Høyt oppe i fjellene i nord-vestre Pakistan mot Afghanistan lever et truet folkeslag som kaller seg Kalash. I vår del av verden kalles de ofte «The white tribe of Pakistan». De er lyse i huden, har blå øyne og trues generelt av fanatiske islamister og spesielt Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP).
For noen årtier siden var det bare ca. 1 000 personer igjen av denne etniske gruppen som er polyteister som tror på flere guder både i naturen og åndelig. I dag består stammen av omtrent 4 100 individer og er under beskyttelse av Pakistans regjering. Dette fordi TTPs´ mange angrep og grusomheter var av en slik art at folkeopinionen i Pakistan syntes det var helt forferdelig.
Kalashs´ dyrker sine forfedre, samt flere guder hvorav den viktigste er Mahandeo. Forfedre, gudene og menneske har slektskap med de levende, sjelen og universet. Dette stadfestes gjennom musikk og dans som er en form for religiøs bekreftelse av deres tro.
Kalashs´ astronomene spår om fremtiden med hjelp av ånder med uvanlige evner. Chaumos (Chitirmas) – vinterfestivalen feires i desember hvert år og avsluttes når solen blir gjenfødt på ny 21. desember.
Døden er en reise for å møte sine avdøde slektninger. De sørger ikke når noen dør, men dødens reise feires. Jeg kom dessverre ikke inn bygdas vakreste hus der de døde ligger på enkle hyller i venten på sine slektninger. Huset ligger ved en bekk og har flott utsikt over elven og dalen.
Kvinnene bærer normalt sine tradisjonelle folkedrakter (bunader) både til hverdags og fest mens mennene bruker shalwar kameez.
Utenfor landsbyen ligger kvinnehuset «Bashali» der kvinnene bor når de har mensen.
De arbeider på jordene og passer dyrene om dagen, men ingen må røre dem for de er urene. I dette huset bor også gravide kvinner. Skillene mellom de rene og de urene (Onjeshta) er meget strengt.
Kalash kan gifte seg med andre som har et annet livssyn, men de må da flytte ut av samfunnet og bosette seg et annet sted. Etnisk er de derfor svært rene.
Allerede på 1930-tallet studerte nordmannen Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (1892-1978) deres språk uten å bli helt klar over hvor de kom fra.
Det er tre hoved teorier om hvor de kommer fra, men disse er heller ikke sikre. Det man vet er at de under sin storhetstid på 12. og 14. århundrene hadde flere store statsmenn i området. Nedgangstiden startet da en hersker med navn Shah Nadir Raees startet islamiseringen av folket. Stammefrendene i (dagens) Afghanistan ble kalt Red Kafirs og de ble tvangskonvertert til islamsk tro så sent som i 1893. En viss forbindelse mellom disse gruppene finnes gjennom to fjellpass i høyfjellet mellom Pakistan og Afghanistan.
Kalash folket bor i tre dalfører i de sydlige deler av Hindu Kush fjellene syd for provinshovedstaden Chitral. I visumet mitt var det en påskrift om at dette området hadde jeg ikke lov til å besøke (grensen mot Afghanistan og Kina). Alt løste seg i Chitral der jeg måtte registrere meg hos politiet. Jeg fikk med en livvakt som fulgte meg i 1,5 uke. Kalasjnikov over skulderen og 30 kg. med ammunisjon var hans bagasje.
Jeg reiste dit for å delta på den årlige JOSHI festivalen som er i mai hvert år. Da skal dyrene på beite i fjellet med en mannlig ung gjeter som følger bølingen til høsten.
Veien fra Chitral til Balanguro er ikke så lang, men deler av den er spennende og livsfarlig så sant den er kjørbar. Kontrollposter av både militære styrker og politi var det veldig mange av underveis i denne fjellverden. Passersedler og pass ble nøye studert selv om en kontrollpost kunne se at de samme papirene og ID ble vist på forrige stopp.
I Balanguro ble jeg innkvartert i et lite gjestehus bygget i tradisjonell stil oppover fjellsiden.
Badet har iskaldt vann i springen og dasshullet i gulvet gikk rett ned i bekken der kvinnene vasket klær noen meter lengre nede i bekken.
Vertsfamilien kokte all mat og varm drikke på en enkel grue i huset nedenfor. Oppvarmet vann til personlig vask var det bare å bestille. Husfruen skiftet bunad 2 – 3 ganger om dagen. Den ene vakrere enn den andre. (Et par av disse ville nok ha gjort lykke på 17. mai her hjemme og de fleste vil nok spurt hvor bunaden(e) var fra).
Husene ligger oppover fjellsiden i terrasser der taket til det under dannet uteplassen (terrassen) for byggene over. Midt i denne uteplassen (taket) stikker pipen fra bygget under opp så røyken fra vedovnene har alle nærkontakt med.
De fleste storfamiliene bor sammen på et rom, normalt 25-30 m2 med en vedovn i midten. Inne er det mørkt med enkle senger langs veggene. Vegg-i-vegg har de fleste et fjøs der dyrene er inne om vinteren, for temperaturen synker ofte ned til – 18oC.
Alle familiene har en form for et stabbur nede ved bekken der de også har tre enkle kornmøller med vasshjul på deling.
De fleste har innlagt strøm nok for en svak sparepære pr. husholdning. Ved døren gjerne et støpsel der de kan lade mobiltelefonen hvis kraftverket virker som det skal fra 17-tiden til 10 om kvelden.
Under festival tiden kommer det mange tilreisende muslimer som deltar på sin måte, med sur rødvin laget på villdruer, samt elendig hjemmebrent. Disse tilreisende ble dritings og forble på det nivået til «noen» fraktet de bort, men til hvor fikk jeg ikke vite.
Dansen i Balanguru foregår på en liten fjelltopp i noe de kaller «dansing hall.» dette er en stor religiøs begivenhet der to eller flere musikere spiller på slaginstrumenter og en gammel gubbe leder seremoniene. Kvinnene er stivpyntet med flotte bunader og starter i mindre grupper, for så utvikler dansen seg til en ringdans. Ungdommen som gjerne har drukket seg til litt mot faller inn etter hvert for å både flørte og tafse litt på jentene. Det er akseptert og av og til forsvinner de unge fra festen og driver med det ungdom vanligvis gjør i buskene eller hvor de nå er, for så å komme tilbake til dansen etter hvert.
I to dager fortsatte dette. Jeg tok stien fatt opp i høyden der offerplassen ligger. Der lå tre soldater med maskingevær som endelig fikk en å prate med for soldatene er muslimer og har ingen sans for disse festlighetene. De hadde sine ordrer: Forsvare befolkingen mot TTP (pakistansk Taliban). Selve ofringen av geitene på dette stedet fikk jeg ikke se.
Under oppholdet gikk jeg en tur oppover i dalen i retning av Afghanistan. Politimannen gikk hakk i hæl. Ved neste landsby tok han ladegrep på geværet og kroppsspråket fortalte at da var det bare å gå tilbake til gjestehuset.
Senere flyttet festlighetene seg til Bumburet dalen med fagre enger og beitemarker, der grupper fra hele området samlet seg den siste festivaldagen for å danse og avslutte med
det viktigste:
Velge unggutten på 15-16 år som skulle føre dyrene til sommerbeite oppe i høyfjellet. Han må livnære seg på fet geitemelk og den maten han kan finne i naturen. Utpå høsten fører han dyrene ned til dalen igjen og da venter belønningen: I løpet av et døgn kan han ha sex med hvem han vil, så ofte han orker, med unge jomfruer, gifte kvinner eller andre. Blir det barn etter hans 24 timer så er barnet «et velsignet barn» som alle ønsker velkommen.
Offisielt toner de ned denne skikken og snakker lite om dette, men . . .
Kalash folket ønsker seg rent drikkevann for Taliban og TTP ødelegger vanningskanalene som har blitt bygget gjennom århundreder i fjellsidene. I tillegg litt mer elektrisitet om det er mulig. Det lille kraftverket nede i dalen er skaffet tilveie av en japansk kvinne som har funnet sitt jordiske paradis hos lokalbefolkningen. Hun bor i Balanguru store deler av året i et hus som er bygget på dugnad som takk for all hjelp og støtte fra henne og hennes japanske venner.
I gjestehuset bodde det to andre turister, Tim og Richard fra England. Tim, Richard og jeg brukte vår felles venn Jeff Hann i England som organiserte turen og sørget for å bruke et godkjent lokalt firma som kunne gjennomføre en slik tur. Vi reiste med forskjellige opplegg i Pakistan, men møttes under festlighetene i fjellet.