Jeg har en “bucket list” og den er lang. Hvorfor heter det bucket list? Jo, det kommer fra “kick the bucket”, eller på godt norsk, “avgå med døden”. Så… en liste med ting man må gjøre før det er for sent. Det er mye jeg ønsker å få med meg og de står på min bucket list. Når vi rundet 2019 var Rørosmartnan øverst på listen.
Jeg vekket mine 130 hester fra sin vinterdvale på låven. De var skodd for vinter så det var bare å laste på provianter og kanskje litt korn, pels og vilt som jeg kunne selge på Røros? Tanken slo meg - vi bobilfolk har litt til felles med lasskjørere.
Jeg vekket også Ballottsjefen Anders - “Ærede mester, er din slummer endt? Vil du ut og lufte deg, og trampe med hester til bergstaden?” Han er altid leken og det var ikke nei i hans munn. Dessuten er han flink til å blande et utmerket GT og i tillegg en god lasskjøre å ha med på tur
Tenk deg å oppleve på nært hold en tradisjon som går tilbake 400 år. En tradisjon bygget på det enkleste transportmiddel som fantes. Og det var handel som var drivkraften og ikke minst et godt samarbeid med hest. Den gamle vinterleia fra Gudbrandsdalen til Røros var en viktig handelsvei. Vinterleia er ei gammel lasskjørerrute, som var livsviktig for handelen mellom dalføra på 1700 og 1800 tallet. Kopperverket på Røros gjorde at et bergverkssamfunn vokste, og dette bidro til økonomisk vekst og velstand i hele Østlandsområdet samt Trøndelagsfylkene. Røros var i stor vekst og avhengig av varer utenfra. Det var opp mot 4000 arbeidere som jobbet i selve gruvene, pluss alle dem som jobbet utenfor. Utrolig nok var det hestekrefter som fikk hjulene til å gå rundt. Etter at Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, vokste det opp en liten bergstad midt på fjellet. Å skaffe mat og andre forbruksvarer til hushold og drift av bergverket ble en utfordring, og Røros var helt avhengig av å få tilført mat og andre forsyninger utenfra. Folk fra mange kanter av landet førte varene sine til Røros for å bytte, kjøpe og selge. Det utviklet seg etter hvert omfattende handelsforbindelser mellom bygder og landsdeler.
Stein P Aasheim skriver: Lasskjørere var 1800-tallets trailersjåfører. Underveis tok de inn på gårder og skysstasjoner, datidens hoteller. I de gode, gamle dager, da hestekrefter virkelig betydde hestekrefter, og betalingen for overnatting var hestemøkka som ble liggende igjen. Det var verdifullt både som gjødsel og for. Og på Røros kunne det komme 1500 gamp til martnanen. Stålhesten endret dette rundt 1880-åra da jernbanen, Rørosbanen, overtok transporten av varer til og fra Røros. En epoke var forbi.
Mine 130 hester tar ikke mye plass, og de er gjemt under et hvitt panser. En vanlig kølkorg fra Nord-Østerdal var 2,5m. lang, 0,8m. bred og 0,9m. høy. Vanlig vekt på et køl-lass var ca. 300 kg. Min slede har seng, dusj og kjøkken, brukbar standard, og veier 3500 kg og for er byttet ut med diesel. Min vinterleia var belastet med tung trafikk opp forbi Gardermoen og toll måtte betales landeiere for å passere. Noe hestemøkk i betaling vil ikke Fjellinjen ha, bare norske fjelldollars! Men etterhvert kom vi over til mye vennligere folk og det var mye elg å se i Elverumstraktene. Riksvei 3 er en grei og gratis vei oppover til Alvdal og mine 130 gamps fikk opp farten.
Det ble sent så vi stoppet for natten i Tynset for å se om vi kunne plukke opp lukten av gamp og folk som hadde vært på tur en ukes tid. I gamle dager måtte de bruke hest som var vant til ulv og det samme kan sies den dag i dag. Men vi tøffinger som bruker bobilen om vinteren er ikke redd ulv, spesielt når kveldens camp var under oransje gatelys takket være NSB.
Ballotsjefen kom etterhvert på sporet til lasskjørerlaget fra Nord-Østerdal som telte nærmere 30 ekvipasjer, og er det største enkeltfølget som ankommer Rørosmartnan. De har kjørt hvert år siden 1993, og vil tradisjonen tro ankomme Rørosmartnan 2019 på åpningsdagen. Nord Østerdal Lasskjørerlag består av følger fra Rendalen i sør, til Os i nord. Folldølan startet i Dalholen og har om lag 15 mil bak seg. De kjører via Grimsbu. På Tynset samles rendøler, alvdøler, folldøler, tynsetinger og osinger for felles tur. Fra Tynset kjøres det nå om Vingelen, Os og Galåen inn til Røros.
Det var dette som var på bucketlisten, nær kontakt med kvinner og menn som fører tradisjonen videre. De kler seg i pels og ull, de spiller og danser, og de lever i harmoni med sine hester. Eneste grunn at de skal ha en klokke er for å se hvor sent de kommer sent! Dette er en transport som skjer på dyrets premisser og ikke minst takket være alle ildsjeler og dugnadstimer som legges ned for at veien går til verdensarv byen Røros.
Tidspunktet for Rørosmartnan er bestemt i kongelig resolusjon så da er det bare å plotte det inn i kalenderen. Resolusjon fra 1853 sier følgende:
”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned.”
Fremtidige datoer for Rørosmartnan er:
18.-22. februar 2020
16.-20. februar 2021
15.-20. februar 2022
21.-25. februar 2023
God tur og Carpe Diem!
