Søk

Skibbruddet ved Norfolk Island


SCHYBERG Tramp nr. 600

Det så ut til å være slutten på Ho-Hos jordomseiling da den ble hugget til vrak i brenningen mot Norfolk-øyas strand.

Det ligger ikke så liten porsjon utfartstrang i oss nordmenn. Måten og midlene til å få utløsning for denne trang har vært mange og forskjellige.

Vi var fire mann som fant at det å seile jorden rundt i vår egen lille båt var den mest ideelle måten å oppleve verden på. Mannskapet i alfabetisk orden var: O. H. Borgen, B. J. Bryhn, Th. Schyberg og Th. Østmoen. Over uendelige hav skulle vi med vår Colin Archer-skøyte seile til fremmede land…. alle gutters store drøm skulle vi fire lykkens pamfiliuser gjøre til virkelighet. – Borgen forlot oss allerede i Las Palmas, mens vi tre andre fullførte ferden jorden rundt.

Ved siden av vår eventyrtrang, som får ta skylden for vår tur, var det også noe annet som lokket. Østasiatisk Kompagni hadde nemlig utlovet en sum på 100 000 danske kroner til den som kunne finne det aller minste spor etter skoleskipet «København» som i 1928 forsvant sporløst på reise fra Buenos Aires til Adelaide i Australia. Den var en femmastet fullrigger med 60 manns besetning, hvorav 45 unge gutter. Etter flere ekspedisjoner hadde imidlertid kompaniet oppgitt all ettersøkning. Men foreldrene oppgav ikke håpet. Noen av dem trodde at guttene levde på en av de mange ubebodde øyer der nede i Sydhavet, og de henvendte seg til alle skip som seilte i ruten om å bistå med ettersøkningen.

Kanskje kunne vi hjelpe dem? Ved siden av å gjøre foreldrene en tjeneste mente vi at det var en, om enn liten, sjanse til å vinne den lokkende belønningen. Vi bestemte oss derfor for å kombinere vår tur med å seile i «København»s kjølvann, for å forsøke å løse mysteriet.

«Ho-Ho» er en Colin Archer losskøyte, bygd ved Risør i 1908. Den er 39 fot lang over dekk, 13 fot bred. og stikker 7 fot. Minste fribord er en meter. Skroget er bygd av eik på dobbelte spanter av furu mot eik og trenaglet. En utvendig ballastkjøl veier 1 1/2 tonn, og innvendig har den 2 1/2 tonn ballast i jernbetongblokker.

«Ho-Ho» er gaffelrigget og med klyverbom som stikker 10 fot frem med kjetting waterstag. Våre seil var barkede, storseil løsfotet. Med klyver, fokk og storseil førte vi ved starten ca. 80 m2 duk. Vi hadde flere klyvere til forskjellige vindforhold, tre fokker og to storseil. Båten ble styrt med rorkult fra åpen og vanntett styrebrønn. To tilkorkede hull i bunnen kunne åpnes, og vannet rant da ned i båten og kunne pumpes ut med en kraftig lensepumpe. Rekkene var en fot høye, og med to fot høye rekkesceptere.

Den 19. november 1933, en grå, iskald dag, startet «Ho-Ho»s lille maskin opp, og under hurrarop gled vi ut t fra Piperviksbryggen. Den korte vinterdagen svant mens seilene ble strukket og motoren kuttet. Byen tente sine lys bak oss, og kaffeduften drev fra byssa.

Et par døgn senere fosset «Ho-Ho» ned gjennom Øresund i sneføyke i nattens mulm og mørke. Vi skulle en tur nedom København før vi for alvor gav oss i kast med vinterseilasen i Nordsjøen.

Erfaring ble høstet fort gjennom spjærede seil og brukket storbom. Den første jul ble feiret i ro bak Skagens lune molo. Nyttårsaften ankret vi opp ved Terchilling fyrskip og holdt øl- og pølsefest mens fyrskipet holdt musikk.

Avisene lot oss forlise i Den engelske kanal, men likevel befant vi oss den 3. februar i beste velgående 150 miles vest av Kapp Finisterre. Solen og varmen kom til oss. De første bonitos hengte seg på dorgen. Under et mellomspill i Las Palmas mistet vi det meste av utstyret vårt. Vi hadde påtatt oss som jobb for skipshandler J. Melsom å seile hans veldige seilyacht «Alta Vela» en tur ned til Syd-Amerika før vi fortsatte med vår egen lille «Ho-Ho». «Alta Vela» var den gamle tyske keiseryacht «Iduna». Vi hadde tatt vårt utstyr ombord og var seilklare da yachten kom i brann og ble totalvrak. Vi mistet alt fra tannbørster til navigasjonsinstrumeter.

Det var blitt juli 1934 før vi igjen var startklare fra Las Palmas. Borgen var reist hjem. I stedet hadde vi fått en liten venninne ved navn Perito. Det var en vakker liten hund med hvit, silkebløt pels og vakkert oppkrøllet hale. Hun var bare fem måneder gammel og riktig en spanier- inne av temperament.

Vi nærmet oss ekvator, og vår gamle kjenning, Nordstjernen, var sunket i havet der nord. Vi vendte vårt blikk mot Sydkorset. Neste stopp var Pernambuco i Brasil, der vi hoppet i land på norsk kaisten en dag sent i august.

I Rio hev vi ut vår surmagede, sprukne hunke-dunk motor og ingen av oss felte tårer for det. Endelig var vi bare seilbåt. Vår fart øket med én knop, og avdriften minket betraktelig.

En plan var dukket opp på turen sørover, nemlig den å seile jorden rundt i ett strekk fra Buenos Aires uten stopp. Samtidig kunne vi da undersøke de ubebodde øygruppene Prince Edwards og Crozet Islands for å se etter mulige rester av ”København”. I så fall gjaldt det å henge i og bruke sommeren. De første dagene i Buenos Aires red vi på en bølge av selskapelighet, og stadig snublet vi over gamle kjente hjemmefra. Alle var forskrekket over våre planer og mente det var galskap å seile jorden rundt langs ”The Roaring Forties” i det nøtteskallet.

Advarslene gitt over våre hoder. Vi visste hva ”Ho-Ho” dugde til. Yachtklubbene i Buenos Aires viste oss en enestående velvilje og hjalp oss på alle måter. Skuta var godt rustet og tungt lastet da vi den 4. desember møtte opp i yachtklubben for å tømme avskjedsbegrene med champagne med våre venner. Våre blå seiler-dresser ble hengt inn i yachtklubbens skap for at vi skulle trekke i dem etter endt tur. Mellom nå og her lå bare havet.

Gjennom kort, krapp strømsjø hugg ”Ho-Ho” seg ut fa La Plata-flodens munning. I dagene fremover holdt vi den oppsatte gjennomsnittsfart, 100 miles i døgnet. Vi snakket om å feire 17. mai tilbake i Buenos Aires.

Julaften bakket vi opp for å hygge oss, og kokken lyste velsignelse over albatrosskjøttet og julekaken fra fremsynte fruer i avskjedsbyen.

Den 6. januar 1935 lå ”Ho-Ho” for stormseil i et veldig hav. To stormseil vingefløy bort i traser før selve ragnarokk kom. Vi lå på været og var krøpet ned for å skifte noe halvtørt på, da et kjempebrott kom buldrende og sendte skøyten rundt i en fullendt sideveis saltomortale. I noen timer kjempet vi for livet mellom seiltraser og brukne bommer og piskende taustumper. Sjøen stod halvannen fot over dørken. Men skuta var tett, og ingen av mannskapet var alvorlig skadet.

Våre riggskader og tapet av jollen ødela effektiviteten i vår ettersøkning av spor etter «København». Den 22. januar strøk vi langs Prince Edward Island uten å kunne gjøre landgang. Noen døgn senere forlot vi Crozet-gruppen med samme negative resultat. Kikkerten avslørte intet. Vi oppgav å besøke Kerguelen. Håpet om å nå Sør-Amerika non stop var ennå i oss.

I slutten av februar fikk vi en ny orkan med veldig sjø, og våre liv hang i vår hvalmanilla og ankerkjettingen, som var rauset ut for å holde baugen mot jette-brottene i bølger 500-600 m lange og opptil 30 m høye.

Den 4. mars. Vi hadde vært tre måneder i sjøen og var over halvveis jorden rundt. Seil og utstyr hadde lidd til det uutbedrelige. Vi diskuterte stillingen og innså det vanvittige i å fortsette. Vi besluttet å gå til Hobart i Tasmania.

Vår ankomst til Hobart forårsaket stort oppstuss i seilerkretser, da det ble kjent at vi var kommet strykende langs ”the Roaring Forties" fra Buenos Aires non stop, 9400 sjømil i 103 døgn!

Royal Tasmanian Yacht Club gav oss en hjertelig mottagelse, og medlemmene kappedes om å tilby oss all mulig hjelp og assistanse. I syv uker nøt vi deres gjestfrihet. Vi hadde ikke hatt et varmt bad eller barbert oss på 3 1/2 måned, så man kan vel forstå våre følelser da vi satte oss ned til et veldekket bord i klubbformannen Whelans hjem etter å ha gjennomgått renselsesprosessen.

Det tok oss noen dager før benene våre ble vant til det faste underlaget igjen, og det gavoss til å begynne med en usikker følelse å se tallerkener og glass stå helt ubeskyttet på bordet.

Mens vi hvilte ut etter den anstrengende reisen, gikk seilforeningen i gang med å få «Ho-Ho» på slippen. Den hadde en solid vekst av to tommers langhalser i bunnen og t trengte til en barbering like sterkt som mannskapet hadde gjort. Seil, rigg og annet utstyr ble reparert.

***

Det var nå for sent på året til å fortsette turen rundt Kapp Horn tilbake til Buenos Aires før vinteren kom. Når vi nå hadde måttet bryte vår planlagte jordomseiling uten stopp, hadde vi ikke slikt hastverk at vi ville ta en sjanse med Kapp Horn på vinterstid. Vi bestemte oss derfor til å benytte vinterhalvåret til å besøke sydhavsøyene Fiji, Tonga og Tahiti, og så neste sommer fortsette turen rundt. Men først ville vi avlegge et besøk i Sydney.

Den 8. mai 1935 kl. 9 om morgenen stod vi ut fra Hobart. Det var en ganske annen «Ho-Ho» enn den som ned- rigget og værslitt hadde pint seg opp Storm Bay syv uker tidligere. Flere av våre nye venner hilste med flagg og viftende lommetørklær der vi stod utover i den strålende morgensolen. Det britiske flagg smalt under salingen mens det norske splittflagget gikk opp og ned under gaffelen. Det ble oss senere fortalt at det var et stolt, men forstemmende syn – fordi det betydde vårt farvel. I lange slag krysset vi oss møysommelig oppover langs østkysten av Tasmania. Etter hvert som vi nærmet oss nord-ost-landet, dreide vinden mer vestlig.

Da vi den 11. mai slapp Tasmania av sikte, kunne vi ligge på kursen. Det brygget opp til tordenvær. Vinden rommet mer og mer og økte. Til slutt hadde vi en temmelig hard seilas med klossrevet storseil og lei brekksjø inn på låringen. Tordenen rullet og lynene gnistret og lyste opp i den beksvarte natt mens «Ho-Ho» jagde av sted.

Den 13. mai fikk vi Australia i sikte. Vinden gav seg jevnt, og vi fikk en behagelig seilas opp langs kysten. Fyrene ble peilet etter hvert som de dukket opp, og den 14. om kvelden hadde vi Port Jackson ved innseilingen til Sydney i sikte.

Morgenen opprant med tindrende sol, men den svake brisen maktet ikke å bringe oss nærmere målet før den døde bort. Vi ble liggende og drive i stekende solskinn til langt ut på ettermiddagen og hadde rikelig tid til å beskue den lille del av byen som var synlig fra sjøsiden, med den berømte Sydney Bridge ragende opp over landskapet.

Endelig kom solgangsvinden. Den stod ganske frisk til vi kom oss inn gjennom «The Heads». For avtagende bris sløret vi innover i solnedgangen. Trafikken rundt oss økte. Vi skottet med blide følelser opp til K.N.S.-flagget, som smalt under gaffelen for første gang i Sydney havn.

Allerede mens vi lå i Hobart, hadde vi fått innbydelser fra et par yachtklubber i Sydney til å være deres æresgjester under vårt opphold her. Mange andre innbydelser begynte å strømme inn straks vår ankomst var blitt kjent. Det var for eksempel en herre som kalte seg Mark Foy, og som inviterte oss opp til sitt store hotell i «The Blue Mountains».

Vi lurte på hva dette var for en bondefanger. Men ved nærmere undersøkelse viste det seg at denne Mark Foy var en av Sydneys største forretningsmenn, og at han blant mange andre interesser også hadde dette flotte turisthotellet «Hydro Majestic» oppe i The Blue Mountains. Selv var han en av de ivrigste seilsportsmenn i Sydney, og nå ville han gjerne hilse på «Ho-Ho»-karene.

Vi stod overfor et problem. De eneste klær vi hadde, var våre argentinske marinebusseruller og bukser, og penge- beholdningen tillot ingen nyanskaffelser eller kostbare jernbanereiser. Derfor oppsøkte vi Mark Foys mann i Sydney og forklarte at vi dessverre måtte si nei takk.

Han feide prompte alle unnskyldninger til side og sa at det var ordnet med billetter og at Mark Foy ville sette pris på at vi kom akkurat som vi var.

Hotellets bærere beskuet oss med mistenksomme øyne der vi hoppet av på stasjonen oppe i fjellene. Våre rustanløpne strykejern hadde gjort en temmelig dårlig jobb. Snart satt vi på hotellværelsene og ventet på begivenhetenes utvikling.

Etter en tid banker det på døren, og inn kommer en liten, eldre herre. Han så ut som en engelsk sportsfisker, med storrutet knickers-dress, sixpence og en stor, krum snadde i munnviken.

Han ble stående og se på oss en stund, så kom det endelig: – Så, dere er altså «Ho-Ho»-karene? – Ja, velkommen hit opp!

Vi presenterte oss etter tur. Presentasjon fra hans side var helt overflødig. Etter alt vi hadde hørt, var han ikke til å ta feil av, – det var selveste Mark Foy, 70 år gammel og gnistrende full av liv og energi.

Vi ble ikke skuffet. Mark Foy skulle vi komme til å se en god del til, og ikke minst fikk vi føle hans store hjertelag og hjelpsomhet, som gjorde ham til en venn for livet. Med Mark Foy og hans rutete sportsdress i spissen dannet vi tre «Ho-Ho»-karene et underlig opptog, der vi beveget oss mellom bordene med festkledde mennesker. Ved et reservert bord fikk vi den flotteste souper vi hadde hatt på lange tider. Og mens champagnen bruste velsignende gjennom våre årer, kom hotellets direktør frem på musikk-balkongen og presenterte oss og «Ho-Ho»s eventyrseilas for hotellets gjester. Vi måtte reise oss og motta applausen, og dermed var kontakten sluttet for noen sorgløse dager. Mark Foy overlot oss trygt til nye og interessante bekjentskaper.

Det var i sannhet behagelige dager. Lørdagen kom med overfylt dansesal og høy stemning. Vi hadde i løpet av kvelden lagt vår elsk på tre unge damer, for ikke å si omvendt, som ankom i bil og skinnkåper. Hotellets detektiv formante oss til forsiktighet, da damene var ham helt ukjente. Men sjøfolk skal jo være litt naive, så vi lot oss beredvillig bortføre i bil senere på natten til en hytte oppe i fjellene.

Og vi slapp heldigvis å gå hjem igjen. Både damene og skinnkåpene viste seg å være ekte nok, og vi hadde også senere glede av dette bekjentskapet under oppholdet i Sydney.

***

Behagelige uker rant hen, og vi måtte tenke på å komme videre. Endelig var alt stuet og båten seilklar. Men utklareringen her viste seg å være like omstendelig som om vi hadde seilt en 10 000-tonner, med utfylling av bunker av papirer. Det var blitt søndag 21. juli før vi fulgt av vinkende båtvenner stod ut av Sydney havn og la kursen for Lord Howe-øya. Idet vi nærmer oss utløpet, kommer en racer-båt etter oss for full speed. Hva var nå på ferde? Det var selveste Mark Foy. Vi hadde forgjeves søkt ham før vi drog, men han var bortreist.

Her kom han for å si oss det siste farvel. Vi håndhilser ved rekken og han gir oss en liten pakke. Da vi senere åpnet pakken, fant vi et foto av ham selv og et skutebilde med et dikt han hadde skrevet, foruten en liten rull med hvitt bendelbånd og tre stykker kritt. Kjære gamle Mark Foy, han var en stor spøkefugl, og vi skulle få føle mer av hans hjertelag senere på ferden.

Da mørket kom om kvelden, så vi lysningen av Sydney som et siste farvel langt akter i horisonten. Vi var atter alene og følte ensomheten som en behagelig hvile etter ni ukers opphold i en larmende by.

Etter et kort opphold på Lord Howe satte vi Suva i Fiji som neste mål. Vi ville imidlertid legge kursen forbi Norfolk-øya ca. 500 miles borte for å kontrollere bestikket og for på avstand å betrakte denne øya som vi hadde hørt så meget om. Den skulle være befolket med etterkommere av mytteristene på Bounty, noen røffe karer, og vi var blitt advart mot å foreta en landing.

Seilasen fra Lord Howe var preget av ustadig vær, med skiftende stille og harde byger. Den 3. august fikk vi Norfolk i sikte. Neste morgen da vi seiler oppunder, tar vi en jibb, som resulterer i at det skjøre storseilet revner tvers over. Da vi ved hjelp av tryseilet var kommet i lé av hovedøya, så den så innbydende ut at vi tross alle advarsler bestemte oss for å stoppe opp og reparere storseilet på land. Lite ante vi da hvilke skjebnesvangre følger beslutningen skulle få.

Neste formiddag seilte vi inn i den vakre lille Ball Bay på sørøstsiden av øya. Den var omgitt av høye, bratte skrenter og svære furutrær. Vi ankret på fem favner vann ca. 150 meter fra stranden, som var dekket av svære kampesteiner. Straks etter hadde vi de første visitter ombord. Det var folk fra de nærmeste gårdene, som senere ble våre kjæreste venner. Neste dag fikk vi storseilet i land og begynte å reparere, assistert av velvillige tilskuere. Landing og sjøsetting med den vesle jolla vår var litt av et kunststykke. Selv om sjøen var helt rolig i bukten, var det likevel store underdønninger som sendte sine brekkere opp i kampesteinene på stranden. Vi kom sent ombord den kvelden, og klokken 8 neste morgen befant vi oss frem- deles i køyene. Bryhn lå og betraktet refleksen av landskapet i et speil på døren. Det passerte frem og tilbake med båtens bevegelser der den lå og dreide for ankeret. Plutselig oppdaget han at svingningen ikke stoppet – stadig nye bilder viste seg i speilet. Dette gjorde ham mistenksom, og samtidig syntes også lyden av brenningene å komme nærmere. Han hoppet ut av køya, og et blikk ut gjennom skyveluken fikk ham til å synge ut. I neste øyeblikk var vi på dekk i bare pyjamasen. Det vi så var nok til å sette fart i oss. «Ho-Ho» lå bare 50 meter fra land, hvor sjøene begynte å hauge seg. De hadde allerede et godt tak på oss. Og til tross for at det ikke fantes vind, tok sjøen og tidevannet oss raskt og ubønnhørlig lenger innover. Hvert øyeblikk ventet vi å støte mot de svære steinene på bunnen. En hastig undersøkelse av ankerkjettingen viste at den var brukket, og ankeret lå igjen et sted der ute.

Det som nå hendte, skjedde hurtigere enn det lar seg beskrive. Vi slet det vi kunne for å få et reserveanker rodd ut med jolla, samtidig som vi forsøkte å holde båten klar av steinene ved hjelp av noen lange bommer vi hadde på dekk. Det var håpløst. Brekkerne hadde allerede fått godt tak på oss. Før vi kunne få ankeret ut, støtte «Ho-Ho» første gang og krenget over. Idet vi haler inn på ankertauet, kommer den neste brekker, løfter skuta opp og kaster henne sideveis opp i steinene. Ankertauet brakk – og det var slutten på historien.

Det er vanskelig å beskrive våre følelser. Lyden av splintrende planker og ribber skar oss i hjertet, og vi hadde nok med å klore oss fast på dekket i de voldsomme bevegel~ sene. Fra under-dekk kom en øredøvende larm av alt inventaret. Det ble etter hvert dempet av vannet som fosset inn. Det var fortvilet å se og kjenne vår kjære «Ho-Ho» bli slått i stykker under oss. Dette skulle altså være den triste avslutningen på turen.

Det var nå intet annet å gjøre enn å forsøke å redde det som reddes kunne, og lille Perito var den første til å komme på land. Han var helt vettskremt, stakkar. Hver bølge som kom, kastet oss høyere og høyere opp i steinene. Til slutt var hele babord side slått inn og båten fylt med vann. For å støe båtens bevegelser stakk vi en trosse fra klofallet inn til et furutre på land, og krenget båten over så mye vi kunne. Uheldigvis støtte vi ved lavvanne, og med en tidevannsforskjell på halvannen meter tok det flere timer før «Ho-Ho» kom til en smertefull hvile mellom kampesteinene.

Imidlertid var folk begynt å samle seg på stranden, og villige hender hjalp oss med redningsarbeidet. Stranden ble etter hvert dekket med de sørgelige rester av våre eiendeler, iberegnet proviant for et halvt år. Det var ikke til å forhindre at enkelte av tilskuerne forsynte seg så godt de kunne.

Da kvelden kom, drog vi trette og slitne opp til nærmeste farm, hvor de hyggelige menneskene hadde ordnet med mat og senger. Våre hjerter var tunge. Vi hadde lidd skibbrudd på en liten øy så langt borte fra hjemlandet som vel mulig på kloden. Mange refleksjoner gjorde seg gjeldende. Vi måtte jo se å komme oss hjem på en eller annen måte. Penger var det ikke særlig flusst med. Vi fikk holde auksjon over restene av båten og provianten.

Særlig søvn ble det ikke den natten.

Lloyds agent på øya telegraferte til London at båten var totalt vrak. Og da vi neste morgen stod og betraktet den, syntes muligheten for å berge den helt håpløs. Det ville bli å bygge hele babord side opp igjen. Dessuten trodde vi at kjølen var brukket. For å finne ut dette måtte vi i alle fall berge restene opp på land og undersøke dem nærmere. En vekt på 20 tonn er ikke så lett å håndtere, og dertil kom at det mer enn noe annet var et spørsmål om penger. Båten var ikke assurert, og våre midler var meget begrensede.

***

Nå lærte vi Norfolk-øyas befolkning å kjenne. Vi ble tilbudt all mulig hjelp og assistanse om vi ville gjøre for- søket. Øyas administrator, kaptein Pinnie, sendte bud om at øya ville låne oss alt hva den hadde av nødvendig utstyr, og ellers bistå oss på beste vis. Vi nølte ikke lenger. Kanskje «Ho-Ho»´s dager ennå ikke var talte. Det var ingen tid å spille. Vinden kunne komme opp hva tid som helst. Arbeidet med å trekke vraket av skuta over steinene opp på land ble muliggjort ved hjelp av donkrafter, stålvaiere og en stubbebryter som var forankret i et svært furutre. Tomme for tomme kom båten, til vi endelig hadde den i oppreist stilling i sikker avstand fra sjøen. Så fikk vi tak i Charles Bailey, en eldre tømmermann som hadde litt kjennskap til båtbygging. Sammen foretok vi en grundig eksaminasjon av vraket og fant til slutt ut at det lot seg gjøre å bygge det opp igjen. Åtte dobbelte ribber og elleve planker var slått inn på babord side, og to ribber og en planke på styrbord side. Dekket hadde løftet seg, deler av stråkjølen var borte, og jern- kjølen hadde kastet seg en del. Nytt rorbeslag, samt bolter og spiker o.l. måtte bestilles fra Sydney.

Norfolk ligger 950 nautiske mil fra Australia, med båtanløp fra Sydney hver tredje uke, og det er telegrafstasjon på øya. Straks «Ho-Ho»'s forlis var blitt kjent, begynte engstelige telegrammer å strømme inn fra nær og fjern. Vi var imidlertid i gode hender og ble tatt godt vare på av Joe Jenkins og Steve Christian. Joe, populært kalt onkel Joe, en newzealender som hadde giftet seg med en av øyas kvinner i ung alder og nå drev en slags landhandel, var en av øyas mest velstående menn og en populær skikkelse. Steve Christian var fjerde generasjon av Fletcher Christian, som ledet mytteriet på Bounty. Han minnet ikke meget om sin staute forfar. Han var mørk i huden og liten og tynn av vekst. Det polynesiske islett gjorde seg sterkt gjeldende. Han hadde deltatt i verdenskrigen, hvor han hadde pådradd seg en lungesykdom. Hans krigspensjon var rundelig, og han måtte betraktes som en av de best situerte menn på øya.

Onkel Joes og Steves eiendommer lå like ved siden av hverandre, rett opp for bukten hvor vi strandet. Vi ble invitert til å bo hos dem som gjester så lenge det skulle være. Bryhn og jeg tok inn hos onkel Joe, Østmoen hos Steve.

Båten fra Sydney brakte flere brev, også ett fra vår gode venn Mark Foy. Han bad om å få oppgitt alle mål og dimensjoner på de materialer vi trengte. Han ville også sende en båtbygger fra Sydney med alt nødvendig utstyr og reparere båten for oss. Kjære, gamle Mark Foy. Vi skrev et langt brev tilbake og takket, men sa at vi trodde vi skulle greie å reparere båten selv.

Senere sendte imidlertid Mark Foy en stor kasse med maling, kobberstoff og duk til et nytt sett seil. Dessuten var der ulltepper, klær og annet utstyr -og på toppen av det hele en meget pen sjekk. – Eventyrlig! Imens var vi travelt opptatt med å hugge trær til materialer. Norfolk- furuen egner seg utmerket til skipsbygging. Til ribber ville vi bruke ironwood. Vi måtte ut i skogen og lete frem emner med naturlig krumning. Det tok over en måned før sakene kom fra Sydney. I mellomtiden hadde vi tatt ut ballasten og ryddet båten for alle brukne deler. Så fikk vi tak i Charles Bailey igjen, og arbeidet begynte.

Etter en ny måned var selve reparasjonen ferdig, og vi hadde gjort et solid arbeid. Det stod nå tilbake å sette innredningen i stand og deretter drive og male båten. Regntiden satte inn, og det var mange dager vi ikke kunne få gjort noe i bukten. Da føyde vi flittige sting til våre nye seil.

Så kom julen med alle sine helligdager. Det ble en herlig tid med pic-nic'er og badeliv på stranden, selskaper og rideturer rundt om på øya. På Norfolk levde folk på hesteryggen fra de var en neve stor. Onkel loe hadde flere hester, og vi hadde hver vår.

***

Det var langt inn i nyåret 1936 før «Ho-Ho» stod der ferdig og nyoppusset. Nå gjenstod bare det verste – å få båten trygt på vannet. Vi bestemte oss for å legge den på siden oppe på en slede og med passe mellomrom legge tømmerstokker som sleden kunne gli på etter hvert som vi halte den utover. Dette syntes å være en god idé, da båten hurtigere ville få bæreevne når den lå på siden.

Vi plaserte våre tre ankere i forskjellige retninger med lange, tunge kjettinger imellom og håpet at de ville feste seg mellom steinene på bunnen. Men resultatet ble alltid det samme. I stedet for å trekke båten ut, halte vi ankrene inn mot land. Til slutt måtte vi oppgi forsøket etter å ha brukket to ankere. «Ho-Ho» ble halt tilbake i sikkerhet. Alle disse forsøkene måtte utføres på helt rolige dager. Tiden gikk. Hellet ville at da båten fra Sydney kom til Norfolk neste gang, fikk den opp et digert, gammelt skips- anker stemplet 1829 da den halte opp sitt eget. Administratoren ville gjerne ha det til museet sitt. Men vi insisterte på å gjøre bruk av det først. Vi fraktet det rundt til bukten og senket det på rette sted.

Den første rolige dag som kom, forsøkte vi igjen. Ankeret glapp et par ganger, men fikk til slutt godt hold. «Ho-Ho» begynte å bevege seg utover. Det var ca. 30 meter til dypt vann. Halvveis ute satte sleden seg. fast i bunnen. Vi slet det vi kunne til tidevannet tvang oss tilbake. Vi måtte ta sjansen på at været holdt seg og la båten ligge der ute til neste morgen. I løpet av natten tok den flere harde dunk i dønningene, og vannet begynte å trenge seg inn. Men været holdt.

Det var søndag, og en stor skare hadde samlet seg for å hjelpe til. Foruten vaiere fra sleden hadde vi også tautakkel fra akterenden av båten for å støe den og gi den det siste raske hal ut. Nå la både menn og kvinner sin vekt til. Uheldigvis var det en liten forhøyning i bunnen bare noen meter fra dypt vann. Der satte sleden seg fast igjen. Dette sinket oss mens tidevannet kom inn igjen. Vi var nå så langt ute at båten løftet seg for hver dønning. Bare et par meter til, og den ville flyte av. Plutselig kom tre store havdønninger. Den første løftet «Ho-Ho» opp og brakk taklet fra akterenden. Den andre brakk alle surringene og kastet båten tvers på sleden. Den tredje løftet «Ho-Ho” av sleden og hivde den opp i steinene igjen.

Det var et hjerteskjærende øyeblikk. Det så ut som om «Ho-Ho» ville bli smadret for annen gang. Vi førte en vill kamp i den sydende brenningen og forsøkte å beskytte den hivende båten mot steinene. Det så temmelig stygt ut mange ganger, og det er et under at ingen armer og ben ble brukket.

Bryhn fikk et illebefinnende og måtte trekke seg ut av kampen. Men det gikk forholdsvis bra. Vaierne ble skiftet over til båten, og vi begynte å hale den opp igjen. Det var den samme langsomme og smertefulle jobben som første gangen. Men denne gangen hjalp det fallende tidevannet oss. Klokken tre om natten hadde vi den hardt medtatte «Ho-Ho» i sikkerhet. Neste dag måtte jeg på hospitalet for å ta en operasjon for brokk.

«Ho-Ho»'s skader var heldigvis ikke så store som vi hadde ventet, men det tok likevel lang tid å få båten i stand igjen. Jeg kunne ikke delta i arbeidet på noen uker, og det tok også tid før Bryhn kom til hektene. Imidlertid hadde vi bestemt oss for en annen og etter Charley Baileys mening sikrere metode å få satt båten på vannet. Denne gangen ville vi anbringe båten oppreist i en krybbe og bygge en slipp ut i vannet.

Flere furutrær ble hugget og saget til 10 ganger 12 toms skinner og styrtet ut for skråningen ned til bukten. Krybben ble bygd og de første to skinnene jekket under. Alle de andre skinnene ble kuttet ferdig og lagt i beredskap. Dag etter dag betraktet vi den urolige sjøen. Det var stormfulle dager innimellom hvor sjøen feide helt opp forbi båten og tok med seg alle løse gjenstander. Men «Ho-Ho» stod like trygt. Endelig la sjøen seg, og tidlig en dag i juni gikk det bud omkring på øya at «Ho-Ho» skulle sjøsettes. Folk hastet ned til bukten, og snart var sterke, villige hender i full sving med de store stokkene. Men høyvannet kom og satte en stopper for arbeidet før det ble ferdig. Vi måtte vente til neste dag. Vi ankret stokkene ned med kjettinger og store steiner. Likevel var de delvis kastet på land igjen neste morgen. Så var det på'n igjen.

Slippen var i korteste laget, men vi håpet at krybben ville løpe helt klar og at båten ville rive seg løs fra krybben og flyte ut. Endelig ved høyvanne var alt klart og skinnene vel smurt med talg. Vi lot det stå til. «Ho-Ho» fikk god fart nedover slippen, hjulpet av hurtig haling i taklet. Den hoppet helt klar av skinnene og stoppet så plutselig opp, stående vel og solid, men for høyt i krybben. Nå var det ingen vei tilbake. Nå gjaldt det bare å få den ut av krybben- Den var altfor solid bygd og måtte hugges vekk på den ene siden. Det kunne bare gjøres ved lavvanne. Vi måtte ta sjansen på at været ville holde seg. Ved lavvanne om kvelden kappet vi alle støttene på styrbord side og surret den godt fast på babord.

Om natten ved høyvanne begynte sjøene å brekke i stykker slippen. De svære, løse stokkene vasket frem og tilbake og truet med å ødelegge båten. Igjen hadde vi en farlig jobb i bekmørke natten. Endelig kom dagslys og lavvanne, og vi kunne ta en hardt trengt hvil.

Ved middagstid hadde halve øyas befolkning samlet seg i bukten. Vi følte alle at dette var det siste og avgjørende forsøket, hvordan enn resultatet ville bli. En nervøs spenning var synlig merkbar. Høyvanne kom, og alle hender var parat. Vi måtte la «Ho-Ho» falle over på siden og håpet at det var dypt nok vann til å ta av for støtet. Det var et spennende øyeblikk og dødsens stille da «Ho-Ho» begynte å falle. Omtrent halvveis over brakk alle forstøtninger, og med et voldsomt plask tok den et dunk som rystet hele båten. Men halingen begynte, ledet av sterke røster, og tomme for tomme kom den idet den løftet seg på dønningene. Snart var den helt klar og ute på dypt vann. Vi drog et lettelsens sukk, mens hurraropene runget i bukten. Det var et av de lykkeligste øyeblikk i vårt liv. «Ho-Ho» hadde atter fritt vann under kjølen. Men plutselig stod vi stille på dekk og lyttet.... Fra stranden og ut til oss over bukten bar tonene av en salme sunget av sterke og takknemlige hjerter. De steg og sank med de lange havdønningene og blandet seg med den dype, buldrende lyd av bølgene som brøt mot stranden. Det var den 21. juni 1936, og «Ho-Ho» red atter bølgene etter et opphold på elleve måneder på den vakre Norfolkøya.

Vårt største tap led vi noen dager ut fra Norfolk, da lille Perito ble skyllet overbord av en sjø og ikke var til å finne igjen i det opprørte havet. Vi hadde mistet vår beste venn ombord.

***

Det lange oppholdet på Norfolk hadde forandret våre planer. Etter den harde påkjenningen «Ho-Ho» hadde fått, visste vi ikke lenger hva den kunne tåle. Vi hadde all re- spekt for stormene i vestavindsbeltet og ville ikke nå ta unødvendige sjanser ved å gå rundt Kapp Horn og tilbake til Buenos Aires. I stedet ville vi velge roligere farvann og seile over til Sør-Amerikas vestkyst og derfra følge kysten oppover til Panama-kanalen.

Etter et eventyrlig og behagelig opphold på Tahiti og Moorea feiret vi vår fjerde jul på ferden i mild tropeseilas med kurs for den vakre Rapa.

Pitcairn ble bevilget et velfortjent besøk. Vi hadde pakker og hilsener med fra deres frender på Norfolk. Det ble slutten av mai måned før vi ankret opp i Balboa havn ved Panamakanalen og undret på hva vi måtte betale for gjennomfarten. Det ble en behagelig overraskelse. «Ho-Ho»'s nettotonnasje var 0,99 tonn. Avgiften var 75 cent pr. tonn, dog var minstebetaling for gjennomfart satt til 1 1/2 dollar, – hvilket vi gladelig betalte. Fortøyet til siden av en bananbåt ble dette vår eneste utgift for å slippe over i det nå forgjettende Atlanterhav.

Via New York og Azorene var det igjen blitt vinter før vi forserte tåkegrøten i Den Engelske kanal. Så krysset vi gjennom piskende snebyger over Nordsjøen og tok landkjenning av gamle mor Norge samme dag som vi skålte for Østmoens femte geburtsdag ombord. Noen dager senere og tett før jul ble «Ho-Ho» i triumf bak en flaggsmykket redningsskøyte tauet opp råken i Drammensfjorden, og hurraropene runget fra tusen struper da vi gikk i land på den nye honnørbryggen ved Bragernes kai. Byen flagget og gav oss en strålende hjemkomst.

Avisutklipp

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no