Min egen "boy" på Sri Lanka. I mange år var gullsmedfaget mitt yrke og derfor ble vel interessen for gemmologi en naturlig følge av det. Ordet kommer fra latin, hvor "gemma" betyr juvel og "logos" betyr lære. En gemmolog er altså det vi populært kan kalle en "smykkestenspesialist".
Ved siden av min læretid hos gullsmed David-Andersen studerte jeg gemmologi på universitetet på Blindern og kunne etter hvert tittulere meg med gemmolog FGA. Nå kunne jeg reise ut i verden og handle med edelstener! Fjerne steder som Syd Amerika, Afrika og det eksotiske Østen har alltid hatt de største forekomstene, og en dag sto jeg i solsteiken på Bandaranaike flyplass og skulle velge meg en av de gjennomrustne bilvrakene som utgjorde taxiparken på øya. Jeg skulle tilbringe mye tid i klam jungel, så jeg hadde valgt meg en base med aircondition, vannklossett og umiddelbar nærhet til havet.
Det gamle guvernørpalasset rett syd for hovedstaden Colombo.
På vei ned til stranden ble jeg overfalt av en gjeng unge gutter i fillete klær som ville være min "boy". Nå ligger den slags langt utenfor mitt interesseområde, så jeg takket nei og hadde i stedet en avkjølende svømmetur i det Indiske Hav. I baren samme kveld kom jeg i prat med et par engelske soldater på perm, og fikk oppklart det jeg hadde misforstått litt tidligere. "Alle må ha en boy her nede", sa de. "En som fikser alle nødvendige småting og går ærend for deg. Dessuten får du ikke være i fred hvis du ikke har en.."
Allerede neste morgen hadde jeg plukket ut en kvikk fyr ved navn Raj, og avtalt at betaling per dag skulle være tilsvarende to kroner, nesten dobbelt så mye som hans far tjente viste det seg senere. Men Raj ble nesten uunnværlig etter som dagene gikk. Han satt utenfor og ventet hver morgen, og han ville ikke gi seg før jeg dro tilbake til hotellet om kvelden.
Han skaffet oss en "drosje" som vi leide og prisen var 10 kroner pluss bensin – per dag. Raj syntes det var litt dyrt, men vi hadde stor glede av bilen fordi, selv om den manglet alle vinduene på sidene og bak – og alle dørene var sveiset igjen for å stive opp konstruksjonen, så var motoren såpass bra at den bare stoppet et par ganger om dagen.
Sri Lanka har store forekomster av Rubiner og Safirer, Topas og Amethyst og vi var på vei inn i landet mot et område og en elvedal som heter Ratnapura. Ratna betyr smykkesten på lokalspråket, så dette lovet godt! Det var i første rekke Safirer og Rubiner jeg var på jakt etter, og i dette området finnes disse steinene ikke bare i mengder, men også i den sjeldne varianten "stjernesafir og –rubin".
Jeg skal ikke dvele for lenge med opplevelsene ved "gruvene", bare nevne at de graver seg mange meter rett ned i bakken der de finner steiner, og støtter opp sideveggene med tynne bambusstenger. Jorden er vasstrukken og ikke sjelden kollapser disse hullene i bakken slik at stakkaren som sitter i bunnen og graver blir slukt av jordmassene. Jeg opplevde å se det selv, og ble ganske nedslått da jeg svært oppjaget skrek at vi måtte prøve å få gravet han ut, men bare ble møtt med skuldertrekk og en enkel beskjed om at det var for sent – og for farlig...
Da mitt opphold nærmet seg slutten inviterte jeg Raj på middag, på fin restaurant i Colombo. Han stilte i nypresset hvit skjorte og var stolt som en hane over å kunne sitte blant de fine og få servert mat fra en kelner. Det var første gang han opplevde det.
Under middagen fortalte han at hans store ønske var å spare så mye penger at han kunne kjøpe seg inn som andelseier i en bil. Det var nemlig slik at hvis 6-7 mann gikk sammen om en bil, så ville vedlikeholdskostnadene bli fordelt og ikke være så uoverstigelige. Dessuten hadde han da bilen til disposisjon omtrent en gang i uka, og da kunne han kjøre turister helt til Kandy og Galle og tjene masse penger. På spørsmål om hvor mye han trengte og hvor lang tid det ville ta å spare opp en slik sum, sa han at han minst måtte ha 300 kroner, og det nok ville ta noen år å spare så mye penger.
Jeg tok mine siste Rupee, la dem på bordet. Det var litt i underkant av 400 kroner. Deretter foreslo jeg at vi skulle bli kompanjonger. "Jeg har pengene du trenger, og du har arbeidskraften. Hva synes du om det?" Han ble først målløs, men så tok han mot til seg og spurte hvordan det skulle gjøres. Mitt forslag var at han skulle ha 70% av businessen og jeg skulle ha 30%. Så kunne han ta vare på min andel av overskuddet til jeg kom tilbake neste gang. Raj var helt over seg av lykke, og for første gang fikk jeg lov til å kjøre ham hjem til landsbyen hvor han bodde og hilse på hans familie. Det ble en stor aften jeg sent vil glemme...
Jeg kom aldri tilbake til Sri Lanka, men Raj sendte meg samvittighetsfullt brev et par ganger i året og fortalte om hvordan businessen vår gikk, og hvor mye penger jeg hadde til gode.
Etter noen år fikk jeg brev om at bilen definitivt hadde gitt opp ånden og at han ikke visste hva han skulle gjøre videre. I løpet av disse årene hadde han giftet seg og fått barn, så jeg skrev tilbake og sa at jeg nok ikke kom på en stund, men at han kunne ta mine penger og kjøpe seg inn i en ny bil. Hvor mye trengte vel jeg de 7-800 kronene i forhold til den lille familien, som prøvde å klore seg gjennom livet.
Nå er det gått mange år. Raj har sin kone og fire barn, og de er alle sunne og friske. Det er godt å vite at med bare litt omtanke og litt av de småpengene jeg en gang hadde, så har jeg bidratt til at en hel liten familie på seks mennesker, som antagelig ville hatt et vanskelig liv, i stedet har fått seg et godt liv.
Gorm G. Lund