Midt i september fikk mange av oss for første gang oppleve vakre og historiske Gdansk. Det ble en minneverdig reise, både fordi den sosiale settingen var perfekt og fordi Gdansk på mange måter er uten sidestykke. Vi var til sammen 16 deltakere, inkludert de to gjestene Inger Lise og Terje Wiig som gled perfekt inn i reisefølget. Den sosiale delen ble underbygget med en foredrink på hotellet (Mercur Hotelotel) før middag. Derpå gikk vi i samlet flokk til restaurant Taverna der vi spiste et fremragende måltid. Det var hyggelig, men enda mer oppløftende var smakebitene vi fikk om Gdansks historie som kan følges tilbake helt til 980.
Sentrale Gdansk preges av vakre og historiske fasader som, møysommelig er bygget opp igjen etter krigens inferno som la det meste i ruiner
Østersjøens smykke
Gdansk lar seg ikke beskrive ved bare å omtale den ytre skjønnhet. For undertegnede er byens historiske dimensjoner kanskje av enda større betydning. Gdansk er på alder med Oslo. Man regner at byen ble grunnlagt i år 980 rundt Motlawa-elven, i ly av landtungen ved nabobyen Gdynia, der noen av Baltikums største ravforekomster er å finne.
Den gamle bydelen kan vise til en byplan som daterer seg helt tilbake til 1343 - og at Gdansk var en av Hansaforbundets viktigste byer. Hele byen er ladet med historiske poenger. Det viktigste, og mest tragiske, knytter seg til 1. september 1939. Da åpnet den tyske krysseren «Schleswig-Holstein» ild mot fortet Westerplatte nede ved havneområdet. Det var dette uprovoserte angrepet som innledet den annen verdenskrig.
Et glimt fra det lokale markedet i Gdansk
La oss dvele litt lenger ved denne krigen som rammet Gdansk spesielt hardt. Det aller meste av bykjernen ble jevnet med jorden. Middelalderarkitektur, praktfulle kirker, gater som var bevart fra en annen tidsalder, alt ble borte. Det første polakkene gjorde da marerittet var over våren 1945, var å begynne gjenreisningen. Den ble ikke preget av selvopptatte arkitekter innstilt på å reise minnesmerker over seg selv. Det eneste som bestemte gjenoppbyggingen var at fortiden skulle gjenreises i all sin historiske skjønnhet. 80 prosent av den gamle byen lå i ruiner, men den opprinnelige hansabebyggelsen ble gjenskapt i minste detalj. Allerede på 1960-tallet var mye gjort, og en fattig og krigsherjet nasjon hadde klart å gjenskape fortiden på en måte. Ingen besøkende på Gdansk hovedgate Dlugi Targ (Kongeveien) kan i dag forestille seg at de pastellfargede og rikt dekorerte fasadene i barokk- gotisk- og italiensk renessansestil ikke skriver seg fra 1500 og 1600-tallet, men snarere er knapt 60 år gamle.
Kranen – et historisk ankerfeste ved vannet i den gamle bydelen.
Sjøfart for alle pengene
Severdigheter, i tillegg til inntagende arkitektur, er det mange av. Vi kommer ikke utenom det praktfulle sjøfartsmuseet som ligger rett på den andre siden av kanalen tvers overfor den gamle bydelen. Der allierte vi oss med egen guide som fulgte oss rundt et par timer.
Det maritime museet er delt i tre. Den ene delen – den såkalte Kranen – ble bygget i 1444 og hadde flere funksjoner. Den fungerte som byport, som del av forsvarsanlegget og som et krananlegg som ble brukt for lasting og lossing av tunge eksport- og importvarer fra alle verdenshjørner. Museets andre del er det første lastefartøyet som ble bygget i Polen etter andre verdenskrig. Med skipet ble det fraktet til sammen 3.500.000 tonn kull og jernmalm på 1500 krysninger. Skipet seilte aktivt i til sammen 31 år og 35 dager. 30. desember 1980 var det slutt på fartingen og i 1981 og båten ble museum og ligger i dag solid fortøyd ved museets hovedbygning.
Men det var museets tredje del som vi fikk tid til å besøke. Det består av tre sammenfattede bygninger som viser den permanente utstillingen ”Polakker og verdenshavene. På en spennende og instruktiv måte får vi illustrert Polens maritime historie fra de tidligste tider og frem til i dag.
Utstillingen er montert i åtte store haller, og der finner vi alt fra rester etter de første fartøyene fra 1000-tallet til modeller av flotte seilskip fra 1500-tallet til vår tids fartøyer. Det hele er omgitt av et ell av flotte malerier, topprinnelig tauverk, redskaper, navigasjonsinstrumenter, modeller av havneområder, artilleri og laste- og lossefaciliteter – etc. etc. etc. Mye av det som blir vist frem er funnet av dykkere. For oss ble det en flott gjennomgang – selv om guiden kanskje kunne ha snakket litt høyere. Det ble felles lunsj der vi spiste en lokal spesialitet – piroger. Greit nok.
For livets glade gutter går solen aldri ned
Det vi ikke fikk tid til
Det var dessverre mye vi ikke fikk tid til å besøke. I den gamle byen ligger blant annet Mariakirke. Den gedigne gotiske kirken oppført i 1342-1502, og trolig verdens største mursteins kirke med plass til 25 000 besøkende. For å komme til topps i kirketårnet må du bestige 405 trappetrinn, en utfordring selv for de med god pust.
Byen Gdansk er uløselig knyttet til Lech Walesa, Solidaritet og Leninverftet. Det befinner seg ca. en halv times spasertur fra hotellet. Det var Walesas Solidaritet som innledet kommunismens fall i Polen, og etter hvert også i resten av Øst-Europa. Solidaritets røde flagg vaier fremdeles fra verftsporten - få meter fra den underjordiske utstillingen «European roads to freedom», som tar for seg frihetskampen og demokratiseringsprosessene i alle de øst-europeiske landene i både tekst, fotografier og levende bilder
Ettermiddagen benyttet vi til å rusle rundt i den gamle bydelen før vi samlet oss til foredrink for siden å samle oss på restaurant Goldwasser i den gamle bydelen. Det ble et fremragende måltid, også for dem som valgte en polsk spesialitet – villsvin.
Det er begrenset hva man rekker å se på en dag eller to, og de siste timene fredag formiddag var det full spredning selv om mange valgte å besøke det store innendørs markedet som l rett ved hotellet.
Og snipp, snapp snute – så var reisen til Gdansk ute. Det meste gikk so på skinner. Regnbygene en del av torsdagen kunne vi ikke gjøre noe med. Men det vi virkelig kunne påvirke var at hver og en av oss bidro til en god, humørfylt og inkluderende atmosfære. Denne tredagersturen ga mersmak.
Hvor vi skal neste gang? Det er ikke bestemt, men Bretagne i alminnelighet og den lille og usedvanlig karismatiske havnebyen La Rochelle i særdeleshet, frister. Kort vei til Il de Rè og Cognac. Kanskje noen dager i mai. Jeg sier ikke mer.
Tekst og fotos: Alf G. Andersen