Søk

Hos Choco-indianerne i Darien


PER HØST: Tramp nr.696.

Gradvis gikk mangrovesumpene over i tørt land, og vegetasjonen forandret karakter. Snart var elven blitt ganske smal breddene høye og bratte på begge sider. Pilegress og villbanan vokste tett på skråningene, lenger oppe palmer og løye jungeltrær. Jeg la merke til de rødbrune stammene lnchonatreet, feberbarkens tre med sitt innhold av bitter kinin, og de store balsatrærne, med ved som er lettere tork. Lianer slynget seg fra tre til tre, og det var grener lyste i hvitt, gult og blått med rene kaskader av orkideer. Papegøyer flakset mellom stammene, hvite og blå heirer stod majestetiske og ubevegelige langs bredden, og et passerte vi et oropendulatre med over hundre reder avden forunderlige skredderfuglen. Den er på størrelse som en skjære og fletter kunstferdige reder av plantefibrer. De er poseformet, omkring en meter lange og lignet en slags frukt der de hang i kolonier fra grenene og svaiet i brisen. Den lille skøyten jeg var gått ombord i utenfor Panama tøffet videre oppover i krappe svinger. På alle sider stod jungelen som en grønn mur og stengte for utsynet. Plutselig rettet elven seg ut og landskapet åpnet seg så vi kunne se innover dalen, mot de blå Sapofjellene. Bak dem igjen de enda høyere toppene i Cara-Cara, som går opp i nesten to tusen meters høyde. Der hadde jeg vært for mindre enn et år siden, den gang jeg først lærte choco-indianerne å kjenne, og dit skulle jeg nå for annen gang. --- Det var begynt med et halvt års opphold på Barro Colo- rado, en øy midt i Gatunsjøen, som er en del av Panama- kanalen. Denne øya er et fredet naturreservat, og her har National Museum i Washington bygget en forskningssta- sjon for studier av det tropiske plante- og dyrelivet. Mens jeg her studerte underlige fuglearter og filmet kvelerslanger, brøleaper, beltedyr, maurslukere og andre eksotiske arter, fikk jeg brev med et nytt oppdrag fra museet i Washington. Spørsmålet var om jeg ville samle zoologisk materiale i visse uutforskede områder i Darien. Darien er navnet på et ulendt jungelområde som begynner bare etpar norske mil fra Panamakanalen og strekker seg til grensen av Colom- bia. På den colombianske side av grensen, som bare finnes på kartet og ikke er markert på noen måte i selve jungelen, strekker den samme villmark seg videre over titusener av kvadratkilometer. Det stod for meg som et paradoks og en utfordring at det var uutforsket land like i nærheten av et moderne an- legg som Panamakanalen. At det var ukjent land i det indre av Amazon kunne la seg høre, men ikke at det var uutfor- skede områder mellom Bayanoelven og Chucunaque, eller at det ennå var jungeldaler i Darien som en ikke visste mer om enn det en kunne se fra fly. På denne tid -i 1947 -ble det pratet og skrevet meget om at nå skulle det endelig bygges vei gjennom Darien. For de store planene om den Pan-Amerikanske 1andevei, som skulle forbinde hele Amerika fra nord til sør, stod Darien som en av de siste og den største hindring. Her skapte imidlertid selve terrengformasjonene og landets beskaffen- het så store vanskeligheter, at det dengang ikke engang hadde vært mulig å gå opp en rute for veien. Mens dette skrives -i 1967 -er det fremdeles ikke noen vei gjen- nom Darien. Takket være museets goodwill hos de militære myndig- heter, fikk jeg snart anledning til å være med amerikanske militærfly på rekognoseringsturer over Darien. Jeg så da ned på et grønt jungelteppe som var nesten ubrutt. Bare her og der var det en liten rydning med noen få primitive indi- anerhus, særlig ved elveløp som slynget seg som smale sølv- bånd under oss, eller styrtet i fosser og stryk utfor bratte fjellskråninger. Darien har imidlertid ikke alltid vært veiløs jungel. Da Christofer Columbus la sine skip for anker ved munningen av Chagreselven i året 1502, var store deler av Darien opp- dyrket. I de områdene hvor det nå bor bare noen få tusen jungelindianere, hersket den gang 16 mektige høvdinger over en befolkning som historikerne mener må ha tellet minst en halv million. Det var indianere med en ganske høy kultur. Bruken av jern kjente de ikke, men de var flinke til å arbeide med kobber, sølvog gull. Det som interesserte spanjerne mest, var at praktisk talt alle indianerne gikk med praktfulle gullsmykker. De kjente til gullgruver i fjel- lene sOm må ha vært blant de rikeste i verden. Det var så store mengder av gull at landet ble døpt «Castilla del Oro», det gyldne Kastilia. For indianerne ble denne rikdom på gull deres største ulykke. Tusenvis av indianere ble drept bare for å gi de hvite erobre re anledning til å ta deres gull-ankelringer. Da spanjerne fikk greie på at enkelte stammer gjennom århun- drer hadde begravd sine høvdinger sammen med skjeletter

av gull, begynte de også å røve gravplassene. Dette førte til at befolkningen i mange landsbyer ble totalt utryddet. Hvis de forsøkte å forsvare det de anså for hellig, ble de mas- sakrert, store og små. Det hjalp lite at indianerne etter hvert mistet interessen for å drive sine gullminer. De ble jaget sammen i fldkker og lenket. Som slaver måtte de så slite i gruvene under forhold som gjorde at de fleste døde som fluer. Under Pedrarias -som var visekonge i Castilla del Oro fra 1514 til 1531 -regner man med at folketallet i Panama sank med to tredjedeler. Etter som flere og flere av indianerne ble ført i lenker til gullgruvene og folketallet sank, forfalt jordbruket. I løpet av noen få år fikk landet et helt annet utseende. jungelen vokste inn over dyrket mark, og snart var Darien dekket av nesten ugjennomtrengelig skog. Spanjerne mistet sitt grep på de indianerne som var blitt igjen. De isolerte seg på de mest utilgjengelige steder i jungelen og angrep de hvite med giftpiler hvis de forsøkte å komme etter. Det var ikke lenger slaver nok til å arbeide i gullgruvene. Den ene etter den andre måtte oppgis, de ble dekket av jungel og glemt. Bare en eneste var fremdeles i drift, den rikeste av alle, den som indianerne kalte Tzingal. Tzingallå midt i de villeste fjelltraktene i Darien, og det tok mange dagsmarsjer gjennom jungel å nå inn dit. Etter de beretninger en har om skipslaster med gull som ble tatt ut av denne gruven og sendt til Spania, må den ha hatt en helt fantastisk gullføring. De gamle spanske forfattere sammenlignet den med kong Salomos gruver i Ophir . Tzingal ble gravplass for titusener av indianere som måtte slite seg ut under de mest umenneskelige arbeidsfor- hold. Til slutt ble det organisert opprør, og hver eneste en av slavedriverne ble drept. Så fylte indianerne stein og jord i gruvegangene, dekket alt omhyggelig til, trakk seg lang- somt nedover stiene og plantet bambusstiklinger overalt. Etter en ukes tid var de nådd ut til det åpne slettelandet, og her holdt de vakt i flere måneder inntil stiene var helt gjen- grodd med bambus og andre jungelplanter. Siden har ingen kunnet finne Tzingal.

Neste side

#DNA

3 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no