Om å gå på veggen i Arktis.

1170 Jørgen Brevik har sendt oss følgende hilsen!

Selve smellet som skapes når atten tonn betong og treverk treffer en blanding av stein og grus i syv kilometer i timen, er på sett og vis skuffende. Lyden er egentlig ganske hul og dempet. Litt mer som når et tre felles og deiser ned i mose og lyng. Et litt tydelig, men hult dunk, etterfulgt av en stillhet man kanskje bare finner i skogen og på et umarkert skjær midt i den canadiske ødemarken.

Men før vi stod bom fast, med litt for lite vann under oss, et par nautiske mil syd for Hudsons Bay Trading Company sin gamle handelsstasjon, var det lyden av knakende is, gryntende hvalross og en isbjørns tunge pust som hadde preget de siste dagene.

Vi kom til den lille byen Pond Inlet, helt nord på Baffinøya rett før midnatt den niende august. Ved morgengry trasket vi oppover mot politistasjonen, mellom slitne hus, gamle båtmotorer, sleder, båter og knurrende huskyer for å få de korrekte stemplene i passene våre, samt tilse at vår medbrakte rifle, som ble kjøpt en fuktig kveld syd på Grønland, holdt mål hos de canadiske grensevaktene. En falsk kvittering og et par skjemaer senere var ting på stell, og vi fikk fritt bevege oss på canadisk jord.

Da Pond Inlet, i likhet med store deler av områdene her i nord, viste seg å ikke inneholde en bar av noe slag, fant vi det best å sette kursen videre. Sesongen her oppe er tross alt ikke særlig lang, og gode isforhold i dag, betyr ikke nødvendigvis gode isforhold imorgen.

Etter to døgn med kursen satt nordover, fant vi oss en liten bukt på Devon Island. Det gikk rykter om både isbjørn og hvalross i området, og skuffelsen kom krypende da vi ankret opp innerst i bukta, uten å ha sett annet enn et par uinteresserte måker. Men, at det ikke yret av liv over vann var ikke entydig med at det skulle være like dødt under vann. Vi nappet derfor fram garnet, dro ut noe gammel tang, og satte kursen for en liten odde hvor noen solide steiner fristet med godt garnfeste på land.

Men da vi ikke var mange meterne unna odden kom en sterk lukt av råttent kjøtt og saltvann sigende, og de tidligere fristende steinene begynte å åle seg rundt og 30 solide hoggtenner gliste mot oss. Like overrasket som oss begynte disse beistene av noen dyr å åle seg rundt på sin trange odde, og en etter en enten falt de eller ble dytta til sjøs, helt til et par sheriffer ble stående igjen og skule ned på oss.

Bestemte på at så feit hvalross måtte spise feit fisk, trakk vi heller inn mot naboodden, og satte garnet ut fra den.

Rastløse og sultne svingte vi innom garnet noen timer senere, og middagen for de neste fire dagene hang nå halvslapt i garnet. Fem solide ishavsrøyer, på mellom fem og åtte kilo. Det var bare å åpne fiskemottaket på fordekket.

Med kjøleskapet (en boks med avbrekk fra isbreer) fylt opp av knallrøde fileter satte vi kursen sydover fra det som blir turens nordligste punkt, 75 grader nord.

Med etterlengtet vind inn rett akten for tvers, navigerte vi oss gjennom tette isbelter i både tåke og klarvær. Et par knasende isbiter mot båtens ishud i ny og ne var nok til å holde oss skarpe, og med kun litt avskrapet bunnstoff kunne vi si oss fornøyde med vel gjennomført isnavigering noen nautiske mil utenfor Fort Ross. Det var bare å putre rolig inn dit.

Men så kom dette hule dunket da. Blanke morgenen, ikke et vindpust. Først ikke en lyd. Så full ståhei. I raske vendinger fikk vi tippet båten over mot styrbord side og begynt en desperat kamp for å trekke oss av med den lille påhengsmotoren vår. Men selv flere hundre liter med diesel hengende fra master og bommer og fult pådriv fra motor og jolle ville ikke rikke båten. Vi stod bom fast og trakk i økende tempo mot lavvann. Det var ikke annet å gjøre enn å vente og håpe på at høyvannet ville gjøre sitt inntog og løfte oss tilbake i tryggere farvann.

Så der lå vi. Livet ombord var veltet nitti grader, og vi gikk på veggen, langt her oppe, langt unna folk.

Men Nordvestpassajen er, som tidligere nevnt, ikke hva den en gang var. Ikke bare har den globale oppvarmingen muliggjort nærmest isfrie somre. En innovativt sørafrikaner har også muliggjort tilgang til internett på alle verdens grunner. Og en slik hendelse deler vi selvfølgelig med omverdenen, noe som leder til at vi en liten halvtime etter grunnstøtingen ringes opp på Instagram av en hollender noen timer lengre nord. Han har sett bildene av den nå litt stakkarslige haugen med tre litt lengre syd, og har satt opp turtallet for å kunne dra oss av ved neste høyvann. For en tid å gå på grunn!

Samtidig som tryggheten av å kunne bli dratt av ligger og lurer, er vi også opptatt av våre egen ære oppi det hele. Går man på grunn i arktisk skal man vel kunne komme seg av grunn i Arktis. Så tre timer før våre nye venner fra Instagram kommer klarer vi til slutt å slepe oss selv av grunnen. Jublende, og i veldig rolig tempo, med jolla foran for å sjekke dybder, putrer vi de siste milene til Fort Ross, hvor vi feirer både grunnstøting og grunnavstøting med nygrillet ishavsrøye på land. Etter hvert dukker også vårt potensielle redningsmannskap opp og ankrer opp. Gjennom luften hører vi plutselig en summing, og over vannet kommer en drone svevende og lander rett foran bålet vårt. På toppen av dronen er en boks Heiniken teipet fast.

Nordvestpsasasjen er kanskje ikke hva den en gang var. Men redningsmannskap på Instagram og øl levert med drone er vel ikke å forakte. Amundsen hadde vel ikke klaga på slikt han!

Nå i Gjøhavn, 120 år etter han som fant veien her. Mer om slikt i et innlegg etter litt mer seiling.