Søk

Den store sledereisen... (eller veien dit, og tilbake)


Knud Rasmussens legendariske beretning om sin reise nord og vest for og i Grønland bærer navnet ”Den store sledereisen”. I tre og et halvt år reiste Knut og gjengen… To dager var seks trampbrødres tilmålte tid. Og for en tid det ble!

John Mosvold har kjørt sleder med hund tidligere, og ryktene om Clubens forrige sledereise har vært i vårt anekdotiske repertoar i årevis. Gode Per Borgen var med den gang, og etter en lang dag på sleden kom gjengen frem til hytte langt til fjells. Hytte uten strøm… Per lette febrilsk etter stikk for å plugge pusteapparatet han brukte hver natt, men forgjeves… John lå våken hele natten og overvåket Pers – viste det seg – fine og regelmessige pust.

Vi heldige deltagere på årets hundesledeferd ble forelagt en avansert pakkeliste som avstedkom flere transaksjoner med ”depotsjefen” Ingvar som hadde både fotposer, ansiktsmasker og annet nyttig. Liggeunderlag stod på listen. Skulle vi ligge ute? ”Egen spesialdrikke” var et annet punkt på listen som førte til flere spekulasjoner. XL1? Buljong? Tramps har vel næringsvett, så de fleste landet på en eller annen variant av brun drikke.

En fredag ettermiddag i februar (den 6.) satte vi oss i biler og suste nord og vest. I Gol fant vi Solberg hotell, spise, drikke og godt selskap. Lørdag morgen bar bilene oss mot Hemsedal og Smylistølan der Kari og Kjell med hunder og sleder ventet. For et glam! Noen av oss hadde forventinger om skikkelige bikkjeslagsmål og hadde bange anelser. Til ingen nytte! Hundene ville løpe, ikke sloss. Sleder blir dratt frem, hunder selet på, og vi blir tildelt hvert vårt spann. Seks hunder hver, og slede å stå på. Bagasje lastes i sledene, vi får rask instruks om bruk av bremser og anker, så er vi i gang.

Hundene slutter å bråke og hiver seg i seletøyet. Dette har vi lest om mange ganger; stemningsskiftet når sledene er i gang. Hundeglam og tilsynelatende kaos forløses i fremdrift og glede. Vi suser innover myrdragene vestover i årets første solskinn. Det er dette hundene lever for! Vi følger et spor som er lagt av hundesleder gjennom vinteren. Ganske mye nysne i sporet krever brøyting, men lederhundene finner den gamle sålen og nøler aldri. Kjell, som kjører først, har ni hunder i sitt spann. Vi ferdes ikke i oppkjørte skiløyper eller skuterspor, her gjelder egen rute for hundesledeferdsel. All vår frykt for hundekjøringens vanskeligheter forsvinner gradvis mens vi vugger avgårde. Dette er ingen heksekunst, fortalte Kjell før vi startet, men for all del: ”Slipp aldri taket i sleden!”. Nettopp. Jeg blir trygg og kjekk, og bruker begge hender til å rette på hetten på anorakken. Vips har hundene rykket i kjelken og jeg ligger i kjølvannet. Sjelden har jeg løpt så fort i løssne! Børre, som ligger foran i sporet, bremser omsider opp og lar mitt spann filtre seg sammen med sitt. Jeg har reddet spann, om ikke ansikt. Vi tar en pust i bakken etter etpar timer. Jeg forteller Kjell at jeg mistet spannet. Men du fant det igjen? flirer han. Joda… Matpakke og termos gjør godt.

Timene går fort og langsomt. Terrenget blir mer kupert mot ettermiddagen og noen av gutta må hjelpe til. Mine hunder er så sterke at jeg må bremse nesten hele tiden, mens Christian må ta i som en mann. Andpusten og oppkavet tar han oss omsider igjen. Christian er eldste mann på laget, og har kun vært til fjells om vinteren en håndfull ganger. Imponerende innsats Christian!

Vi ankommer Kjells hytte ved Bergsjø i skumringen og der venter Kari og Mats i elektrisitetsoppvarmet hytte. Men først skal hundene ha sitt. Vi kler av seletøy og setter hundene i lenker, hvorpå velfortjent belønning for dagens innsats i form av mat og drikke distribueres.

Hundene kjaser og bjeffer litt før de ruller seg sammen i sneen for natten. Og vi får endelig en øl i ”solkroken” (det hjørnet utenfor hytta der vi finner mest ly for vind og snøfokk). Været har tyknet til og sneen drives av en god bris over fjellheimen.Inne trakteres vi med elgkarbonader mens historier utveksles. Vi har blitt hundefrelste og renner over av spørsmål om hundehold og –kjøring. Vertskapet er interesserte i oss og vår merkverdige Club. Kvelden er ikke akkurat ung når vi kryper til våre respektive køyer. Per tar morgenvakt på brisken ettersom hans sengebunn gir etter for tunge tanker…Morgenen bringer beiken og egg til oss tobente, noe annet til hundene.

Vi er blitt neonlunde hundevante og kan hjelpe til med å sele opp og ordne spannene. Christian får andre hunder, og jeg den litt lunefulle Bailey i mitt spann. Sneankrene sitter dypt i sneen mens hundene rykker for å komme igang. Bailey rykker mer enn alle andre, og jeg har store forhåpninger Igjen senker roen seg over flokken når vi drar av sted. Men Bailey? Han rusler med slake liner. Inntil neste stopp. Da rykkes det igjen kontinuerlig! Dagen preges av sno og whiteout mens vi følger det delvis gjenblåste sporet fra i går. Jeg må av sleden og løpe i alle oppoverbakker og sparker som fra sparkstøtting selv i lett terreng for å holde følge med konvoien. I dag er det intet problem å holde varmen! Lønsj og pust i bakken for to- og firbente får vente til vi er nede i småskauen. Vi har mer utforkjøring i dag og kaster (sne)anker ved Smylistølan tidlig ettermiddag. Nærmere ni mil har vi tilbakelagt. Glade og slitne mennesker og dyr har hatt en fantasisk reise.En stor takk til John Mosvold som organiserte det hele. Vi takker også Kjell Bergom og Kari Fjestad som stilte med hunder og sleder. Ikke minst takker vi de 45 firbente vidundre som gav oss en fjellopplevelse helt utenom det vanlige!Seks tramps på hundesledetur var: John Mosvold (arrangør), Per Jæger, Gunnar Sjøwall, Christian Heiberg, Børre Petersen og Carl Emil Petersen.

Tekst og foto: Carl Emil Petersen

#1Public

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no