Sekti gjester, bobler i glasset, pølser og is, kaffe og kaker, og Trampsjefen holdt tale for dagen - god gammeldags 17. mai-stemning i Cluben.
1155 Trampsjef Øyvind Jaer - Dagenstaler.
Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen. Gratulerer med 17nde mai, som vi alle er så glade i. Men hva er det nå egentlig vi jubler for i dag? Jo, to saker, muligens tre, av grunnleggende betydning for vårt gode liv her i landet:
For det første Nasjonen – Norge i rødt, hvitt og blått. Og dernest Grunnloven - enstemmig vedtatt av de edsvorne menn på Eidsvoll og signert av president-skapet den 17nde mai 1814. Som representant for det frivillige Rørosiske Bergjægerkorps, møtte min forfader Richard Floer. Dette kun t.o. naturligvis.
17nde mai markerer også valget av visekonge og danske-prins Christian Frederik til norsk konge. Dette var i strid med Kieler freden etter Napoleonskrigene som utpekte Karl Johan som konge av Sverige og Norge. Resultatet ble en kortvarig krig med svenskene som endte med Mosse konvensjonen av 14. august hvor Norge aksepterte å gå i union med Sverige, men fikk beholde grunnloven av 17nde mai. Christian Fredrik abdiserte, og Karl Johan rykket inn.
Det som skjedde på Eidsvoll la grunnlaget for etableringen av Norge som en selvstendig stat.
Den første som holdt en tale til ære for Grunnloven og Norge var Henrik Wergeland 17. mai 1833. Talen avsluttes med diktet «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange: et fedreland vi frydes ved; og vi, vi ere mange». Wergelands bidrag bidro sterkt til å gjøre 17. mai til nasjonaldagen vår.
Et annet dikt vi bør merke oss når vi tenker på betydningen av 17nde mai er Nordahl Griegs: "I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er."
17nde mai er også dagen da vi minnes nordmenn som falt i kampen for fedrelandet og friheten 1940-45. Wergeland og Griegs dikt fanger essensen av 17. mai, som en feiring av frihet, nasjonal enhet og nasjonal identitet – viktige verdier for å forene folk fra de mange lag og de mange dalføre. I dag også fra de mange land og de fjerne kulturer.
Det er all grunn til å være stolte av Grunnloven fra 1814. Den ble av samtiden betraktet som en av de mest radikale grunnlover i Europa - inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og menneskerettighets-erklæringen fra den franske revolusjon i 1789. Det eneste vi kan skamme oss litt over er Grunnlovens jøde-pragraf. Den førte Nicolai Wergeland i pennen maidagene 1814, mens hans sønn Henrik i årene som fulgte kjempet iherdig i mot. I Grunnlovens 1851 utgave er jødeparagrafen strøket.
Det er også all grunn til å være stolte av det moderne Norge som vokser frem etter 1814. Mens Norge var et av de fattigste landene i Europa, fikk vi f.eks. likevel vedtatt og implementert Folkeskoleloven i 1889. En lov som gjorde sju års skolegang obligatorisk for alle norske barn uansett om de var fra fattige eller rike kår, gutt eller jente. Norge, et lutfattig land i 1889, var tidlig ute med obligatorisk skolegang.
Siden kjenner vi de store linjene og de store nasjonale strategene som bidro til å bringe landet dit vi er i dag. Vi har åpenbart vært heldige, men også dyktige på veien dit vi er. Gros slagord fra nyttårstalen 1. januar 1992. "Det er typisk norsk å være" er langt fra urimelig, absolutt ikke. men dog litt uspiselig – et ikonisk uttrykk for noe overdreven norsk stolthet? Noe som nok har vokst frem med oljeformuen kanskje?
La meg heller se det hele fra et ydmykt perspektiv og erkjenne - nettopp på denne dag - at jeg er meget takknemlig for å bo og ha vokst opp i Norge. De aller fleste trampere som har reist rundt i fattige utviklingsland skjønner nok dette ganske umiddelbart.
Med Eidsvoll som historisk bakgrunn, over til 17nde mai i opplevelsens tegn. Oppstart er promenaden nedover Bygdøy alle under blomstrende kastanjetrær og syriner her og der. Vi er forventningsfulle på vei mot barnetog, Kampen Janitsjar og Slottsbalkongen - der vår kjære konge med familie står og hilser slik kongefamilien har gjort siden 1906. Er det pent vær og barn og barnebarn går ved min side med norske flagg og jubler, da elsker vi 17nde mai.
Blikket fester seg mot flaggene til barnebarna som blafrer så våkent i den flaue brisen. Så fine farger, så god design, tenker jeg. Rødt og blått i fredens tegn – som det svenske og danske flagget - og korset vår kristne kulturarv.
Men så med ett nederst i Bygdøy Alle inntrer det plutselige. Lille Buddha -barnebarnet som har fått sitt kalle navn fordi han er så søt og snill, gjør ansats og forsøker å rive ut Lille gutts flagg. Skrik og rivalisering tiltar. Heldigvis, fedrene ordner opp.
Harmonien reetableres. Ingen skrikerfamilie på vift her i gården, nei.
Etter disse viderfarenheter svinger vi over Sollies plass ned Henrik Ibsensgt hvor det tykner til av festglade mennesker. Vi fryder oss gjennom folkemassen med staselige kvinner i vakre bunader. Nasjonaldraktene våre i like mange utgaver som det er dalføre og fiskevær i dette landet. En glede for øyet.
Endelig, rett ovenfor Universitetsplassen får vi en fin plass i førstelinjen. Se, der kommer Kampen Janitsjar med selveste Wenche Myhre som dansepike. Nå ja, det var dengangen. For en stil Kampegutta har, for en klang. 70 000 korpsere skal det være i dette landet. Og ja, det er bra for fedrelandet at denne musiske virksomheten blomstrer!
Så var det barnetoget. Etter sigende, en unik tradisjon på vår klode. Det vanlige er jo atomraketter og annet militærshow som om det skulle være reklame for krig og våpenindustrien. Men heldigvis ikke her i landet.
Skole etter skole vandrer forbi. Men der er jo Smedstad! Min folkeskole fra 1 til 7 sammen med kjære venner som Halvor, Gneisa, Gulbin og de andre. Vår klasse-forstander var frk Ruud fra Fluberg i land. Hun var både samnorsking og kommunist på en gang. Passende på Smestad mon tro?
Noen år før oss var kronprins Harald elev på Smedstad skole. Det var den gang Smedstad skole var en sund blanding av det brede lag av folket med arbeiderboligene til store industribedrifter som Nebb og Skabo i nabolaget. Det var ikke finanskapitalens vestkantbarn som rådet grunnen, men rabagaster som knuste stink-bomber på Jar trikken.
Visste dere forresten at det første større barnetoget ble arrangert av Bjørnstjerne Bjørnson i 1870. Dog etter inspirasjon av skolebestyrer P. Qvam året før? Og det var kun gutter som fikk gå i tog. Urettferdig selvfølgelig, men slik var nå tidsånden. Men Folkeånden var rimelig rask i vendingen for allerede i 1889 fikk jentene delta.
Vi nærmer oss klimaks på vår rundtur: Slottsplassen med barnetog og hilsende faner til Kongefamilien på Slottsbalkongen. Jeg må innrømme, en tåre triller ned når jeg ser gamlekongen vifte med flosshatten. Gripes av noen tanker om livets gang. Om hvor godt vi har det her i landet og hvor folkelig og kjær han står der i sitt 87 år. Joda, en mann som også er glad i å reise, Langkavi, Amazonas, alle Norges kommuner, og så mye mere til – en åpenbar ‘clubable’ kandidat for Travellers Club. Hvor er Balloten spør jeg meg selv – vår opptagelseskomite?
Og fra Slottet vandrer vi nettopp hit til Josefine, vårt kjære eksotiske samlingssted, for loffere, explorers, ekspedisjonister og andre reiseglade eventyrere med kraft, vilje og nysgjerrighet for det ukjente og mektige. Ringen er sluttet. Vi har vandret og tenkt 17 mai runden.
Da gjenstår en skål til dagens og klubbens ære.
Comentários