den oransje frukten, mot byen og horisonten. Vi befinner oss i en historisk by som keisere og generaler har kjempet om i 2500 år. For å oppnå sine mål, myrdet de, igangsatte pogromer og la øde både gudshus og bolighus. Drivkrefter var heder, galskap, mammon, Gud og Allah. Hver gang var småkårsfolk ofre.

Fortid og nåtid

Jaffa anno 2009 er et tiltalende konglomerat av fortid og nåtid. Den er nærmest en tvillingby til Tel Aviv som du kommer til etter bare en middels joggetur langs den kritthvite stranden. Fra punktet som rager høyest (40 meter over havet), ser du skyskraperne i Tel Aviv. Jeg bruker noen timer på å slentre gjennom trange bygater, gjennom markskrikerske basarer der du kan få kjøpt alt det du ikke trenger, gjennom parker og forbi fortidsminner. Middelhavet med fyret med røde og hvite striper er hele tiden blikkfang. Det er også tårnet på den gamle minareten ved sjøkanten. Jeg går opp en liten høyde og passerer plassen der St. Peters kirke ligger. Den vakre hvite bygningen har en historie som strekker seg tilbake til 1664. Da ble kirken satt opp over ruinene av Frederik IIs citadell fra middelalderen. Kirken ble ødelagt to ganger, og siste gang bygget opp igjen i 1894. Fra kirken går vi opp parken med flere minnesmerker før vi rusler ned til basarene og bygatene. Der beveger det seg en blanding av jøder og palestinere i det som fortoner seg som en skjønn forening. Men synet kan bedra. Uansett er det tankevekkende å oppleve at her går de side om side mens de i min geografiske nærhet nærmest fremstilles som dødsfiender dødsfiender.Jaffa er med sin blanding av gammelt og nytt lett å like. Nærheten til sjøen, markeder og tiltalende arkitektur i skjønn forening og et broket folkeliv som det føles godt å bli en del av. Tel Aviv var ”lillebroren”Jeg merker meg at deler av den gamle og nedslitte bygningsmassen nå er i ferd med å bli rehabilitert, noe som gjør byen enda mer tiltalende og funksjonsdyktig. Rart å tenke på at opp gjennom historien var Tel Aviv ”lillebroren” til Jaffa. I 1922 hadde Jaffa 22.000 innbyggere mens det i Tel Aviv bare bodde 15.000. Men det var den gang. Den som besøker Jaffa uten å dukke ned i fortiden, forsømmer sitt eget intellekt. Selv om man å bare foretar et overfladisk streiftog i det som en gang var, fylles sinnet opp med verdenshistorie. Hør bare:I Jaffa har det bodd folk i 10.000 år, og havnen går for å være en av verdens eldste. Det er flere legender om hvordan navnet Jaffa oppsto. En av dem forteller at det var en av Noas sønner, Japheth, som ga byen navn. Arabiske historikere holder imidlertid på at byen opprinnelig het Yaffa, et navn som araberne også bruker i dag.Jaffa nevnes første gang i egyptiske skrifter fra 1470 f. Kr. og byen er nevnt fire ganger i Det gamle testamente. Kong David erobret i sin tid byen, men i 701 ble den erobret av assyrerne. Babylon, Persia og Fønikia hadde makten i tur og orden. Alexander den Store var på visitt før jødene overtok. Siden kom romertiden, og en fryktelig massakre. Cestius Gallus brant ned byen og sørget for at 8.400 ble myrdet. Romere og bysantinere har makten de første 400 årene e. Kr. Etter et mellomspill med kristne, erobret araberne Jaffa som ble en muslimsk by i 636.Siden var det korsfarernes tur til å regjere, og etter det gikk det slag i slag med Saladin, kong Richard Løvehjerte, mamelukkene, keiser Napoleon, palestinerne, britene og israelerne vekselvis ved makten. I 1954 ble Jaffa en del av Tel Aviv, og befolkningen består i dag av en blanding av kristne, jøder og arabere. Jaffa har utviklet seg til bli en gedigen og velfortjent turistattraksjon med økende tomtepriser og høyt prisnivå på leiligheter. Et luksushotell er nå også under planlegging. Altså, Jaffa er langt mer enn appelsiner!Tel AvivTel Aviv ligger altså bare en joggetur langs stranden unna Jaffa, og er også vært et besøk, selv om ikke byen får bredere omtale i denne reportasjeserien der agendaen først og fremst er andre steder fra fortiden. Men noen setninger får vi likevel koste på oss. Tel Aviv ligger til innerst i Middelhavet med strålende hvite og innbydende strender som gedigen attraksjon. Byen har et stort utvalg av hoteller i alle prisklasser, og et godt utviklet restaurant- og natteliv. En ferie i Tele Aviv anbefales, også på grunn av de korte avstandene til en rekke overveldende historiske minnesmerker. Lei bil med eller uten sjåfør, og i løpet av en time eller to vil du nå nesten hele den nordlige delen av Israel, inkludert Galilea. Og til Jerusalem er det bare 40 minutter! Men akkurat nå skal vi ikke til hovedstaden, men til det som er omtalt som det største underverket til kong Herodes – Cecarea.

Den fantastiske havnen i Cecarea

Bare en drøy times kjøring langs kysten nordover fra Tel Aviv ligger Cecarea som et historisk smykke, en ruinby med en fortid som nesten ikke er til å fatte. Jeg kjører inn i det som nå er en av Israels fineste turistattraksjoner, parkerer bilen og omkranset av reminisenser fra fortiden, går jeg ned til sjøen og skuer utover Middelhavet. Ikke langt fra strandbredden og under havflaten skjuler det seg restene etter det som må ha fremstått som et underverk – havnen som kong Herodes lot bygge på Jesu tid. Det er nesten ikke til å fatte det Herodes klarte å få gjennomført i Cecarea. La oss ta kortversjonen: Her hadde tidligere vært fønikernes navn, men lite var igjen. Behovet for en ny havn var derfor til stede. Han lot bygge enorme prammer inndelt i elementer. De ble slept ut i en halvsirkel i det som skulle bli havneområdet. Prammene ble fylt med en sementlignende masse helt til de flytende konstruksjonene sank. Sementen størknet og ble pilarer for det som senere ble bygd av kaier, administrasjonsbygg, lagerhus etc. Byggearbeidene pågikk i 12 år, og havnen fremstod som et arkitektonisk og konstruksjonsmessig mesterverk. Samtidig bygget Herodes Cecerea ut til å bli den største og mektigste byen i Palestina, bortsett fra Jerusalem. I tillegg til havnen, som kan kalte Sebastos etter keiser Augustus, kom også annen praktfull infrastruktur på plass. Det aller meste er nå borte, men reminisensene vitner som en storslagen fortid. Men mens vi vandrer rundt i nåtid for å studere fortid, la oss gå enda lenger tilbake i historien for å kunne verdsette enda sterkere det vi nå opplever. For Cecarea ble til lenge før Herodes. Byen ble opprinnelig kalt Straton etter mannen som grunnla den og styrte den 400 år f. Kr. I 96 f. Kr. ble byen erobret av Alexander Yannai og ble en del av hans kongerike til den ble en autonom del av Pompeii. Senere ble Cleopatra hersker til keiser Augustus ga den til Herodes.

Løgn eller sannhet om Herodes

Det er en praktfull forsommerdag jeg vandrer rundt i Cecarea. Mange israelere er på utflukt, og har slått seg ned ved ruinene, der de nyter medbrakt mat og drikke. Nede ved sjøen er det et brudepar som geberder seg på det mest teatralske for fotografen med havet bak som sceneteppe. Ut på odden ligger et informasjonssenter som i lyd og bilder forteller Cecareas historie. Temperaturen er behagelig, og dagen innbyr til ettertanke, mens jeg rusler omkring i restene av det Herodes engang skapte. Han var forresten en underlig skrue med en blanding av egenskaper som overgår det meste, i hvert fall ifølge historikerne: Herodes var blendende dyktig i å igangsette monumentale konstruksjoner. En del av det ser vi restene av her. Han var også drivkraften bak sagnomsuste Masada, ørkenfestbingen og palasset som drev romerne i særdeleshet, og guvernør Flavius i alminnelighet, nærmest til vanvidd. Han bygde også et gigantisk monument over seg selv. Der har arkeologene nylig funnet hans sarkofag. De påstår i hvertfall det. Hans grusomhet var hinsides enhver forstand. Hans folk hatet ham, han lot drepe sine sønner slik at de ikke skulle true hans maktposisjon, og på Jesu tid lot han drepe hvert eneste guttebarn for ikke å risikere en utfordrer til makten, for eksempel Jesus. Men stopp en halv! Nå er det enkelte historikere som har satt foten ned og betviler testamentets påstander.- Bibelens påstand om at Herodes lot alle guttebarn drepe for å bli kvitt en mulig konkurrent til tronen, holder ikke vann. Da drapene angivelig skulle ha funnet sted, var Herodes ennå ikke konge. Derimot vet vi at han under sin regjeringstid sørget for livsnødvendigheter til sin befolkning når den sultet. Alt tyder på at han var en god konge for sitt folk, en konge som har fått et høyst urettferdig ettermæle berettet en gang historiefortelleren Alfonso Nussbaumer meg en gang vi vandret omkring på Masadas klippe. Kanskje var han ikke så verst likevel. Erobring – og atter erobringI dag er det vanskelig å forestille seg prakten og de fullkomne konstruksjoner i Cecarea for 2000 år siden. Derfor er det bryet verd å besøke informasjonssentret som med bilder av rekonstruksjoner viser hvordan det en gang har vært i Cecarea. Der var dypvannshavnen, akvedukter, en veldig hippodrom (som vi kan se restene etter) og et storslagent amfiteater som er restaurert og blir brukt til konserter. Hvordan Cecarea gikk til grunne? Ingen vet sikkert, men vi kan bare spekulere. Mange tror at den storslagne havnekonstruksjonen kollapset som følge av den vanvittig flodbølge. Vi vet imidlertid at byen i mange år var viktig for jøder og kristne. Det var her Pontus Pilatus regjerte på Jesu` tid, og det var her Peter døpte Kornelius, ifølge testamentet den første ikke-jøde som trodde på Jesus. Paulus satt i to år fengslet i Cecarea. På 400-tallet konverterte byen til kristendommen og ble et viktig senter i det kristne romerske imperium. I 640 var byen den siste som falt for muslimske erobrere. Romerne ble drevet ut. I 1101 erobret korsfarerne byen men tapte den igjen til Saladin i 1187. I 1265 ødela den egyptiske mameluk-sultanen byen, og dermed lå den i ruiner til 1884. a ble det etablert på ruinene en liten fiskerlandsby muslimer fra Bosnia. De forlot byen da Israel erklærte sin selvstendighet i 1948. Den arkeologiske veggenCecarea inneholder altså et vell av historikk, og utgravningene avslører den ene sivilisasjon etter den andre. Apropos utgravningene, rett ved hippodromen har man gravet seg ned mange møter og avdekket søylerester og andre elementer fra tribunene. På ett sted har arkeologene latt stående igjen en loddrett vegg slik at vi kan studere fortiden, lag for lag, epoke for epoke. Her finner vi lag med keramikk fra spesiell tid, i ett lag finner vi glasskår fra tynne og forseggjorte glassflater, vi finner benrester etter mennesker og dyr, og vi ser hvordan fargen på jordsmonnet har forandret seg opp gjennom århundrene. Aldri har jeg sett maken til synliggjøring av de historiske epokene. Her er så mye mer å se og berette fra Cecarea, men det er ikke mulig i en slik sammenheng. La derfor disse linjene fremstå som en invitasjon til å reise og selv oppleve fortiden i nåtiden. Jeg tar farvel med Cecarea, og vender blikket mot Akko og Skytopolis. Men det er en annen historie som berettes ved neste korsvei.

Billedtekster:

Riktig en idyll, men det var her i Cecarea at Herodes bygde sin fantastiske havn for 2000 år siden.

Det er fristende å være teatralsk når man er nygift og omgivelsene er så historiske.

Denne veggen er som et røntgenbilde av fortiden, lag for lag kan vi ”lese” vår historie fra topp til bunn..

Fingeren peker på det som later til være knoklene fra et barn – kanskje for så mye som 1500 år siden. .

Utgravningene av Cecarea fortsetter og det blir hele tiden avdekket ne funn fra dette historiske skattkammer.

Det er ikke lenger enn en liten joggetur langs stranden mellom Tel Aviv og Jaffa som vi ser i bakgrunnen.

St. Peters kirke er bygget opp og ødelagt flere ganger. Keiser Napoleon skal ha hatt tilhold der under sin erobringsferd i Midt-Østen.

Basarene i Jaffe er ikke så forskjellige som tilsvarende alle andre steder – du får kjøpt alt det du ikke trenger.

En gløtt mot Tel Aviv fra høyden inne i Jaffa.

#1Public