Den eventyrlige reisen til Kappadokia

Clubens medlemmer har reist mye, hatt store og minneverdige opplevelser. Kanskje er de fleste av oss etter vært blitt litt bortskjemt. Det skal mye til før vi faller i staver. Til dem har jeg et godt råd. Reis til Kappadokia! Der for du se og oppleve det du neppe vil finne andre steder på vår klode – tror jeg. For maken til reisemål som dette fjellområdet midt i Tyrkia skal du lete lenge etter!

Kappadokia har fjellformasjoner så enestående at de har kommet på UNESCOs verdesansarvliste. Området er dessuten preget av tusenvis av år med historikk. Noe av den finner du grottene under jorden, mange av dem på mange «etasjer». Ikke nok med det. Mitt besøk ble avrundet med en storslagen ballongferd. I en drømmenes verden gled jeg over fjellene i et stillhetens hav, over landskaper så spesielle og så eventyrlige at jeg aldri kommer til å glemme dem. Store ord? Reis til Kappadokia og bli med på eventyret, og du vil bedre forstå at det er dekning for begeistringen. Jeg reiste blant annet sammen med Anders og hans Turid. De er enige med meg.

Rett før avgang. Anders og Alf G. - med Turid litt skjult bak Anders.

Navnet på oldtidsriket Kappadokia betyr egentlig «Landet med de vakre hestene» og det ligger midt i den østlige del av Lilleasia. Det eksotiske navnet sa meg ikke noe som helst før jeg kom dit. Og det gjorde jeg nærmest ved en tilfeldighet på en arrangert reise til Tyrkia. Den ble innledet i Antalya ved kysten. Antalya er i seg selv et velkjent reisemål for mange norske turister. Fra Antalya til Kappadokia er det ca. 60 mil, og de kan du overvinne ved å fly, ta buss eller leiebil. På fire hjul må du beregne 8-9 timer i variert og severdig landskap før du er fremme. Det er langt, men tiden går fort, det er mye å se – og det er tiden og innsatsen verd.

De historisk interesserte kan glede seg over at ferden delvis går langs den legendariske Silkeveien som i årtusener har vært forbindelsen mellom vest og øst. Vi passerer byen Konya på den anatoliske høyslette som ligger i Tyrkias største provins med samme navn. Ifølge Det nye testamente skal apostelen Paulus ha besøkt byen. Helt siden forhistorisk tid har høysletten vært skueplass for kulturers storhetstider og fall. Inntrykkene av det mektige slettelandet, 1000 meter over havet, omfavner ossfra alle retninger og forkorter reisen til vårt mål, byen Nevsehir i Kappadokia. Det er kveld da vi er fremme og nå er det bare å glede seg til det som skal komme de neste dagene.

Det aller meste av det man kan oppleve skyldes utbruddene fra en rekke vulkaner, spesielt fra Ercives Dagi. Utbruddene har vart i 10 millioner år, helt opp til vår egen tid. Det som gjør landskapet unikt er tusenvis av «skorsteiner», smale, rakryggede små og store fjelltopper som strekker seg mot himmelen. På toppen av mange av dem ligger et «lokk» som får dem til å ligne kjempemessig sopp. Det er heller ikke vanskelig å forbinde dem med falloser av enorm størrelse. Så har da også en av dalene fått det folkelige navnet «Love Valley».

Formasjonenes egenart skyldes vulkansk aske som i millioner av år regnet over høysletten. Asken ble så toppet av mer bestandige bergarter. Når så vind og regn vasket bort de underliggende lagene, ble restene av de mer bestandige bergartene liggende igjen på toppen, og balanserer på en måte man knapt tror er mulig i tusenvis av år. Her finnes også store og mer massive fjell, og de har i mer enn to tusen år vært brukt som boliger. Hele bysamfunn har bodd i disse grottene som både er kunstige og naturlige, og kan ses spredt ut over hele det mektige landskapet.

Over: De forunderlige vulkanske formasjonene som det er tusenvis av i Kappadokias utrolige fjellandskap. Under: Et glimt fra en av grottene langt under jorden. Den runde kvernsteinen til høyre ble brukt til å stenge inngangen for fiendtlige inntrengere. De fleste ble drept under forsøkene.

Mange steder er det også gravet ut huler under bakkene. De dypeste går hele ti etasjer ned i grunnen. Historien forteller at de første av huleboerne skal ha søkt tilflukt langt der nede var kristne som i år 200 søkte tilflukt fra romernes herjinger. Jeg besøkte en av hulene, Özkonat. Inngangen var trang, og det var ikke enkelt å ta seg flere etasjer ned i grunnen. Gjennom flere passasjer måtte jeg krype. Årsaken til det var å gjøre det nærmest umulig å erobre hulene. Romerske soldater forsøkte seg, men ble stukket i hjel eller brent levende av beboerne som kunne angripe dem fra sine skjulesteder. Hulene inneholdt ventilasjonssjakter, beholdere for produksjon av vin, lagre for mat og drikke og toaletter, kort sagt alt man trengte for å leve i beskyttelse i månedsvis. I dette området er det ca. 20 underjordiske byer, og til sammen skal det være flere hundre av dem i regionen. Hulene regnes i dag blant Tyrkias største severdigheter, og flere av dem er åpne for besøk.

Fra Kappadokia har jeg valgt å beskrive det beste til slutt – en himmelsk ballongferd over de utrolige fjellmassivene, de dype dalene, landsbyene, moskeene og kirkene. Jeg sa ja til å bli med den svenske ballongpiloten Flemming Göransson på den eventyrlige ferden som startet ved daggry utenfor småbyen Göreme. Vi var 9 personer i kurven og vi gledet oss over vakkert vær og et passe forsiktig vinddrag. Rundt oss var det flere ballonger som steg mot himmelen. Jeg talte etter hvert til sammen 30 ballonger! Fleming fortalte at på de store dagene kan det være mer enn 100 ballonger oppe samtidig.

Etter hvert som det ble blåst glovarm luft fra en gassbrenner inn i ballongen, reiste den seg og forlot bakken. Flemming sørger for å bringe oss opp i passende høyde. Vi skal ikke så høyt at vi mister bakkekontakten. Nå var det vinddraget som bestemte den visere ferden som nesten er vanskelig å beskrive. Vi ser fjellmassiver, tusenvis av «skorsteiner» som strekker seg mot himmelen, små fjelltopper gjennomboret av mennesker som har søkt tilflukt der, og som når la sine boliger klynge seg til fjellsidene. Hadde det ikke vært fordi jeg selv opplevet det, kunne landskapet oppfattes som en enorm kulisse – for utrolig til å være ekte!

Majestetisk glir ballongene i det vakre landskapet. Ofte så lavt at fjellene betraktes fra nedsiden.

Vi seiler i stillhetens hav. Eneste lyd er når det blåses ny energi inn i ballongen. Rundt oss seiler ballonger med kurver fylt av lykkelige mennesker. Min Nikon arbeider som besatt for å få med så mye som mulig. Flemming lar oss etter hvert synke ned mellom fjelltopper og «skorsteiner» og plutselig ser vi inngangen til hulene over oss! Flere steder er det hakket hull i fjellveggen. Flemming sier det er for å tiltrekke duer som skal gjøre fra seg på bakken for å gjøre jorden med fruktbar. Her har det levd tusenvis av mennesker, her har de hatt sine gudshus og matlagre. Her har de hatt sin egen verden fjernt fra fiendens våpen, og hulene er plassert slik at de er umulige å erobre. Noen ganger glir ballongen så lavt mellom de smale toppene og vi må skue oppover for å se inngangen til grottene.

Ferden over Kappadokia var fastsatt til halvannen time, men vi får en halv time ekstra fordi vinden plutselig snudde og Flemming måtte gjøre et nytt forsøk på å lande et annet sted. Så er vi nede på bakken igjen, henrykte over det vi har opplevd. Vi undrer oss også over at vi ikke et eneste øyeblikk kjente et snev av frykt. Det hele var så riktig, som om vi var en del av naturen. Den ferden glemmer jeg aldri!

Flemming er en fremragende pilot som aldri tar sjanser. Egentlig skulle vi ha tatt ut på vår reise et par dager tidligere, men da sa Flemming stopp. Vinden var ikke helt til å stole på. Likevel var det mange ballonger å se på himmelen disse dagene. Men ikke Flemmings! Kanskje møter vi ham igjen. Han sa i hvertfall ja til en gang og besøke oss i Travellers med foredrag og bilder. Det vil han mer enn gjerne.

Reisen til Kappadokia er over. Plasshensyn forhindrer en fullstendig rapport, men den kan man jo innhente ved selv å ta turen. Det hører også med til historien at Anders og jeg sa ja til et reisetilbud som var for godt til å være sant. Men her stemte uttrykket ikke. Det var sant og det var godt. Vi tar oss tilbake til Antalya ved kysten og opplever en annen verden med badeliv, besøk på historiske steder og til ruinbyen Perga fra romertiden. Men det er en annen historie.

Tekst og foto: Alf G. Andersen

#1Public