Søk

Pyjamasen og andre gamle historier


KRISTEN FRIIS : Tramp nr. 677

I min egenskap av distriktsingeniør ved Finnmarkskon- toret for gjenoppbygging av Nord-Troms 1945-1947 kom jeg engang reisende over Narvik til Tromsø med hurtig- ruten. Da jeg kom til Tromsø etter en natt på båten, oppdaget jeg at mine pyjamas var borte, og jeg gikk da ut fra at jeg hadde glemt dem ombord i hurtigruten. Jeg skrev da til stuerten på båten og bad ham sende dem til min adresse i Tromsø. Etter noen tid fikk jeg nedenstående åpne brevkort fra stuerten. Det taler antakelig for seg selv. Og hvis noen i den anledningen setter spørsmålstegn med hensyn til min ekteskapelige troskap, kan jeg bare beklage en slik dårlig oppfatning av meg!

Pyjamasene fikk jeg igjen noen dager senere, da min venn og medarbeider kom samme vei. Vi bodde på samme brakke i Tromsø, og da han åpnet kofferten sin, slengte han et sett pyjamas på bordet. «Er ikke det dine pyjamas?» «Men hvordan i helsike har du funnet dem?», spurte jeg. «Jo,» svarte han, «jeg bodde på samme rom som du på Grand Hotell i Narvik. Og da jeg skulle legge meg, fant jeg dem under hodeputen!» Det er særlig fra anlegg og reiseliv, jeg har mine historier. For ca. 50 år siden hadde vi i Norge en sterk invasjon av svenske rallare. Ved Elverum Elektrisitetsverk var jeg byggeleder, og en dag kom det en kjekk ung svenske. «Kr det herr Ingenioren?» spurte han. «Ja,» sa jeg. «Fins det arbete?» «Joda, det var det. Om han hadde attester? «Attester, vad ar det?» «ja, har du betyg da?», spurte jeg. ..Betygl » utbrøt han... Vad i helsike skall jag med betyg, nar jag kommer sjalval »

Så var det på anlegg i Høyanger. Vi hadde blant andre to svensker. Det var gubben, Sjostrom, en svær kar med fullskjegg, og hans lille venn og uatskillelige arbeids- og ranglebror sOm het Verme . En dag jeg satt på kontoret i Oslo like etter påske, kom de to karene inn. «Ingenioren får ursakta, men vi har varit i staden over helgen och har spelt upp och har inte penningar till att återvanda till Høyanger. Om ingenioren kunne vara vanlig att forskaffa oss biljet t.» «ja», sa jeg, «Det kan vel la seg ordne. Kom igjen i morgen ettermiddag, så skal billettene være her.» «ja», sa Sjostrom, «det var mycket vanligt, men tror ingenioren att det var mojligt att få 30 kronor i forskott?» « V el», sa jeg, «Sjostrom er jo en renhårig anleggskar, så De skal få 30 kroner av meg personlig, så får De gjøre opp når De får akkordoppgjør.» Neste ettermiddag kom Sjostrom som avtalt, men alene -og ganske tydelig noe beruset- jeg begynte å skjelle ham ut og sa «at en så gammel kar som De skulle vel være ferdig med å drikke seg så forbanna full!» «Ingenioren får så mycket ursakta!» sa Sjostrom, «Men det blir man fan ta mig aldrig fardig med!» «Men», sa jeg, «Hvor har Sjostrom gjort av kameraten Verme da?» «Hm», sa Sjostrom, «Ingenioren får så mycket ursakta, men tyvarr ar kamraten Verme inte presentabel for nar- varande!» Han hadde plassert Verme ute i gangen som en annen pakke! jeg kunne ikke annet enn le og sa: «ja, her er billettene. Men kom Dem nå til Høyanger, ellers blir det svartkatt.~ Så gikk han da, men et øyeblikk etter kom han tilbake. «lngenioren får så mycket ursåkta, men jag måste tala om for Ingenioren, at råkar jag lngenioren senare i livet, så skall Ni -fan ta mig -ha en sup!» Men den supen fikk jeg aldri, for gubben Sjostrom om- kom like etterpå ved en skyteulykke. Så var det en trønderhistorie. jeg satt en dag i Trondheim sammen med en nå av- død venn -entreprenør P. «Hvor gammel er du blitt?» spurte P. «Å», sa jeg, «jeg er nå omtrent like gammel som deg.» «Åssen er det med deg og denne erotikken da?» «ja, du vet,» sa jeg, «det er ikke så rart lenger.«Nei», mente P., «det er it no å by fremmen på, nei!»

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no