Vårt medlem nr 1090, Hallvard Tveit, kjenner de fleste som en stillfaren Trampbror som i jobbsammenheng kan vifte med mange gullstriper på ermet. Han er blant de få utvalgte som alltid har pent vær på jobben. Alltid sol, og en strålende utsikt. Slik har nemlig trafikkflygere det. Hallvard er nå pilot i SAS, men en Clubaften fikk vi høre hvordan det hele startet.
Som mange andre dro Hallvard til USA og tok sivil flyskole der. For å lære og få de nødvendige 250 timene som kreves for å kunne bli trafikkflyger på småfly dro han til Tennesee, hvor hans første jobb var å fly microchips for IBM. Det var den gang man fløy visuelt, også over byer som New York. Riktignok kunne de ikke fly høyere enn 1100 fot for ikke å komme i problemer med de større flyene, men man ble jo godt kjent med gater, elver og bygninger i byen når man fløy lavere enn de høyeste bygningene!
Men tilbake til Hallvard. Han fikk etter hvert jobben med å fly brukte sjekker for Pony Express. Som en gammel cowboy, selv om han riktignok bare var i begynnelsen av 20-årene, kusket han mellom småflyplassene i Santa Fe og Denver med millioner av dollar i bagasjen.
Etter hvert fikk han nok flytimer til å fly to-motorsfly, og med flotte og lett falmede bilder fra denne tiden fikk vi et godt inntrykk av hvordan det var å fly over Rocky Mountains eller nede i kløftene til Rio Grande.
Den nye stramme uniformen gjorde også at han lettere kom i kontakt med den kvinnelige del av lokalbefolkningen…
Med flere flytimer ble også flyene større
Flyselskapet PBA engasjerte ham som pilot på passasjerfly, og med en Dakota DC-3 med plass til 30 passasjerer fikk han erfaring nok til å gå over fra propell til jet. American Airlines ble siste stopp i USA – før han dro tilbake til gamlelandet og SAS.
Og der har Hallvard vært siden. Et hyggelig foredrag og et artig gløtt inn i en pilots hverdag på slutten av det forrige århundre.
.. og slik ser Hallvard ut i dag - uten solbriller.