Fra stred til stred

Rapport fra 1170 Jørgen Brevik

«Jaja, Nordvestpassasjen på søndag karer» kommentert en litt stram kar på havna noen dager før vi hadde satt avreisedatoen til. Bommer og seil var ikke på. Cockpiten var såvidt spikra sammen, mens selve styrebrønnen stod stadig på brygga.

Men tiden går sin gang, og nå, en søndag er vi i Stillehavet. På en måned og noen dager til har vi, på det vi vil påstå er nokså enkelt vis seilt (les motorisert) oss gjennom denne en gang myteomspunne passasjen som leder fra det nordlige Atlanterhavet og til Stillehavet. I kjølvannet til polarhelter og antihelter som Amundsen, Sverdrup og Franklin har vi kjempet mot stormer, isbjørn, hvalross, uventete grunnforhold og tett drivis. Likevel har vi, gjennom enormt mye kloke avgjørelser, klart å finne veien til Nome i Alaska.

For oss fullfører dette også et pågående prosjekt vi har natt, nemlig å teste, og nå anmelde, alle vannveiene mellom Atlanterhavet og Stillehavet; Kapp Horn, Panamakanelen og Nordvestpassasjen.

Først ut var den sydlige ruten; forbi Kapp Horn. Vi gikk for den i 2019, og den står seg fortsatt som favorittveien når man må forbi Amerika. Stort sett gode seilforhorhold, solid dyreliv, og godt utvalg av levende byer med alt det byr på. Kan anbefales.

Neste ut, som i denne rangeringen havner sist, er Panamakanalen. Jævla dyrt, og et par kjipe folk gjør at vi fraråder den veien der. Samtidig er det en fornøyelse om man er glad i sluser og den slags. Likevel, vi var ikke særlig fornøyde.

Så er det da denne passasjen nord for det Amerikanske kontinentet, hvor Amundsen klarte å bruke tre år mellom 1903 og 1906 i sin Gjøa. At det hele bærer et historisk preg, og at det jo kjennes spesielt å ankomme Gjøahavn i en norsk skøyte er helt klart tungtveiende argumenter for at Nordvestpassasjen er et solid alternativ forbi Amerika. At man kan se både isbjørn og hvalross er ikke til å skimse av det heller. Likevel, Nordvestpassasjen er stort sett ganske så flatt og goldt. Det er langt mellom byene, og det finnes heller ikke barer i de byene. Vind er en mangelvare, med mindre man får en storm, og da blåser det stort sett i feil retning, så diesel er løsningen. I tillegg er det periodevis dårlig markering av grunner, iallfall om man ikke zoomer helt inn på kartet. Og så er det isen da. Vi slapp heldigvis unna med skrekken, men i nattemørket rett syd av Kapp Perry var det noen minutter hvor det føltes i overkant trangt mellom isflakene.

Men, når alt kommer til alt er den nordlige ruta helt kurant om man skal forbi Amerika. Starlink leverer full dekning hele veien, og da er det bare å se fotball og meningsfulle debatter om formuesskatt (uten å kunne stemme hverken for eller mot).

Så slik vi opplever det, så er Nordvestpassasjen det nest beste alternativet.

Spørsmålet nå, og også de siste månedene, er hva gjør vi så når vi er kommet til kartets ytterkant. For da vi natt til lørdag seile gjennom Beringstredet, med Russland til høyre og USA til venstre, måtte vi også ta en valg om veien videre. Det er enten å ta til høyre og hoppe over til den andre enden av verdenskartet, følge kysten av Kamtsjakta ned til Japan. Eller så er det å følge Alaska hele veien til det blir Canada og så USA igjen.

Det blir nok USA og Canada, da det fra kloke personer er blitt sterkt frarådet å leke med den russiske bjørnens byråkrati og tillatelser i disse tider. Og er det en ting vi har begynt med, så er det å lytte til kloke mennesker.

Alt i alt; Nordvestpassasjen er bra den, og den er virkelig ikke så skummel som historien skal ha det til. Kanskje det har noe med at vi smelter vekk isen her. Kanskje det har noe med at man alltid er kobla på og kan hente hva enn av informasjon. Likevel, is er is og grunner er grunner. Nordvestpassasjen kan være nådeløs mot den som ikke velger rett.