STEPHEN W. STEPHENSEN:Tramp nr. 715
Begge mine bestefedre var skippere under de hvite seil. I mitt hjem gikk det daglige snakk om sjø og skuter. Selv kom jeg ut på seilskuteskip i 1902 og holdt det gående i en 7-8 år, bl. a. som førstestyrmann på barken Kappa i is farten mellom Langesundsfjorden og England. Her fikk jeg også ombord min bror Endre, og hver for oss oppelvde vi siden på mange havalt det viderverdige som den gang var å oppleve til sjøs. Far var på en måte gått tidlig over til ~fienden'.. Han førte dampskipet Scotland i kombinert fart over Nordsjøen med last og passasjerer. På en tur hadde han med som passasjerer tilbake til Norge en ,kotsk skipper. Denne captain Steward var fører av firemastet bark Vimiera, som lå i Drammen og ble gjort «ship shape. for den lange turen halve jorden rundt, til Australia og vestkysten av U.S.A. De to salte herrer hadde pratet sammen, og disse samtaler avgjorde min brors skjebne for de felgende årene fremover. I denne beretningen, som stort sett skildrer fenomener vi begge mer eller mindre opplevde i begyn~t:lsen av århundret, har jeg foretrukket å skildre min brors spesielle opplevelser slik han selv har fortalt om det. Det skulle gi et noenlunde riktig bilde av hvord:ln livet under de hvite seil artet seg. Vennskapet mellom Vimiera's captain og min far førre til at Endre med sekk og skipskiste ble lempet ombord i barken, mønstret på som «ordinary seaman. og ennå ikke særlig høy i hatten. Han har selv fortalt om de første inntrykkene. Over meg ruvet de svære mastene, med sine lange r ær og sitt virvar av stående og løpende rigg. Der oppe krydde det av folk i arbeid. Nede på dekk stod en kar og brukte grov kjeft. Det var annenstyrmann, Mr. Evans. De holdt på med å bende seil. Midt oppe i riggen stod en ung gutt på min egen alder . Han mistet den ene skoen sin og begynte å entre nedover for å hente den. Men da skal jeg si at vi hørte styrmannen skru opp volumet. -Hvor søren har du tenkt deg. George? Tror du dette er et sanatorium? Se til å komme deg opp igjen -«and be quick at it». Dette var en røst som ikke var til å misforstå. George måtte opp, like til topps i røylene. -Nå farr, sa far, som hadde fulgt meg ombord. -Her blir det nok sju fulle dager i uka. Vil du kanskje bli med hjem igjen og fortsette på skolen? -Nei, jeg skulle til sjøs, og dermed ble det. Mr. Evans anviste meg køyeplass i ruffen. Han gav meg briskt beskjed om å komme meg i arbeidstøy og melde meg 109 på dekk om et kvarter. Nei, her ble det såvisst ikke noen slinger i valsen. Ruffen var i et dekkshus, 26 køyer i tre rader over hverandre. Det var et bord midt i rommet, og ellers bare skipskistene til dem som hadde kister. De ble brukt til å sitte på under skaffingen. Noen ganske få hadde halmmadrasser, deriblant jeg. Men det varte ikke lenge. Da mannskapet tørnet inn etter endt arbeidsdag, festet en eldre kar sitt blikk på madrassen. Dermed fikk jeg bare beskjed at en guttunge ikke trengte halm under ryggen, og jeg måtte forære den bort uten premisser. Det ble hardt å ligge på bare trebunnen, men som kjent venner en seg til alt. Vi var to unggutter i ruffen, og alt arbeid der ble vårt, hente mat og vaske opp og rydde. Den timen vi hadde til middag fikk vi således aldri noen glede av. Ikke før var oppvasken ferdig, så lød tredjestyrmannens «turn to». Og alltid la han til -«and be quick at it, boys». Og var vi ikke det så var fanden løs.
Flotsam fra de store havner
En seilskute var et rike for seg selv. Skipperens, «the old man's», vilje var en lov. Denne makt delegerte han til styrmennene. Og Herren skal vite at mange var de som forstod å bruke den makten. Til godt ut i 1800-årene var kjølhaling ingen ualminnelig straff. Da ble det mann et en line fra borde til borde under bunnen, og så ble den arme synder halt under kjølen, som ofte var godt begrodd med skarpe skjeIlog langhalser. Det hendte nok at det var lite av liv igjen i den blødende stakkaren som da ble halt opp igjen. Men det var ikke så farlig. Det var ikke så nøye med å forklare årsaken til at en mann forsvant. Hele systemet om bord i seilskutene nødvendiggjorde hard disiplin. Klasseforskjellen var umåtelig. En forut fra ruffen kunne ikke snakke med skipperen uten å stå med luen i hånden, i givakt stilling. Å kaste en fyrstikk på dekk var dødssynd. På norske skip var livet mer humant, iallfall når det var folk hjemmefra. Noe annet ble det nok når hjemmekarene etter hvert forsvant, og ble erstattet med det rakk som drev i de store havner rundt i verden. Det var stort sett karer som hadde sett bedre tider, og som eiter hvert var glidd godt ut på skråplanet. En hellangreises hyrer ble ofte «spent» i en eneste natts utskeielser. Kvinnfolk og alkohol var ulykken. Andre kvelden jeg var ombord kom los og slepebåt. Så var det «Man the capstan», og de gamle shanti-tonene klang ut over Drammensfjordens grå vanne. Det gikk mot kveld, den 2. august 1906, der Vimiera gled ut forbi Svelviklandet. Vi hadde trelast inne for Australia. Det skulle gå innpå fire år før jeg så landet igjen.
En ..greenhorn» går til værs
Jeg kom på babord vakt, under førstestyrmanns kommando. Mr. Robinson het han, en kjempe av et mannfolk. Han var to meter av bare muskler og sener og dertil en sjømann hvis make det skulle være vondt å finne. Jeg stod der nokså forsagt i akterkant av bakken og ante ingenting om hva som skulle gjøres. Ved ni-tiden hadde los og slepebåt latt oss seile vår egen sjø. Det blåste en kuling av SO med litt regn. Med ett var styrmannen der: -HeIlo Steve, ut med deg og få forseilene løs. Vi seilte rom bidevind, «full and by>" som det heter på sjømannsspråket. Jeg var sjøsyk og klar for krabbene, men her var det ingen kjære mor. Styrmannen tok et kraftig tak i armen min og dyttet meg frem mot klyverbommen. Jeg klorte meg utover, rett inn i sjø og fokk, og jeg fikk virkelig løs både klyveren og de to jagerne. Etter hvert som dager og uker gikk, ble jeg fortrolig med riggen, med r ær og braser, givtau og gordinger. Snart kunne jeg i svarte natten finne det tau og den nagle jeg søkte. Jeg begynte å trives. Kostholdet ombord var ikke godt. Og det er pent sagt. Far hadde innprentet oss gutter at vi aldri skulle «kikke'. på kosten. Men jeg tror nok at selv han ville ha rynket litt på nesen om han hadde fått seg servert av kosten ombord i Vimiera. Til frokost fikk vi stokkfisk som var full av mark, her- til to skipskjeks, harde som stein. Marken i disse var også tallrik og gul. Til dette fikk vi en brun væske som var tykk som velling og kaltes kaffe. Den bestod vesentlig av sikori. En liten klump med salt fett utgjorde fettrasjonen for en uke. En liten kopp med sukker var også ukerasjonen. Til middag var det igjen den deilige stokkfisken uten poteter eller annet tilbehør. Endelig fikk vi det samme til kvelds. Bare søndag var det fest med et stykke salt flesk og en bit aven gammel trofast gamp. Kjælenavnet på de gamle engelske windjammers var Limejuicers, beryktet for sitt elendige kosthold. Ombord i norske skuter var kostholdet langt bedre. Der fikk en poteter til middagen, som kunne være salt fisk, fiskeboller eller erter og saltkjøtt, eller «kabelgarn», som australsk, hermetisk kjøtt gikk under navn av. Dessuten fikk man der også ferskt brød og et pund margarin og et pund sukker pr. uke. Det hendte også ikke så sjelden at det vanket en «mesangkjøt» etter en hard jobb.
Skipperens egen business
Jeg antar at en vesentlig grunn til det dårlige kostholdet ombord var at skipperen hadde det som forretning. Og det er jo ikke til å undres over, når en tenker på at en engelsk skipper selv ikke hadde så store hyren, stort sett rundt .t: 5 pr. uke + en prosent av frakt-overskuddet. Kapteinen hadde «slapkiste» ombord, som sikkert også var en god forretning. De karene som kom ombord var som regel nokså rib bet. En bukse, en singlet og et par platting-sko var ofte hele antrekket. De hadde ingen madcass, ingen køyklær og sjelden oljetøy og sjøstøvler. I slapkisten fantes det, mot harde trekk i hyren. Platetobakken ruinerte ofte de karene som var henfalne til skrå. Sigaretter var ingen artikkel den gangen, og ble ikke ført i slapkisten. Ute i sjøen var det mange av karene som i sin tobakk-nød laget seg en slags sigar av gammelt tauverk som de dyppet i tjære og tullet avispapir omkring. Vi kom oss over Nordsjøen på få dager for frisk bris og kuling. Kanalen var også snill med oss, og etter få dager var vi ute i Biscaya, eller «franske bukten», som vi sa på norske skip. Så nærmet vi oss passaten, til fint, stadig vær og ingen stormer. I Sydney losset vi trelasten selv. Lossemannskap fra land var det aldri snakk om, og overtid var et ukjent begrep i det hele tatt. Hyren for matroser var 21/2 ~, og for oss yngre etter avtale. Min hyre var den nette sum av ni kroner måneden i prøvetiden. Hele mannskapet rømmer Vi var nesten utlosset etter to uker, da alle mann i ruffen rømte. Bare min venn, lettmatros Erwin Matincraft, og jeg selv var igjen. Hyrene her ute ved Australia var meget større enn våre, og fristelsen var stor. Nå hadde karene tatt opp det meste av hva de hadde tjent, og da var det ingen grunn til å slite mer ombord i Vimiera. Som regel var det en boarding-master som fikk tak i dem. Han .ot dem få husly og mat og til slutt en kraftig rangel. Neste morgen våknet de oftest med tungt hode lang\ til sjøs, uten klær på en fremmed skute. Og den som måtte betale, boardingmaster og det hele, det var den stakkars nakne slaven som startet sitt liv ombord dypt nede på minus-konto. Løsningen ble å rømme igjen, og så var karusellen i gang. Erwin og jeg ville frem på sjøen, og kunne ikke rømme. Dessuten likte jeg meg ombord, tross den dårlige kosten. Da det nye mannskapet kom ombord følte vi oss som
«Cocks of the Forecastle», herrer av ruffen. Vi var på god fot med offiserene, som alle var kjekke karer. Skipperen var det ingen ombord som likte, og ham så vi heller ikke så meget til. Det var faktisk førstestyrmannen, Mr. Robinson, som var den virkelige sjef ombord. Da vi var utlosset, fikk vi slepebåt og ble slept til Newcastle, N .5. W ., for å laste kull til Callao, Peru.
Fra orkan til solvarm passat
Vi seilte sønnenom New Zealand, vel nede i «the roaring forties». Der gikk det unna. Vinden skiftet mellom sa og NV, med kulings styrke til storm av alle grader. Svære sjøer, høye som fjell, kilte oss under hælene. Skuta rullet og tok inn sjø både i lo og le. Aldri var det en tørr flekk på dekk. Det ble å legge seg i våte tøyet. Slik føk vi østover. I orkan syd for New Zealand blåste hele mesanriggen overbord. Å rigge opp en ny mesanrigg er en god jobb selv under land. Men under Robinsons kommando og fabelaktige sjømannsskap gikk det som en røyk, under seilog i svær sjø. Dette var just noe å oppleve for en ung sjømann. Resten av turen arbeidet jeg med seilmakeren og ble snart ganske hendig med nål og hanske. Det var et eventyr å stå til rors i høy akterlig sjø. Da gjelder det å være stø på labben. En kiker seg tilbake og venter at den svære bølgekammen skal brekke inn over hekken og feie alt med seg. Så -som en svane løfter hekken seg, oppover, oppover, og det kribler i hver en lysten nerve der skuta surfrider frem over bølgekammen. Vel frem mot Humboldt-strømmen kunne vi legge kursen nordligere og komme oss opp i passat-vinden. Det ble klestørk, opprydding i kistene og sol.
Kurvene med de døde
Vi var fremme i Callao sist i januar 1907. Alllossingen gikk i lektere ute på reden. Alt gikk med håndkraft. jeg fikk den fine jobben å stå på stillingen og ta imot de fulle kurvene fra rommet hvor mine kamerater arbeidet i sitt ansikts sved, svinge dem ut og styrte dem i lekterne. Fjerde dagen var jeg uheldig og fikk en stålwire gjennom hånden. Robinson gav tredjestyrmann ordre om å vaske seg og følge meg i land til det eneste hospitalet som fantes i Callao, og der ble jeg innlagt. Hånden smertet fælt og hovnet. På dette hospitalet var det bare en eneste sykestue. K vinnene lå på den ene siden, mennene på den andre. Katolske nonner stelte med det hele. Først neste morgen kom legen, en liten, tykk mann i en stygg, flekket, blå dress. Da turen kom til meg, så han på hånden og ristet betenkt på hodet. Han plukket opp en alminnelig lommekniv og begynte å skjære. Det var så vondt at tårene spratt i øynene. Han fortsatte rolig og plukket ut en lang wire-kordel. jeg lå der i tre døgn. Hver morgen klokken seks kom fire negrer med to store kurver. De som var døde i løpet av natten ble under latter og spøk veltet opp i kurvene. Opptil ti lik var deres daglige bytte. Like bortenfor min seng lå en «hvit neger». Han var faktisk hvit som sne. Maven hans stod som en svær ballong, og han lå bare og ynket seg. Om kvelden den andre dagen kom en mann for å se på negeren. Om han var lege må gudene vite. Han befølte negerens mave, tok så ganske enkelt en knivopp av lommen og stakk den ned i maven. En sprut av blod og vann stod minst en meter i været. Maven sank sammen. «Legen» så tilfreds på negeren, klappet ham på hodet og gikk sin vei. Neste morgen ble resten av negeren veltet opp i kurven og brakt ut. jeg var ganske lykkelig da jeg vel var ombord i Vimiera igjen. Men bare noen dager senere fikk jeg anledning til å fornye bekjentskapet. Annenstyrmann Mr. Evans, hadde en tann som pinte ham, og som måtte trekkes. Noen tannlege fantes ikke i Callao, så det ble å prøve sykehuset. To gamle nonner tok imot oss. Mr. Evans ble anbrakt på en pinnestol. Jeg skulle stå bak og holde hodet hans. En tredje nonne dukket opp med en knipetang. De to nonnene og jeg styrket taket. Så begynte moroa. Et forferdelig vræl unnslapp Evans -og alle tre nonnene ble slengt veggimellom. Han f6r opp. grep meg i armen og halte meg med på slep, svart blindet av smerte. -
«Steer me to a strong drink», skrek han. Og ut kom vi.
Vi fant en bule hvor det servertes «pisco», det sterke peruanske brennevinet. Tannen var knust, og smertene verre enn før. Merkelig nok gav de seg etter et par dobbelte pisco-drammer. Han fikk ikke stelt med tannen før året etter i Buenos Aires.
Hengt mann stikker ikke
Det var annen lørdag i Callao, og babord vakt fikk landlov. Vi var 13 mann fra ruffen og tre «apprenticer». Formuen var en «sol», en krone, i bukselommen. På et hjørne oppe i gaten lå en sjapp som het: «Live and let live». Den eides aven neger som het Johnson. Der havnet hele banden. Piscoen var billig, og selv for en krone eller to kunne det bli noe for mange glass for noen av karene. En «russefinne» som het Carl ble full. Han var for øvrig flink og snill kar ombord. Nå hadde han ikke mer penger igjen og gikk bort til en engelsk styrmann som satt der, og som kjente ham fra tidligere, og bad om å få låne litt penger. - No, Carl, svarte denne fredelig og fornuftig, -du har hatt nok nå. Gå ombord og legg deg. Carl var ikke av samme mening. Det ene ord tok det andre, og plutselig trakk Carl sin kniv, og stakk styrmannen like i hjertet. Han falt død om, og det ble et svare oppstyr. Snart var politiet der, og alle vi som var i sjappen ble geleidet ut. Med lassoer om livet ble vi trukket til fengselet, av politihester i galopp. Fengselet bestod også bare av et rom, hvor det alt fra før satt et dusin personer. Dessuten krydde det av lus, veggelus og rotter, og stinket forskrekkelig ille. Et hull i gulvet gjorde nytten som avtrede. Den fjerde morgenen kom kapteinen vår og løste oss ut. Det kostet to sol for hver, som naturligvis ble trukket av hyren vår. Carl, stakkar, kottl ikke ut. Han ble i fengselet en uke. Da var han forhørt og dommen felt. Han ble hengt offentlig på torvet dagen før vi var ferdiglastet med salpeter og strakk seil for Buenos Aires. Vi var klar for avseiling fra Callao. Og som skikken var i Callao, kom skipperne fra de andre skutene rundt på reden på avskjedsvisitt. Båtmannskapene entret ombord. Ankrene kom opp, og seilene sattes mens sjantiene runget ut over havnen. Og da losbåten dreide inn mot havnen igjen og skuta skjøt fart mot havhorisonten, stemtes i fra for til akter - «Rolling home». Det var en sang som hver en skutemann kunne, og tårene stod oss i øynene.
Call all hands to man the capstan!
See the cable run down clear .
Heave away, and with a will, boys,
for Old England we will stear.
And we will sing in joyfull chorus
in the watches of the night,
and we will sight the shores of England,
w hen the grey dawn brings the light.
Rolling home, rolling home, rolling home a cross the sea.
Rolling home to dear Old England,rolling home dear land to thee! Vi stod sydover og nærmet oss Kapp Horn i de siste dager av februar 1907. Nå fikk vi den første føling med
«The Cape Horn graybeards». Raskt bar det østover med romme skjøter.
Stand by rundt Hornet Etter hvert begynte det å blåse friskere. Røylene kom ned og ble gjort fast, litt etter bramseilene og øvre mersseil. Vi sløret unna for revet fokk og storseil. Utpå kvelden ble også de gitt opp. Det blåste en NV storm med svær sjø.
To mann var surret til rorkisten.
Frivakten fikk ordre om "stand by" og rett som det var gikk styrmannens fløyte -alle mann til brasene. I ruffen stod vannet opp i underkøyene, og skipskistene seilte fra skott til skott. Vimiera styrte elendig med vinden akterinn, og giret opp til to-tre streker på hver side av kursen. Byssa, som vi hadde i eget hus på dekk, var selvsagt full av vann. Kokken gavopp å holde fyr. Etter et par dagers hekseritt hadde vi lagt Hornet bak oss. Vi begynte så smått å sette seil igjen og stod nordover opp Atlanterhavet. Til Buenos Aires kom vi midt i mars måned, etter en kvikk, fin tur. Her losset vi noe av salpeterlasten, før vi fortsatte mot Bordeaux. Ikke alltid slapp Hornet en så tollfritt forbi. Fire måneder etter denne turen lå vi igjen med salpeter-last fra Vestkysten. Helt fra første dag vi stakk ut fra reden i Taltal fikk vi styggvær og stikk i stevn. Etter mang en hard tørn nådde vi endelig Hornområdet. Nå blåste det som aldri før, og sjøen gikk vold- som. Kapteinen lå til køys og styrmann Robertson var «skipper». Han var ikke mye redd av seg, og det ene seilet etter det andre blåste rett ut av liket. Til slutt lå vi for bare riggen og drev sydover. Selv når jeg var oppe på bramråen syntes jeg sjøene stod som svære fjellomkring. Begge livbåtene var forlengst knust til pinneved, og hele byssa var gått overbord. I flere døgn var det faktisk ugjørlig å kom- me fra fordekket akter til poopen. Ruffen var fylt av sjø og ubeboelig. Vi holdt til i forkant av poopen og delvis i apprentice-huset som lå noe bedre beskyttet.
« Rasmus» tok dem
Mange av de eldre matrosene var redde, men Robinson var stadig oppe på poopen og holdt moralen oppe med sitt gode humør. En dag barometeret steg litt og luften så klarere ut, fikk Eric King og jeg ordre om å løse store øvremersseil. Eric var en liten gutt på 15 år og gresselig redd der vi entret opp pyttingvantet. Eric var i le, jeg i lo. En svær sjø tårnet seg opp som et fjell, og braket så inn over oss. Da Vimiera rettet seg opp etter bråttet var Eric borte, og vi så ham aldri mer. Styrmannen fløytet meg ned, og glad var jeg. Om jeg først hadde kommet ut på r åen er det fare for at jeg ville gått samme vei som Eric. I syv uker kjempet vi mot orkan og sjø før Hornet lå akter. I alt tok turen til Dunkerque fire måneder. På retur til Vestkysten noen måneder etter passerte vi Hornet under en orkan fra syd. Nå var skipperen igjen frisk, og mens vi en dag lå for sviktende stumper, kom en av de store tyske firmastrene brasende forbi oss med alle bramseil i topp. Det gikk jo ikke å se på. Opp føk vi, og mers-seil, fokk og klyver ble satt, jeg tror storseilog. Det varte ikke lenge før vi igjen måtte opp og berge. Men før vi kom så langt var fire seil vingeflydd ut av likene. Ellers hendte det ikke stort på denne turen rundt Kapp Hornannet enn at de nye livbåtene ble tatt av «Rasmus» og en mann falt fra rokkeråen og slo seg i hjel. Begravelsen dagen etter var meget høytidelig i de ti minuttene den stod på. Mr. Robinson var prest. Etterat liket var gått i sjøen og vi andre skulle fortsette arbeidet, klatret en neger opp på lo rekke, klødde seg ettertenksomt i håret og holdt følgende tale: «Oh, you lucky bastard, you will have no more trouble. I wish I were you». Han hadde nok god lyst til å gå samme vei som ruffkameraten. Gamle «Paddy» skulle hjem «Paddy» var en 72 år gammel irlender som hadde g.1tt på «Beachen» i Valparaiso i seks måneder da en boarding master fikk kloen i ham. Paddy hadde rømt fra en engelsk skute. Boardingmasteren hadde spandert en «fikset» drink på den gamle «beachcomberen». Høyst sovende ble han lempet ornbord tiloss og fikk sove ut i ruffen. Vi fikk i alt ni mann i dette hivet, og en av dem var sogar en katolsk prest. Han var blitt regulært sjanghaiet på kaien, bedøvet med et kraftig slag i hodet og så slengt ned i slavelasten. Da Paddy og presten våknet, var vi ute i dyp sjø. Paddy tok det hele som en dagligdags ting. Han ruslet akter til kapteinen og fikk en avtale om i,10 i hyre for turen hjem til Dunkerque. Hans garderobe da han kom ornbord bestod aven fillet singlet, en lappet dongeribukse, samt et par velbrukte plattingsko. I dette utstyret rundet 72-åringen Hornet, og aldri hørte vi at han beklaget seg. Han hadde seilt til sjøs fra han var 14 år, og hadde altså stått ombord i snart 60 år. Styrmannen forærte ham en gammeloljetrøye og en syd vest, men Paddy forærte straks tingene videre til presten. Tørt bemerket han at denne stakkars «himmel-losen» var uvant med sjøen og nok trengte sakene bedre. Gamle Paddy stakk villig til værs i riggen selv i hylende orkan. Slike luksusting som madrass og køyeklær hadde han ikke hatt siden han var guttunge. Han forbannet seg på at «the son of a bitch with a hat», hvilket var skipperen, ikke skulle tjene en penny på ham ved å friste med slapkisten. Nei, gutt, denne gang skulle han hjem til Belfast og hilse på madammen, hvis hun fortsatt levde. Det var han ikke så helt sikker på. Han hadde jo ikke hørt fra henne eller skrevet til henne på 40 år Han ble avmønstret i Dunkerque en dag klokken 11, og han gikk i land iført sin singlet og dongeribukse, og med sine surt ervervede i, 10 i lommen, -fast bestemt på å reise like hjem til Belfast. Fire-fem timer senere kom han sjanglende ornbord igjen og bommet meg for en shilling eller to. De ti pundene var blåst. «The old gal» måtte nok vente enda et par år på å se ham igjen. -Men, forsikret han, neste gang han kom til Europa, -da skulle han hjem!
Med prest i riggen
Den katolske presten hadde lidd fortvilelsens kvaler i den første tiden ombord. Men da han først hadde avfunnet seg med at kapteinen ikke hadde til hensikt hverken å snu eller landsette ham, tok han sin skjebne som .en mann. Han var lærenem, og etter en tid var han blitt en habil mann på dekk, men forble håpløs for riggen. Tredjestyrmannen var stygg mot ham og moret seg med å kommandere ham opp på bram- og røylræme. Da var han helt fortvilet av redsel. Halvparten av den lille tipunds hyren måtte han «spende» i kapteinens «slapkiste». Hans katolske prestedrakt egnet seg ikke så vel til klatring i riggen. Tre-fire ganger under reisen til Europa holdt han andakt i ruffen. Men det var ikke så mange som hørte på ham, for han hverken ville eller kunne snakke annet enn spansk. Han forlot oss i Dunkerque for å reise til Roma og søke audiens hos paven. På en tur hadde vi et par drammensere ombord. Den ene, som het Sigurd Johansen, var en ren virtuos på trekk spill. Vi laget orkester. Jeg spilte fiolin, og en neger laget en slags cello aven blikkboks og et trestativ og fikk fine toner ut av det. En tom vanntank ble stortromme og en merlespiker gjorde tjeneste som triangel. Musikken kan ikke ha vært så verst, for stadig når vi lå under land, fikk vi oppfordring om å lage konsert.
Hornet krever toll
Vanskeligheten var at de fleste bare stod ombord for en tur. For mange ble det «pier-head-jump» det første og beste sted på Vestkysten. Skuta og skipperen tjente godt på denne rømningen og var bare glad til. I Talcahuana fikk vi engang ombord en italiener som var full av lus. Jeg skal aldri glemme behandlingen som denne stakkaren fikk. Han ble beordret ut på dekk og av med alle klær. Han ble skrubbet så blodet nesten fløt mens klærne ble lempet på sjøen. Jeg hadde vondt av ham der han stod naken og blødende på dekk og gråt som et lite barn. Han var uten ringeste kjennskap til skip og sjø og lærte heller aldri noe. Da vi lå i svær sjø og storm imot ut for Kapp Horn, tok han en natt mot til seg og sprang på sjøen. Også min gode venn Erwin gikk overbord en natt vi lå i en orkan syd for Falklandsøyene. Vi skulle svikte store stump, og da r åen i en rulling dyppet ned i bølgene, ble Erwin borte. Nå var jeg den eneste forut i ruffen som hadde vært ombord helt siden vi forlot Drammen i 1906. Jeg ble regnet som båtsmann, selvom jeg aldri fikk hverken tittel ellerhyre deretter. Vimiera var litt aven skarpseiler, og flere ganger hadde vi henne oppe i 16 knops fart. Ja, vi logget sogar 18 knop et par ganger. Vi brukte alminnelig håndlogg. To av apprenticene holdt loggrullen, jeg voktet oftest timeglasset, og vakthavende styrmann stoppet linen når jeg sang tiden ute.
Vi fisker albatross
Fuglelivet fortalte når vi nærmet oss «The Roaring Forties». De svære albatrossene svevet majestetisk over oss, speidende etter spise. Av og til fikk vi lov å stå akter på poopen og «fiske» etter dem. Til dette brukte vi en lang, sterk line med et lite triangel av tynt jern eller messing i enden. Der benslet vi fast et stykke flesk. Albatrossene slo ned mot åtet, og grep med det krumme nebbet over triangelet og ble hengende fast. Så var det bare å hale forsiktig inn. En gang hadde. vi et dusin store fugler gående på dekk. De ble slaktet og skinn og fjær tatt vare på. Vi forut laget langpiper av vingefjærene og tobakkspunger av svømmehuden. Ved riktig behandling skal albatrosskjøttet kunne bli brukbart. Men den gangen vi fikk kokken til å koke eller steke det, var det seigt og lite godt. Når vi nærmet oss Hornet ble som regel røyl-stenger og r ær rigget ned, og som regel var det et umenneskelig slit å komme rundt. Et par ganger drev vi ned i isfjell-farvann, og det ble klamt og kaldt i ruffen. «Blanketene» var ofte frosset fast i skottet og stive som pinner. Verst var det da byssa ble skyllet overbord og det bare ble markkjeks og limejuice å hive i seg mens vi levde og sov i iskaldt vann. En gang var vi en stund så utslitte at det neppe ville affisert noen av oss om skipet var gått ned. Etter strabasen den gang, og etterat røylen var rigget opp igjen, fikk vi en «mesanskjøt» -en dram tiloppliving. I Catilareino var jeg en dag ombord i en norsk bark som lå til ankers like ved. Jeg ble buden til kvelds. Jeg sperret øynene opp i sulten forbauselse da jeg fikk se bordet. Her var ferskt brød, margarin og sogar ost på bordet, og det var lapskaus med poteter. Dette var rene «greve-kosten» i forhold til hva vi fikk ombord i Vimiera.
Beachcomber i Buenos Aires Vi møtte samme skuta igjen nede ved Hornet. Begge var vi på hjemtur til Europa. Vinden var akterlig, og vi kom med alle mersseil pluss store bramseil satt. Nordmannen førte en revet fokk og to stumper, og etter noen få timers seilas forsvant den akter. For Vimiera's redere var det mer om å gjøre å foreta en hurtig reise enn å spare et seil eller to. Derfor ble seilene ofte stående for lenge og blåste i filler, og en og annen mann havnet i sjøen. Og nede i Stormfarvannene gikk vakt og frivakt i ett i et evig «stand by». Min siste tur fra Vestkysten rundt Hornet gikk til Buenos Aires. Der mønstret jeg av for sykdom. Jeg kom på hospitalet, men det lyktes meg å stikke av. Uten penger og ennå ikke frisk, måtte jeg nå friste en beachcombers til- værelse, som dog var bedre enn hospitalet. I alle fall gikk det, og ombord i norske skuter vanket det som regel et og annet godt måltid. Jeg kom meg så etter hvert hjem til Europa med en ne- derlandsk passasjerbåt, hvor jeg skrellet poteter for reisen. I dette hadde jeg godt selskap med en senere norsk forfat- ter, nemlig Helge Krog. Det var en hyggelig kar, og jeg kan ennå huske de enetalene som Helge førte med veggelusene, som krydde i køyene våre. En hard tid med all sin sjarm og lærdom lå bak meg. Som villig ungdom hadde jeg fått smake Kapp Hornseilasens sagnomsuste dager på bare skinnet. Dampskipenes æra lå like om hjørnet. Fire år senere ble Panamakanalen åp net, verdenskrigen brøt ut, og jevnt og sikkert seilte skutetiden inn i romantikken.