Søk

En natt mellom gjenferd og likkister


EDVIN FASTING: Tramp nr. 586 I Julen i Shanghai med sine lange middager og annen festing var forbi; og dette med å komme seg i seng flere netter i trekk først ved to-tre-tiden om morgenen hadde gitt meg en vond smak i munnen, så nå tenkte jeg sterkt på å ta meg en jakttur på noen dager for riktig å kunne bli kvitt alt det rusk som hadde samlet seg på hjernen. Tredjedag gikk jeg derfor oppom ingeniør-klubben en stund før middag for å se om jeg ikke kunne treffe min gamle jaktkamerat og personlige venn, skotten George Akerman. Og hvem andre stod borte ved baren og prøvde å stive seg opp på en pjolter enn nettopp mannen jeg var ute etter! Akerman var ikke i humør. Jeg måtte ut med et par pjoltere før jeg våget meg inn på mitt egentlige ærend, men da var han straks gretten igjen. Hva i helsike var dette for noe, jakt midt i romhelgen! Sku' en hørt på make til sinnssvakt forslag! Jeg pøste på ham et par drinker til, og så åpenbarte jeg mine planer for de nærmeste par dagene. Ta nattekspres- sen til Nanking neste kveld kl. 22, gå av kl. 7 neste morgen på en stasjon som het Yahuaman, drive jakt i terrenget mellom Yangtseelven og jernbanelinjen og komme hjem igjen nyttårsaftens morgen. Men ennå strittet han imot. Først da jeg lovet å holde alt vi trengte både av vått og tørt på turen gav han seg. Han var ikke skotte for ingenting. Neste kveld var jeg ute i god tid og installerte meg på toget med boy og bikkje og alt pargass. Men Akerman lot vente på seg. Togføreren stod alt med fløyten i munnen og det grønne flagget i neven klar til å gi startsignal da jeg fikk øye på en kuli nederst på perrongen som kom småløpende med en koffert og bak ham en noe korpulent skikkelse som kom pesende etter på korte ben. Det var ingen annen enn min skotske kamerat og det var akkurat så vidt han greide å bli med. Da vi var fremme i Yahuaman neste morgen var vi så heldige å få leie hus hos stasjonsmesteren, et rent og pent værelse med to kinesiske senger. Boyen min pakket ut sakene våre og fikset på rommet så vi kunne dra ut i terrenget med det samme. Det ble en bra jaktdag. Dick, setteren min, fikk stand ganske snart med snuten vendt mot et bambuskratt. En hel flokk med fasaner fløyopp, og nå gikk det slag i slag. Innen klokken var blitt tolv, hadde vi fått fjorten stykker. To småhjort som vi skremte opp, deiset begge to i bakken. Borte i et tjern så vi en flokk stokkender og av dem fikk vi hele ni -alle sammen fine fete dyr . Nå hadde vi fått så mye at det var et helt pr.oblem å få alt med oss. Heldigvis kom en bonde ridende på et esel langs stien som buktet seg mellom åsene. Som kinesere flest var han villig til å gjøre alt for penger; og så ble vi enig om en daler (meksikansk -1/2 amerikansk) og kl øvde begge hjortene og samtlige fugler på eslet. Kulien sendte vi med sikkerhets skyld og bad ham passe på at alt ble levert til Wong, boyen min. II Nå var vi da fri for alle byrder -iallfall foreløpig - George og jeg, og derfor bestemte vi oss for å prøve jakt- lykken ennå en times tid før vi vendte nesen hjemover. Klokken var ennå ikke stort mer enn to. Været hadde inntil nå vært fint -litt kaldt kanskje, men ypperlig å gå i. Men så tok det til å bli slutt med klarværet, og en nokså tett grå tåke kom seilende over fra øst. Vi var sorgløse nok til ikke å bryoss noe større om den, og i stedet for å snu, fortsatte vi i retning av Yangtse-elven. For nå så vi så mye fugl at vi glemte bort både tiden og tåken. Og det var først da de drivende ulldottene tok til å skjule de forskjellige små dalfører at vi forstod at vi hadde drøyd for lenge. Tåken tetnet foruroligende og vi kunne bare så vidt skjelne de nærmeste kollene; til slutt kunne vi ikke se meteren foran oss. En stund etter kom vi rett ut på en fotsti, og den slo vi inn på, for den måtte vel føre frem til folk før eller siden- Jeg tror vi fulgte den i en halv time eller så, men da var det blitt så mørkt at vi måtte føle oss frem for hvert skritt for ikke å komme vekk fra stien. Jeg holdt på å skulle si at dette kunne vi like godt gi oss med, da jeg for- melig datt rett på en grå murvegg. Men hva var dette egent- lig for et sted? Ikke så vi lys, og stilt var det som i graven. Vi famlet oss bortover langs muren, som var både klam og kald å ta på i dette været, og så kom vi da frem til en solid tredør som vi banket på. Litt etter hørte vi tre- slåen på innersiden bli skjøvet fra, døren gikk opp og på terskelen stod en buddhistprest i sin grå kutte og holdt en papirlykt hevet høyt i været. Vi hilste god aften og for- talte ham den uflaks vi hadde hatt og spurte ham om det var mulig å få et rom her for natten? Presten trakk på skuldrene; her var dessverre bare et ene- ste rom som ikke var opptatt, men det brukte han som la- gerplass, og der fantes hverken senger eller annet bohave. Men hvis vi ville ta til takke med det som det var, så var vi naturligvis velkommen. Og vi som ikke hadde noe valg, måtte pent takke til. Han førte oss tvers over en liten gårdsplass og åpnet en dør på den andre siden og lyste oss inn i et stort og nærmest tomt værelse. Borte i det ene hjørnet skimtet vi en større dynge med rishalm samt noen komsekker; og langs den ene veggen stod noe vi ikke kunne skjønne hva var i dette mørket. Presten gikk ut for å hente lys, og imens stod vi der i stummende mørke. Han kom tilbake med en prås og overlot oss så til vår skjebne. Det ubestemmelige som vi hadde sett borte ved den ene veggen, viste seg å være to store og tunge likkister, og på veggen over dem kunne jeg så vidt skimte et lite kinesisk alter. På dette alteret var det plassert en forgylt gudinne med en lysestake på hver side. -Hva er det du står der og koper etter? kom det grettent og oppgitt borte fra halmen. -Jo, det skal jeg si deg, George, svarte jeg. -Først på to likkister og så på en gudinne som sitter og holder vakt over det som muligens er i dem. Vi er kommet i fint selskap, skjønner du! -Likkister, sa du likkister! Å Herre min Gud! sukket min venn. -Ja, la han til; jeg kjente jo det var noe som luktet råttent i det samme vi kom inn her. Det kommer naturligvis av likene. ...nei, nei, hva er det du finner på Ed! Du vil da vel ikke åpne dem? Da blir det jo enda verre! Men det var akkurat det jeg ville. Det kunne ikke skade å kaste et blikk ned i dem og se om det lå noen der! For jeg hadde fått en ide -en temmelig god ide, syntes jeg selv. Lyset hadde jeg satt på det ene kistelokket mens jeg prøvde å få opp det andre. Det gikk forresten mer smertefritt enn jeg hadde tenkt. Tungt var det nok, men det var ikke skrudd fast. Jeg fikk det da opp på kant og kikket ned i. Nei -der var heldigvis ingen ting. Og der- etter hentet jeg det ene fange med halm etter det andre og dyttet det godt ned i kisten inntil den ble halvfull. Jeg hentet mer halm og plasserte den på gulvet ved siden av, og så jumpet jeg oppi og breiet over meg den halmen som lå på gulvet. Jakken som jeg hadde tatt av meg, brukte jeg til pute -den ene halvdelen la jeg hodet på, den andre tok jeg over ansiktet, og da jeg hadde strakt meg ut, syntes jeg at jeg hadde fått det ganske bra. Litt trangt var det kanskje, og lengden greide jeg så vidt for mine lange ben, men det var likevel ti ganger bedre enn borte i kroken hos George. -Det ser ut som du ligger bra, brummet han. -H vis den andre kisten også er tom, tror jeg jaggu jeg vil prøve denne patenten din. Bedre å ligge lunt som et lik i en kiste enn å fryse borte i en krok. Etter denne kuvending tok han til å klusse med den andre kisten. Den var heldigvis tom den også. Men det gikk ikke fullt så smertefritt for hans vedkommende å komme på plass, for både maven og litt av baken var i veien enten han lå slik eller slik. Han måtte presse seg nedi, og det gikk med både ynk og stønn. Og der lå han og gavondt fra seg. For nå hadde han funnet ut at han kom seg visst aldri opp igjen så trangt som her var. Det var beksvart omkring oss så morgenen måtte ennå være langt borte; det var bare å legge seg til å sove igjen, og jeg var nesten sovnet inn på ny, da jeg plutselig hørte et dumpt klask borte ved vinduet av noe som måtte være havnet på gulvet. Deretter kom noen listende trinn -så stillhet -så de samme listende trinnene igjen. Jeg trenger neppe å fortelle at jeg nå var lys våken og lå og lyttet intenst. Det ukjente vesenet nærmet seg kisten jeg lå i, og plutselig ble jeg var et par store gloende øyne som stirret på meg. Min første tanke gjaldt børsen min, men den stod langt borte i en krok. Georg var våknet. Han hadde sett disse øynene han o ogsa. -I Guds navn, hva er det for noe! hvisket han. Jeg svarte ikke, jeg lå bare og voktet på de to lysende punktene. De stirret på meg noen øyeblikk som aldri syntes å ta ende, men med ett var de vekk, og jeg hørte de samme listende trinnene igjen. Noe skrapet plutselig på veggen, så dumpet noe ned på gulvet, og begge disse lydene hørte jeg flere ganger. Men så med ett lød det en dyp knurring, det var Dick som sprang frem fra plassen sin borte i halmen og gikk til aksjon. Et gjennomtrengende skrik skar gjennom mørket fulgt aven rasende knurring fra Dick. Lydene gikk i ett, og de lød snart her og snart der. Noe ble slengt frem og tilbake over gulvet. Skrik, fresing og knurring avtok etter hvert i styrke; til slutt kom det et lavt og jamrende stønn, og med ett var det dødsens stille. Så lød et velkjent snøft; det var Dick som signaliserte «faren over>" og så hørte jeg ham tasse stillferdig bort til plassen sin. Og mannen i likkisten sukket dypt av lettelse. Han reiste seg opp, famlet etter lyset og tente det og løftet staken høyt i været. Og hva tror De han så? Spøkelset som som hadde skremt oss to bolde jegere, viste seg å være en diger svart katt som lå stendød midt på gulvet. Det måtte ha vært tempelkatten! Ved å svinge litt med staken fiklk han også Dick innenfor lyskretsen. Og Dick lå .der og iakttok sin herre med et klokt og fornøyd blikk, mens han logret sakte med halen. Det var akkurat som han ville si: -Den fillekatta prøvde å stjele fasanene våre, men det kom hun ikke langt med. Nå lyste jeg bort på George, og her fikk jeg også se noe merkelig. Han hadde greid å jekke seg opp i en slags sit- tende stilling, det måtte være skrekken som hadde gitt ham et puff i akterenden. Men slik som han så ut der han satt -forstyrret og forpjusket og myste mot lyset! Halm var det på ham alle steder, halmstrå hang ned fra hodet på ham, halmrusk tittet frem fra ørene hans, og så dette råd- ville uttrykket i fjeset! Jeg kunne ikke annet enn flire, men jeg tror ikke han oppfattet det, for han spurte bare med rustent mål hva det var jeg hadde sett. Jeg: -Et drept spøkelse! Han: -??? Hva er det du sier? Et drept spøkelse! Jeg: -Ja, for Dick drepte virkelig spøkelset -det ligger her på gulvet, død som en sild. Et øyeblikks pause. George prøvde å ordne de uryddige tankene sine. Og så kom det: -Nei, nå får du, herren fryde meg, snakke alvor, Ed! Jeg vil vite hva som er hendt! Jeg: -Det var bare det at en katt hadde lyst på gratis fasanstek, men ikke fikk lov av Dick som straks statuerte et eksempel. Og der har du altså spøkelset vårt- Han: -Gud skje lov, ikke verre! Jeg visste forresten ikke hva jeg skulle tro. Og de øynene da! Så inni helsike gloende. Litt etter knaket den andre kisten i alle sammenføynin- ger. George prøvde atter å innta horisontalen. Jeg blåste ut lyset og snart sov jeg igjen. Da jeg atter slo øynene opp, sivet et grålig dagslys inn gjennom vinduet. Det var morgen. Jeg kom meg opp av kisten og frem på gulvet og begynte å plukke halmen av klærne, og snart etter hørte jeg en rusten og misfornøyd stemme borte fra den andre kisten. -Er det ennå flere spøkelser siden en stakkar ikke kan få lov å sove i fred? -Nå får du se å komme deg opp, det er straks lyse dagen, sa jeg. -La oss komme oss vekk fra dette fordømte hullet jo før jo bedre og se å ha oss ned til stasjonen så vi kan få oss en kraftig frokost. -Jeg har sovet mange steder i mitt liv, men dette hadde jeg aldri trodd ville skje. ...Nå har jeg da fått en slags peiling på hvorledes det vil kjennes når en engang blir båret ut med føttene først. ...Å du milde skaper for en natt. ... -Du kan ikke vente annet enn å se spøkelser når du sover i en likkiste i et buddhisttempel! bemerket jeg. III Snart etter var vi klar tiloppbrudd, og nå gjenstod bare å få gjort opp med buddhistpresten. Vi gav ham en dollar og takket ham for at han lot oss få lov til å ligge natten over i templet. Han klødde seg i den blanke skallen sin og spurte om vi ikke hadde hørt noen fryktelige låter en gang ut på morgensiden. Jo ho. ...når vi tenkte oss om hadde vi visst det; det måtte vel ha vært et katteslagsmål eller noe slikt. Eller noe slikt, ja! Dårlig samvittighet hadde vi begge to, så vi ønsket ikke å drøfte dette tema mer inngående, men sa skyndsomt adjø og satte kursen for jernbanestasjonen og frokosten. Da vi kom opp på den første bakketoppen holdt det på å bli lys dag. Bare et par stjerner var ennå synlig på himlen og blunket tiloss et muntert god morgen. Så snart vi hadde fått skikkelig peiling på retningen vi skulle ta, langet vi ut for alvor, mens Dick drev og jaget opp fasaner. Men til hans store skuffelse tok vi ingen notis av hans iver, vi bare peiste på. Etter en times rask marsj, hørte vi et lokomotiv som pep ikke så langt borte. Ti minutter senere var vi nede på linjen og så fulgte vi sporet en snau kilometer frem til stasjonen i Yahuaman. Da toget stoppet neste morgen på Nord-banestasjonen i Shanghai, pilte vi av gårde for å kapre hver vår bil. Før jeg steg inn i min, snudde jeg meg mot George og spurte ham hvorledes han hadde likt turen. -Strålende, var sva- ret. Takk skal du ha, Ed, fordi du tok meg med! Cherio! føyde han så til med sitt gamle glade smil; og ennå en gang hjertelig takk for samværet. Når vi sees i klubben i kveld skal vi tømme et stort beger på hellog lykke i kommende år! So long!

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no