ARNT GJESTVANG:Tramp nr. 514
I
Allerede i begynnelsen av 1900-årene hadde nordmenn drevet hvalfangt utenfor kysten av West Australia. Landstasjoner var bygd på to steder, i nordvest ved Point Cloates og i syd ved Albany. Disse ble drevet i flere år inntil lønnsomheten i begynnelsen av 30-årene gjorde at de ble nedlagt. I mange år lå disse stasjoner der og forfalt, inntil et firma i Perth kjøpte den ene for en meget billig penge. Moore & Sons Ltd., som firmaet het, startet så opp med hvalfangst igjen ved hjelp av to av marinens inspeksjonsbåter, som man fikk kjøpt for 500 pund (australske) pr. stykk. Noen påkostninger av vesentlig grad ble ikke foretatt med den gamle hvalstasjon ved Point Cloates. Fangsten var basert på blå-, sperm- og knølhval. For denne fangst ble de to gamle inspeksjonsbåter satt inn. Disse var bygd av tre med meget smekre former. Maskinene var imidlertid kraftige, så de var hurtige og meget manøvreringsdyktige, men meget ranke. Til hvalfangst var de ypperlig egnet etter fagfolks mening. Båtene ble allikevel forsterket i baugen og under fordekket med kraftige bjelker. En hvalkanon ble så montert i baugen og en demontert traktor rigget opp som winch. Arbeidet med dette ble gjort etter anvisning av kaptein Halvor Larsen fra Sande fjord, som var engasjert av firmaet som konsulent, kaptein og skytter på «Norwegian Bay», som den ene av båtene ble døpt. Ellers var 50% av mannskapene på båtene norske. Blant disse fant man alle offiserer og kokere.
II
I avisen «The West Australian» kunne man mandag 19. juni 1950 lese følgende: Hvalbåten «,Norwegian Bay» på 118 fot gikk sist weekend på et skjær omkring 90 miles nord for Perth og sprang lekk. Det var tung sjø. Skipet rente på skjæret omkring kl. 2.30 fredag, og viste tegn på å knekke sammen da mannskapet, som var på ni mann, forlot det seks timer senere. Hele mannskapet slapp trygt fra det, men led etter det ufrivillige oppholdet i van net. I går forelå det ingen nyheter i Perth om skipets tilstand etter forliset, men en inspektør fra Lloyd's og representanter for rederiet vil i dag reise dit opp og foreta en besiktigelse. Skipet var ca. ti miles ute av kurs da det rente på skjæret, som er 800 yards fra land. Det er assurert for omkring .f. 20 000 og var på reise fra Freemantle til Point Cloates for å begynne hvalfangsten for Nor'-West Whaling Co. Hårdt slag for rederiet. Tapet er tungt for rederiet. I fjor gjorde skipet det av med 192 hval, og man håpet at det sammen med sitt søster skip, «Point Cloates», ville komme opp i en fangst på 400 hval denne sesong. «Point Cloates» forlater Freemantle i løpet av få dager for å begynne fangsten. Begge skip er ombygde marinefartøyer, og er bygd av tre. Mannskapet ombord på «Norwegian Bay» var: Kapteinen Halvor Larsen, en gammel norsk hvalskipper, fem andre nordmenn -Odd Lunda, Arnt Gjestvang, Johannes Andresen, Karl Larsen, Roy Løchting, og tre australiere -
C. S. Walker, D. F. Stephens, W. E. Gilmore. Barfotet og kledd i de fillene som er igjen av klærne kom kapteinen og fire nordmenn av mannskapet til Guilford i et leiet fly. Tydelig rystet fortalte de i usammenhengende setninger om en natt og en dag i redsel og nær tragedien. Kapteinen sistemann ombord. I seks timer klynget de seg til dekket på det forliste skipet mens sjøen slo over dem. Begge livbåtene ble feid vekk av bølgene som slo over dekket, og folkene nådde omsider stranden etter å ha klynget seg til vrakgods og en slags flåte som de hadde fått rigget sammen av bambusstokker og et petroleumsfat. Kapteinen var den siste som forlot skipet, og ble brakt i land bevisstløs av sitt mannskap. Han lå bevisstløs på stranden i fire timer, mens mannskapet gjorde hva de kunne for å få ham all right igjen. Endelig kom det da hjelp etter at to av folkene hadde gått, barfotet og høyst utilstrekkelig kledd, 25 miles langs stranden til Lancelin Island, havnen for rekefiskerne.
Langt å gå Arnt Gjestvang, som gikk turen sammen med en av australierne, c. S. Walker, sa at det tok ham ni timer å nå frem til Lancelin Island. Flere ganger falt han segneferdig sammen og trodde at han aldri ville bli i stand til å komme på bena igjen. Men da han var besvimelsen nær, fikk han plutselig øye på en flaske som slo mot stranden. Han åpnet den og fant at den inneholdt en kvart tomme brandy. Han satte brandyen til livs, og oppdaget så en annen flaske som viste seg å inneholde appelsinsaft. «Hadde jeg ikke funnet disse flaskene, ville jeg ikke greid å fortsette,» sa han. Etter hvert som han gikk etterlot han seg biter av drivved for å markere hvor han hadde gått hvis andre skulle følge etter. Dette viste seg å være av stor nytte for to andre som senere gikk turen. Da nyheten hadde nådd til Lancelin Island, satte en ambulansebil seg i bevegelse og gjorde en reise på 70 miles langs kronglete stier for å rekke frem til de skipbrudne. Det var ikke mindre dramatisk hvordan de unnslapp fra skipet. Haier kretset ustanselig rundt skipet, og to svømte bare to fot fra Karl Larsen, som var den første som kom seg i land etter å ha klynget seg til et stykke vrakgods. «Skipet krenget under bølgenes styrke,» sier Odd Lunda. «Det hadde sterk styrbords slagside og begge båtene -en liten jolle og en 14 fots livbåt -var fulle av vann. Et forsøk på å låre livbåten mislyktes, da et av davittauene røk, og båten falt i sjøen og ble feid vekk. Jollen falt også ned og ble borte. Kahytten og broen ble knust og dekket begynte å bryte sammen. Bølgene slo rett over oss, og vi var i fare for å bli slått over bord.» Hunden var hos sin herre. Det kom ikke noe svar på gjentatte SOS-signaler over den trådløse, og ved daggry bestemte kapteinen at skipet skulle forlates. Bambusstokker , et redskap som benyttes under hvalfangst ble surret til et petroleumsfat, og folkene begynte å gå fra borde. Da kapteinen skulle gå fra borde, falt han tungt mot en vinsj. Han var bare halvt bevisstløs da han falt i sjøen. Da folkene brakte kapteinen i land, lå hunden tett ved hans side og nektet å flytte seg. Det var ikke mulig å få gjort opp noen varme på stran den, og folkene lå tett sammen for å få igjen førligheten i sine stivfrosne lemmer. De hadde tatt av seg meget av klærne for å få større bevegelighet mens de kjempet mot bølgene.
III
Så vidt den australske avisen. La meg føye til at min tidligere erfaring med hensyn til hvalfangst var minimal. Jeg kom nærmest med som følge av mitt bekjentskap med kaptein Larsen. Med ham delte jeg lugar på turen. Det var meningen at jeg skulle få arbeid som koker på landstasjonen. Ombord i «Norwegian Bay» var ellers de to styrmenn Johannes Andresen, Sandefjord, og Roy Løchting fra Drammen, begge i tredveårene og utdannede sjøfolk. Som et apropos kan nevnes at Løchting omkom ved en motorsykkelulykke i Perth etpar år etter. Han var da gift med en australsk dame og hadde to barn. Det videre mannskap ombord bestod av Odd Lunda fra Skoger ved Drammen. Han var forstmann av utdannelse og arbeider nå som sådan i det australske forstvesen. Karl Larsen var kokk ombord og sjømann av yrke. Karl Larsen var mannen som organiserte planen med å tømme et oljefat som var fastsurret på dekk. Bambusstenger som brukes til å flagge hvalen med, ble surret fast til den tomme tønnen og skulle hjelpe til med å holde oss oppe i sjøen. Båten hadde på dette tidspunkt hel slagside og red på skjæret med styrbord side opp. Alle rom var fylt med vann. Sjøen slo alt i ett over mannskapet som klamret seg til skutesiden. Under disse forhold i stummende mørke var det litt aven prestasjon å få ordnet med tønnen. Karl Larsens innsats ved denne anledning bidrog meget til vår redning. Understrømmer i dette farvannet gjorde det høyst usikkert om en redning skulle bli vellykket eller ei. Likeså er jo havet her infestet med hai i stort antall. En syk kaptein og to svømmeudyktige av besetningen gjorde ikke situasjonen noe bedre. Vi nådde land etter store anstrengelser. Båten var da synkeferdig og gled mer og mer av revet. Den australske vestkysten er øde og ubebodd på denne lange strekningen opp til hvalstasjonen. Vegetasjonen er mest forkrøblede busker og Spinifixgress. Her finnes ingen vann, elver eller bekker. Sparsomt er det med regn i disse trakter. Den lange uendelige sandstranden er kranset av høye sandbanker. Bankene er kastet opp i tidens løp av de ustanselige brenningene. Drivved er også skyllet opp her sammen med en god del tomflasker. Her er ingen naturlige havner. Derfor er også kysttrafikken minimal. Fiskebåter har nok tilhold utenfor kysten her, bare ikke i den stormen som hersket på dette tidspunkt. A ta seg frem i disse strøkene er ikke helt enkelt. En tur, naken og alene uten mat eller drikke i sterkt solskinn ca. 4 mil i løs sand er ikke lett.
Australieren C. S. Walker var, uvitende av meg, også gått etter hjelp. Jeg så ham aldri mer. Hellet var imidlertid med meg. Jeg fant en skvett konjakk på en av de mange flaskene jeg inspiserte på turen. Likeså en skvett appelsinsaft. Videre grov jeg meg med bare hender, efter fjerde forsøk, ned til brukbart drikkevann, innenfor de nevnte bankene som jeg måtte forsere. Dette også for å speide efter bebyggelse. Efter ca. fire mils marsj fikk jeg øye på noen lys i det fjerne. Dette gav meg krefter, og jeg vaklet snart inn i et provisorisk fiskeleie hvor jeg ble tatt hånd om på aller beste måte. Folkene fikk her forbindelse med Perth. En hjelpeaksjon startet. Vi ble alle reddet og hentet med fly. Fra forliset klokken 20 og til vi alle var inne i fiskeleiet var det gått ca. tredve timer. Konklusjonen på dette må bli at man aldri bør gi opp håpet om redning. En konjakkskvett, en aperitiff av beste merke, med en etterfølgende liten saftskvett og så noe vann gjør at livet er godt og trivelig. Et minne rikere er man også blitt. Kanskje det herder en i livets kamp. Man skjøn ner at høyere makter hjelper en når nøden er størst. Og det vil jeg helst tro.