SIGURD BRECK:Tramp nr. 556
I det østlige Bolivia ble der for endel år siden gitt konse- sjon over et område på 40 miLlioner ha til et engelsk kon sortium. Bolivia har ikke direkte forbindelse med havet, og det var hensikten å bruke elven Paraguay -som i mun ningen ved Buenos Aires har navnet La Plata -til trans port av de produkter området skulle produsere. På et sted langs den 2700 km lange elven Paraguay og ca. 1800 km i luftlinje nord for Buenos Aires danner elven en lagune -innsjø -som heter Gaiba og som her danner grensen mellom Bolivia og Brasil. Høyden over havet er ca. 180 meter. Her finnes ingen fossefall som sjenerer trafikken på elven, og lagunen er ca. 125 20 x 6 km. Landområdet på den bolivianske siden av gren- sen har også fått navnet Gaiba, og på dette sted skulle der anlegges en havn for elvetransport. Ved en bestemt anledning skulle jeg foreta en reise til en liten landsby i det indre av Bolivia for å skaffe arbeids- kraft til anlegget. Landsbyen, Santa Anna, lå ca. 400 km i nesten rett vestlig retning fra Gaiba, og denne «utfluk- ten» ville da ta 14 dager uten noen avstikkere underveis. Sønnenfor Gaiba er der en garnisonsby ved navn Puerto Soarez, og derfra førte en «vei,> vestover gjennom et 500 km bredt skogbelte, avbrutt med visse mellomrom av åpne pastoralerstrekninger med gressganger for kveg, samt enkelte boplasser. Langs denne ruten er der reist blokkhus for hver 30 km, og de reisende som starter fra garnisons- byen Puerto Soarez, blir ledsaget av 2 soldater fra garni- sonen som beskyttelse mot de krigerske indianerne som hol- der til på sydsiden av denne «veien". Disse folk tilhører stammen Quiniquenaus, men befolkningen i området kaller dem «Indios Bravos», (sinte indianere). For å unngå denne omveien om Puerto Soarez skulle jeg ha en indianer med som kjentmann og dermed gjøre reisen minst en uke kortere. Vi kjente hverandre ganske godt. Hans navn var juan, og han tilhørte en stamme som er utbredt i størsteparten av det østlige Bolivia, Chiquitanos, som har sitt eget sprog i likhet med de øvrige rasegruppene. Da vi etter et par dagsreiser var kommet gjennom det første skogbeltet, hvor jeg var kjent fra tidligere, møttes vi av et nokså uvanlig syn. På flere steder i de åpne pastora- lene var en mengde åtselgribber i ferd med å innta sitt mål- tid under hese skrik og slagsmål mens de rev og slet i kadavere, som viste seg å være kveg. Noen timer senere gjentok det samme seg ute på nye åpne gressganger, og mot himmelen kunne vi se flere flok- ker med gribber som sirklet rundt for å dale ned på steder som lå utenfor vår synskrets. jeg spurte juan hva dette kunne være, men han bare ristet på hodet, trakk på skuldrene og sa at vi burde for- andre ruten og legge den slik at vi kunne komme til et mer bebodd sted hvor det var et par mindre haciendas -gårdsbruk. Ved ankomsten dit fikk vi vite at det var brutt ut en kvegpest som hadde rammet ganske store områder lenger vest, og at det var sendt bud til de forskjellige gårdsbruk med beskjed om at gressgangene og beitestedene måtte an- tennes for å forsøke å få stoppet den videre spredning av pesten. Vår rute ble nå lagt om slik at vi kunne dra mest mulig gjennom typisk tette skogstrekninger, langs «piccadas» - smale stier -hvor bare ett dyr eller en person kunne pas- sere. juan var nå meget forsiktig med hva slags f&r dyrene fikk, og laget store hauger med kvist og løv som ble an- tent og som utviklet ganske store røkmengder om natten når vi slo leir. Vi passerte en 9-10 beitestrekninger på vår reise, og jo nærmere vi kom målet, desto mer kunne vi se hvordan kveget var rammet av pesten. I Santa Anna ved elven Tacabaca traff jeg som avtalt Gustavo og fikk vite at han alene i løpet av de siste 6-8 ukene hadde mistet 3-4000 dyr, og at etter de meldinger han hadde fått fra andre steder lenger vest, var antallet døde dyr ialt ca. 25 000. Landsbyen var som lammet, etter- som alle var avhengige av kveget, og nervene stod på høy- kant, da de i over 2 uker forgjeves hadde ventet på en «bestemt person». Gustavo hadde nemlig noen år tidligere vært i Beni- distriktet som ligger ca. 400 km nordenfor det område hvor han nå hadde slått seg ned, og han fortalte meg at for ca. 5 uker siden hadde han sendt bud på en bekjent fra Guarayo-stammen som han visste kunne gjøre noe med denne pesten. Sammen med andre steder lenger vest, hadde landsbyen hatt besøk av veterinærer fra Santa Cruz de la Sierra, men de hadde ikke kunnet gjøre noe. En ettermiddag et par dager etter vår ankomst, kom ved- kommende indianer sammen med et lite følge. Han bar det klingende navn Maria de Jesus Feliz. Han kunne bare noen få ord spansk, men Gustavo kunne hans sprog meget godt. Dagen etter red Gustavo med Maria de Jesus og 8 andre fra haciendaen ut på en inspeksjon som varte i mange timer. Den følgende dag skulle 15 mann starte ved daggry, og jeg skulle få være med. Etter fire timers ritt kom vi til en ganske stor beiteplass hvor det var omkring 3-400 dyr, men så var der også en 4-5 flokker med åtselgribber som fråtset i de døde krop- pene -og innimellom så vi flere dyr som bare gikk og sjanglet. Der ble gjort holdt, og Maria de Jesus tok en tripp alene -han gjorde tegn til at vi skulle bli hvor vi var. Etter å ha ridd frem og tilbake mellom dyrene, gjorde han et tegn til Gustavo, og vi red bort til ham. Han pekte på ett be- stemt dyr, og Gustavo bad sine folk fange dette dyret med lasso. Da det var gjort, ble de øvrige dyrene drevet vekk. Dyret -en okse -ble bundet og kastet på marken og stukket, hvoretter Maria de Jesus saget av begge hornene tett ved skallen. Med en treflis trakk han så ut av hornene en slags tykk gulhvit mark som han forsiktig la på et grønt blad han hadde i hånden. Han snakket til Gustavo og pekte i en bestemt retning -hvoretter Gustavo sa at vi alle skulle gå et stykke tilbake, da Maria de Jesus måtte være alene. Vi trakk oss unna, og Maria de Jesus gikk bort til en skogkant hvor der var en mindre flekk jord på en 8-10 m2 helt uten vegetasjon. Vi stod ca. 50 m fra ham, men vi kunne se at han laget et hull i jorden med et stykke tre -puttet noe i hullet - sannsynligvis markene fra hornene -og dekket hullet med en forhøyning av jord. Vi kunne høre en mumling -han stod hele tiden med ryggen imot oss -og etter et par minutters stillhet fulgte ett klapp i hendene, hvoretter han kom tilbake tiloss. Han gaven kort beskjed til Gustavo som så gavordre om at vi alle måtte ri bort fra stedet og ikke komme tilbake før etter nærmere bestemmelse. Da vi om kvelden kom tilbake til landsbyen, var hele den mannlige befolkningen møtt opp, og på spørsmål fra mennene om hva som var gjort og hvilket resultat det var blitt, fikk samtlige en bestemt beskjed fra Gustavo om at hver især måtte holde seg innen landsbyens område og ikke ri omkring før etter nærmere beskjed var gitt. Neste dag reiste Gustavo og Maria de Jesus avgårde alene, og da de kom tilbake noen timer senere, ble det gitt beskjed om at folkene kunne ri og dra hvor de ville om to dager. Dagen etter hadde Maria de Jesus og Gustavos folk reist i en annen retning og var kommet tilbake med ca. 30 styk- ker kveg som var plukket ut, og etter en kort samtale på to- mannshånd med Gustavo drog Maria de Jesus og hans følge bort for godt. Jeg var i denne landsbyen ennå i 14 dager og etter noen spredte tilfeller i løpet av de første 3-4 dagene var pesten som blåst bort. Sjelden eller aldri har jeg sett eller hørt en større gledesrus enn den som denne lille befolkningen satte i gang da de oppdaget at pesten virkelig var stoppet opp. På veien tilbake til Gaiba drog vi en annen vei for å pas- sere en mindre landsby, og det viste seg at også der var pesten stoppet, og innbyggerne hadde forlengst fått vite at det var Gustavo som hadde fått realisert helbredelsen for hele distriktet.