Søk

Japansk Krigsfangeskap


Brynjolv Baardson Medlem 782.

Da jeg tørnet inn om kvelden 7. desember 1941, hadde jeg en uforklarlig følelse av at et eller annet kom til å hende. Vi var gått fra Singapore den 4. desember, men var blitt oppholdt på Mui i Nord-Borneo hvor vi også bunkret. japanerne hadde nemlig begynt å vise tenner i Sør-Øst Asia, og forhandlinger om Indo-Kinas skjebne hadde vært ført i Washington i lengre tid uten resultat. Vel, det var intet jeg kunne gjøre med den saken, så jeg sovnet fort -og våknet igjen ved 7-tiden om morgenen. jeg stod opp og gikk på dekk i underbuksene for å slå lens over rekka. Midt \ min forretning hørte jeg flydur. jeg kikket opp mellom solseilstøttene og fikk et glimt av et firemotors japsefly som gikk rett over oss! Alle tidligere flypatruljer jeg hadde sett, kretset alltid rundt oss. Noen flere refleksjoner ble det ikke tid til, for plutselig smalt det, skuta ristet voldsomt og la seg bedagelig på babord side. Dette var jaggu alvor! Turen var kommet tiloss! Jeg bykset under dekk for å få på meg klær. Lugarkameraten min, forøvrig barndoms- venn og senere trampbror i «Travellers' Club», Tore Bjerck Knudsen, var selvfølgelig våken, men han er av den rolige typen og var i ferd med å tenne en sigarett. Han tok et par drag og spurte så om vi ble bombet eller torpedert. «Vi blir bombet, og kom deg på dekk! Flyet er her ennå, og skuta synker,» sa jeg, som i mellomtiden hadde begynt å kle på meg. «Jeg kommer, jeg kommer, men få av deg skoa! Du har tatt mine,') svarte han. Det var også riktig. Jeg hadde tatt hans sko. En annen ting jeg gjorde, var å ta frem landgangsdressen, men jeg hang den straks på plass igjen da jeg syntes den var altfor fin å gå i livbåten med! Vel, jeg kledde på meg i en fart og kom meg på dekk og satte kursen for livbåtene. Japseflyet var i ferd med å gjøre nok et «run» over oss, men droppet bombene i Stille- havet. Det gjorde i alt fire run, men bommet de tre siste. De to første bombene var en «near miss», de traff like ved skutesiden, og trykket fra eksplosjonen sprengte inn hele seksjonen rundt bunnventilen. Vi kom oss i livbåtene og satte seilog kurs for Suriago- stredet på Filippinene. Etter ca. 5 døgn i livbåten kom vi oppunder land, men mørket falt på, og vi besluttet oss til å vente natten over ute på havet. Denne beslutning ble fattet da vi var nær ved å gå på et korallrev. Vi torde ikke ta sjansen på at bunnen skulle rives ut av båten i haifarvann midt på natten. Neste dag etter å ha rodd fra kl. 6 om morgenen til kl. 14 om ettermiddagen, kom vi så inn til Singao og ble sendt videre derfra med en liten«Inter Island Steamer». Vi ble plasert på dekk, blant hele filippinofamilien, som hadde med seg høns, griser og et vrimmel av snørrete unger. De fleste av oss forhalte opp 50 på kopradekkslasten og fant kopralusen mindre besværlig enn grisegrynt, hønseleven og ungeskrik. I Cebu var situasjonen meget uviss, både blant militære og sivile. Mulighetene til å komme derfra var ytterst små, så det ut til, og jeg meldte meg derfor som frivillig til tjeneste i den amerikanske hær. Hæren hadde bruk for alt og alle, så det var ingen sak å bli antatt. Etter et meget kortvarig treningskurs fikk jeg i oppdrag å dra opp i junge- len med en gruppe filippinos og sette i gang «fabrikasjon» av håndgranater. Vi laget disse av tomme hermetikkbok- ser, som vi først fylte med vann og tjære og så tømte fort igjen. Det dannet seg da et lag med tjære langs kanten av boksen, og i dette laget heftet vi «shrapnel». Resten av boksen ble så fylt med dynamitt og knallpute med en luntestump på 5-10 cm. Denne «håndgranat» kunne så- ledes tennes med sigaretten om nødvendig! I løpet av et par uker hadde vi et anseelig arsenal som ble distribuert til de frivillige avdelinger. Produksjonen tok imidlertid slutt da et lite verksted begynte å dreie vanlige «pineapple»- granater, som ble fylt med sprengstoff fra en ilanddrevet japansk mine. En stund kjørte jeg rundt hele øya og samlet opp pigg- tråd, som vi benyttet til å bygge sperringer rundt hele Cebu City. Vi ble stadig vekk bombet og beskutt av japsefly og kryssere i denne tiden, og vi var plaget av små landgangs- forsøk fra kryssere, men det var fin trening å jage dem til sjøs igjen. Krysserne var de mest besværlige. Vi ante ikke hvor de skulle treffe eller hva de var etter. Ofte syntes det som om de beskjøt oss bare for terrorverdien av det hele. Befolkningen var vettskremt, og vi var heller ikke særlig begeistret. Som en del av den såkalte «demolition squad» måtte jeg engang ut på en jævla jobb under og etter et bombarde- ment. Jeg satt i hovedkvarteret klar til å rykke ut, da min sjef, kaptein Cushing, kom inn og sa han hadde en «excit- ing job». Jeg fulgte med ham. Han tok sin motorsykkel og jeg min bil. Vi kjørte ut til et hagebystrøk hvor folk stod i klynger og gestikulerte og gav bestemt inntrykk av å være på grensen av hysteri. To granater fra krysseren hadde slått ned i nabolaget; en midt i en innkjørsel og en i et blomsterbed -og der lå de -ueksploderte! Vel, vi sperret av området, beroliget folk så godt vi kunne og lurte på hva vi skulle gjøre. Etter en del snakk frem og tilbake sier kaptein Cushing at vi fikk ta dem med og kaste dem på sjøen. «Jeg tar en på motorsykkelen og du en i bilen, og så kjører vi dem ned på brygga og dumper dem,» sa han. Jeg hadde allerede vennet meg til å adlyde uten å tenke, for det falt meg ikke et øyeblikk inn at dette kunne være farlig. «Men hvordan frakte dem,» spurte jeg. «Jeg surrer min på bagasjebrettet.» «OK,» sa jeg, «men jeg kan ikke surre min på setet, og den kan ikke ligge der uten å være fastgjort.» Cushing tenkte litt, så sa han: «Det er ingen annen råd -du får ta den på fanget.» Nei, se, det var da en fin løsning, tenkte jeg og sa jeg -enkelt og greit! Jeg la granaten i fanget og startet opp. Idet jeg passerte Cushing, ropte han: «Går noe galt, så skal jeg hilse din familie.» En god trøst!!! En kveld ble jeg hentet i min bungalow temmelig sent. En kurer på motorsykkel sa at det var «urgent», så jeg måtte komme med det samme. Det var synd, for jeg hadde en deilig husholderske. Houseboy hadde jeg også, og jeg må berette hvordan han ble ansatt. Jeg satt på en restaurant med en stille øl, da en liten gutt kom bort til meg, så tro- skyldig opp på meg med sine store øyne og sa: «Sir, you need a houseboy maybe? « y es, come to think of it, I do.» «1'11 be the one, Sir?» «Maybe.» «Me very good houseboy, Sir.» «Can you wash dishes?» « yes sir!» «Can you go to the market and shop?» « yes sir!,> «Can you clean floors?» « y essir!» «Can you press trousers?» « y essir!» «Can you shine shoes?» «Yessir!,> «Do you steal?» «Yesirrr!» Han fikk jobben. Nåvel, jeg drog altså med kureren til hovedkvarteret, og denne gang var det virkelig alvor. 14 transportskip og 5 krigsskip, hvorav to kryssere, var på vei mot Cebu.

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no