Søk

Galapagos - eventyret


THOROLF ØSTMOEN :Tramp nr. 457

Innledning med bakgrunn for Galapagos-feberen i Norge og beretningen om de tre andre norske Galapagos-ekspedisjoner i 20-årene.

I året 1907 kom en utmagret liten flokk sjømenn tilbake til Norge. Det var mannskapet og kapteinen fra barken «Aleksandra», som tidlig samme år hadde møtt sitt endeligt ved Galapagos-øyenes svarte lavakyst. De var alle merket av døden etter månedlange vandringer i solsvidd, vannløs ørken. Desto underligere er det at dette ulykkelige skibbruddet skulle bli den indirekte årsak til den norske Galapagos-feber nesten tyve år senere -den utopiske drømmen om en norsk koloni i Sydhavet. Tømmermannen fra «Aleksandra» het Herman Karlsen. Han kom senere til å seile med kaptein Oluf Eilertsen fra Larvik og har naturlig nok mang en gang berettet om sine eventyr som skibbrudden på Darwins øyer. I Karlsens fortellinger på frivakten har nok også glemselens og tidens barmhjertige slør mildnet noe på de lidelser som «Aleksandra»'s mannskap gjennomgikk under de lange måneder på øya lndefatigable. Slik ble det kaptein Eilertsen som i midten av de harde tyveårene skulle komme til å fremstå som apostelen for det norske Sydhavsparadis.

Forholdene lå vel til rette for verving av medlemmer til denslags fristende eventyr. Det var langt mellom de gode arbeidsplassene her hjemme. Unge mennesker vendte sine øyne mot lokkende muligheter i den store verden. Mer bevisste interesser enn ren eventyrtrang kom også inn i bildet.

Norsk hvalfangst var ennå i rik ekspansjon. Fangst ble drevet fra stasjoner i Sør-Afrika og på Sør-Amerikas vestkyst. Stadig søkte man nye felter for pelagisk fangst i stor stil. Den driftige konsul Aug. F. Christensen i Sandefjord kom inn i bildet med friskt initiativ og med kapital i ryggen, og det ble han som i første rekke skulle komme til å åpne den norske koloniseringen av Galapagos-øyene. I april 1925 ble «Atlas Whaling Company» startet ved generalforsamling på det ecuadorianske konsulat i Los Angeles. Til selskapets president og kasserer valgtes konsul Aug. F. Christensen. Andre plasser i styret ble besatt av ecuadorianske interessenter. Aksjekapitalen var en kvart million dollar, og hensikten var å drive hvalfangst ved Galapagos-øyene med flytende kokeri og fra stasjon i land. Man mente at farvannet rundt Galapagos skulle være et av de rikeste hvalfelt i verden og at det skulle tåle lang beskatning. Fra Peru fører den kalde Humboldt- strømmen åte og annen hvalføde ut mot øyene, som ligger ca. 1000 km ute i havet. Fra gammel tid mente man å vite at hvalen holdt til her ved øygruppen i yngletiden. Et norsk selskap hadde allerede i to år drevet hvalfangst fra Peru. Fra nå av ble det kort mellom Galapagos-notisene og mer eller mindre begrunnede rykter om ekspedisjoner.

I januar 1925 finner vi kaptein Eilertsen på hjemreise fra Sverige, hvor skonnerten «Floreana» er blitt innkjøpt for Atlas-selskapets Galapagos-ekspedisjon.

Avisene riktig fråtser i kommentarer om Galapagos. Skilpaddeøyene berømmes og fordømmes. Og mens pessimister maler fanden på veggen og lover vannmangel og ingen avsetningsmuligheter for det som mulige kolonister måtte kunne produsere, vokser haugen av ansøkninger om å få være med.

I april er «Floreana» klar for avgang. En cementlast til Ecuador betaler reisen. En motor-racer med en gammel bottlenose-kanon på fordekket følger med. Entusiasme og stolthet over norsk foretagsomhet preger dagene. En avskjed holdes, hvor: «kunstmaler Trygve Fleischer hadde dekorert lokalene i Atlantis' festfløy og fremtryllet de tropiske øers natur og den lette og lumre stemningen som er egen for de hete palmeegne.»

Lite visste de fleste at det ikke vokste så meget som en palme langs Galapagos- øyenes tørstende strender. Det var samme år som Roald Amundsen foretok sin berømmelige flyvning opp i isen til 87° nord. Forfatteren Øvre Richter Frich syntes nok at eventyrekspedisjonen til Darwins øyer kom for meget i bakgrunnen for den arktiske oppmerksomhet. Han kaller Floreana-ekspedisjonen et moderne vikingtog:

«Når Amundsen og hans folk om nogen dager ser Spitsbergen forsvinde bak sig, vil hele den videnskabelige og sportslige verden holde pusten i spendt forventning. Der er ingen som holder pusten eller føler nogen større spending når Galapagos-ekspedisjonen i de samme dager drar ut for å slå sig ned i en nesten ukjent verden. Og dog er det mere av et eventyr enn nogen aner. For min del sier jeg at gjerne skulle jeg ha vært viking ved det strandhugg. William Penn visste ikke mere om Nord-Amerika da han forlot moderlandet, enn de folk som nu starter aner noget om en av de merkeligste øgrupper i «Det Stille Ocean». Man fantaserte om å finne mere enn skilpadder: -Guld finnes der neppe. Men fremtidens guld er olje, og det er det den moderne kapitalisme snuser efter - måske også på Galapagos. Det bør ikke den lille ekspedisjon glemme, selvom den i første rekke interesserer sig for hvalolje.»

Den 12. mai seilte skonnerten «Floreana» fra Sandefjord med den første norske Galapagos-ekspedisjon. Ombord var vel tredve forhåpningsfulle unge menn og godt med utstyr og materialer til hus for den stasjonen som skulle reises i Post Office Bay på øya Floreana.

Alt så ut til å flaske seg. «Floreana» kom vel frem, og snart kunne norske aviser melde at Floreana-selskapet av den ecuadorianske regjering var tilkjent betydelige landstrekninger, viktige konsesjoner og innrømmelser, for et tidsrom av 30 år. Selskapet skulle blant annet være fritatt for alle eksport-, import- og havne- avgifter. Klimaet var svalt og behagelig, og karene trivdes utmerket og var i full sving med arbeidet. Konsul Aug. F. Christensen kom etter mange måneders opphold på Galapagos tilbake til Norge og avla en meget blomstrende beretning om paradiset. Den, ikke minst, skulle gi støtet til nye ekspedisjoner. For hvem i et råkaldt depresjonsland ville ikke bli fristet: «Klimaet på Galapagos er et av de sundeste og behageligste på jorden,» konstaterer Christensen i en omfattende oversikt for pressen. Da de første norske kolonister, ti i tallet, gikk i land i Post Office Bay på Floreana 10. august 1925, fant de øya helt ubebodd. På de andre øyene bodde tilsammen ca. 400 mennesker. Bare på Floreana fantes 30000 mål fruktbar jord. Med fordel kunne man dyrke appelsiner, sitroner, plommer, fiken, kokos, flere arter bananer, meloner og ananas. Av grønnsaker kunne dyrkes poteter, gresskar, jordnøtter, brødfrukt, flere slags bønner, erter, pepper, løk, kål, agurker, rødbeter, selleri, persille, etc. etc. Dessuten var forholdene ideelle for bomull, tobakk, kaffe, mais, vindruer, vanilje, valnøtter, mandler, te og allslags korn. Måtte ikke en surøyet bonde på sin vasstrukne kålåker føle seg fristet? «La colonia de Floreana» hadde bygget seg et 11/2 etasjes hus med rommelige verandaer. De hadde eget lysverk og trådløs stasjon, sjøbod med røkeri, salteri og barkekar. Konservator Alf Wollebæk hadde reist en biologisk stasjon som han etter hjem- reisen til Norge stilte gratis til disposisjon for studerende fra alle nasjoner.

Kjøttsituasjonen var ikke meget betenkelig på Floreana. «På øen er det vidstrakte gressganger hvor henimot to tusen storfe gresser foruten et lignende antall esler og gjeter, samt masser av svin som alle trives udmerket i sin vilde tilstand. På skråningene av kratrene er det store sitron og appelsinhaver.» Konsul Christensen hadde store planer for øyenes muligheter. Ved Elizabeth Bay på Isabela fant han en naturlig havn som bare manglet å få sprengt vekk noen skjær ved innløpet. Her var brakkvannskilder, og med en 5 km lang rørledning ville man få utmerket vann hele året:

«Her ligger nøkkelen til en fremtidig norsk koloni, fruktbar jord, finfine gressganger, tusener av kveg og rikelig med ferskvann.» Som ankerplass for flytende kokeri utpekte han den dype Tagus Cove på vestsiden av øya Isabela. For vannfylling i større mengder nevnte han Freshwater Bay på sørsiden av Chatham. Her kunne man hele året fylle vann fra en liten foss med 30 fots fall. Bare på øya Isabela alene angir han tallet 3000 stk. vilt kveg, og på flere av de større øyene også tusenvis av esler og geiter. På øya San Salvador var god havn med ferskvann og to saltproduserende laguner og en rik saltmine i et krater. For kolonien hadde han her sikret 80 hektar land for alltid å ha tilgang på salt.

Det er dekning for alt hva konsul Christensen i sin beretning uttaler om Galapagos-øyene. Gjengitt i pressen kom der likevel et litt for paradisisk skjær over koloniseringsforetagendet. Han skildrer «Floreana»s besøk til øya Espaniola i syd: «Vi så fra dekk flere tusen sjøløver, flere tusen gjeter, og endel kreaturer og mengdevis av nesten tamme duer. «Floreana» gikk rundt øen og vi så tusener av fugl. Her må finnes store mengder guano!» Øya Santa Cruz utpeker han som den som med tid og arbeid sannsynligvis vil vise seg å bli den mest verdifulle med sin fruktbare jord, nok ferskvann og gode havner. Her var også store trær som var skikket til materialer. Floreana-koloniens hovedformål var fiske og hvalfangst. Rapportene etter de første månedene var lovende. Overalt fantes mengder av hummer uten klør, 3-4 kilo i gjennomsnittsvekt. De var lette å fange: «Bare ved å velte en stor sten tilside, tok en av våre folk 67 hummer med hendene i løpet av et kvarters tid.» I Post Office Bay gikk aldri en dag hen uten at fisken sto og kokte i bukten -en dag sardiner, en dag sild og iblant større fisk. Når storfisk angrep mindre fisk, kunne man ofte se vannspruten stå etter flyktende fisk, milevis til havs. Hval såes praktisk talt daglig på bukten.

Eventyrets øyer lokket. Hjemme i Norge ulmet Galapagos-feberen fra kysten og inn i karrige daler. I løpet av 1926 seilte tre nye ekspedisjoner sørover. Den første gikk fra Larvik, og som organisator bak den finner vi igjen kaptein Oluf Eilertsen. Målet var den fruktbare øya Santa Cruz. En hermetikkfabrikk skulle tas med, og hummer og skilpadder skulle i boks i stor stil. Selskapet ble stiftet under navnet La Colonia Santa Cruz.

Hver deltager satte inn 3000 kroner, noen betalte forresten 5000 kroner. I første rekke skulle ca. 40 mann reise sørover med tremastet skonnert «Ulva» som var blitt innkjøpt for formålet. Det var unge, sterke og eventyrlystne menn fra flere yrkesgrupper. Men dessverre ble det ikke tatt noe hensyn til karenes kvalifikasjoner forøvrig, bare at de kunne stille det forlangte deltagerbeløp. Dette var grunnfeilen i alle Galapagos-ekspedisjonene og kanskje den vesentligste årsak til at de mislyktes.

Rundt 500 interesserte hadde meldt seg. Galapagos ble for alvor førstesidestoff med mer eller mindre korrekte intervjuer og artikler. I «Østlandsposten» kunne man lese: «Den store ekspedisjon til Indefatigable (Santa Cruz) starter om kort tid. Republikken har allerede valgt sin første regjering med kapt. Eilertsen som selvskreven «president».» « Ulva» -tremastet slettopp-skonnert -var på 550 tonn d.w. med hjelpemaskin på 160 HK. Bolindermotor. Skipet hadde tidligere tilhørt R. O. Helgesen, Porsgrunn. Et komplett maskineri til en hermetikkfabrikk ble kjøpt på en konkursauksjon i Stavanger for bare 4500 kroner. Hver mann skulle få 200 mål fin, fet jord, hvor faktisk alt kunne dyrkes, unntagen ris. Små ferdighus, beregnet på fire mann hver, var tatt med for å settes opp i den første tiden før familiene sluttet seg til, og kolonien var et faktum. Kaptein Eilertsen skulle selv føre «Ulva» til Galapagos. Av de andre styremedlemmene i La Colonia Santa Cruz kan nevnes: forstkandidat K. Urholt, byggmester 0. Hansen, hermetikkekspert M. Skaraas, kjøpmann T. Larsen, T. Østmoen, M. Breivik, R. Østern, fiskeekspert J. A. Jensen og forst-kandidat Sverre Kiserud. Foruten to medbrakte fruer fulgte også med botanikeren frk. Borghild Rorud.

« Ulva»s seilas til Galapagos var vellykket og uten alvorlige episoder av noen slag. Fabrikken og de små beboelseshusene ble reist i Academy Bay på sørøstkysten av øya Santa Cruz. Hjemme i Norge var imens to nye ekspedisjoner under utrustning. Motorskonnerten «Alatka» på 650 tonn d.w., hjemmehørende i Tvedestrand, var blitt innkjøpt av Santa Cruz-selskapet. Denne ekspedisjonen, som avseilte i juni, skulle ved fremkomsten slutte seg til «Ulva»-kolonistene i Academy Bay. Den 2. september seilte så Harry RandalIs store «Albermarle»-ekspedisjon fra Oslo. «Albermarle» var en 1000 tonns Fougner-bygget båt av betong. Den hadde to Bolinder-motorer og to propeller. Det var en tallrik ekspedisjon med flere familier ombord. Målet var øya Chatham, hovedøya på Galapagos, hvor også guvernøren for gruppen hadde sitt tilhold. Også her var de norske kolonistene lovet 200 mål gratis jord pr. husstand, og formålet var utelukkende å drive jordbruk. En 40 fots seilskøyte, «Isabela», var også avseilt for Galapagos. Den var innkjøpt av konsul Christensen til hans Floreana-ekspedisjon og ble seilt av kaptein Bruun og tre andre karer. Således var i slutten av året 1926 ialt fem norske fartøyer på vei mot Galapagos-eventyret med håpefulle kolonister ombord. --- Jeg skal gi noen utdrag av artikler som jeg sendte hjem under mitt opphold på Santa Cruz. De vil gi et bilde av Galapagos-eventyrets utvikling fra den løfterike start til dets oppløsning i slutten av 1928.

-Den 11. oktober ut på ettermiddagen så vi for første gang siden vi kom hit et seil ute i horisonten. Etter kursen å dømme kom skipet antagelig fra Chatham. Det brakte oss til å tenke på at det var gått adskillig tid siden vi slo oss ned her i Academy Bay. Ingenting har vi hørt fra utenverdenen, ja, vi har rent glemt at den eksisterer. Jeg savner ingenting. Det blir så liten tid tilovers til å tenke på ting som ligger utenfor Santa Cruz. Vi har hendene fulle og driver på fra lysningen om morgenen til det skumrer om aftenen. I det hele tatt lever vi vårt eget avsondrede liv, og enkelte av oss innbiller seg sågar at det er en egen, en sjette verdensdel vi bebor. Etter hvert som seileren derute nærmet seg, gikk diskusjonens bølger høyere mellom oss inne på stranden. Noen bannet på at det måtte være «Alatka», ekspedisjonens annet skip, som nå var ventendes hvilken dag det skulle være. Men nei - nå så man at fartøyet bare hadde en mast, mens «Alatka» har tre. Hei, så må det være skøyten «Isabela», som konsul Christensen hadde kjøpt hjemme i Norge og som nå var seilt hit ned for å slutte seg til Floreana-kolonien. Vi sto og trippet av utålmodighet, i håpet om post -brev og aviser. Meget kan ha hendt på disse månedene. Kanskje er forbudet blitt hevet, og i tilfelle -har da Scharffenberg hengt seg? Det var da søren så sakte det går med skøyten. Vi hopper i motorbåten, og det bærer utover til møte med de karene som har seilt den 7000 miles lange veien med den lille båten. Det blir varme håndtrykk og stor glede. De har to sekker post med til oss. Det ble merkelig stille der inne under vårt midlertidige spisely på stranden da posten skulle deles ut. Det var en stund full av høytid.

«Brev til Vaag, aviser til Nilsen, brev til Skaraas.»

Spenningen steg mens bunkene minket. De forlovede fikk opp til 5-6 brev og strålte som ormer i morrasola og viftet med dem under nesen på dem som ingen fikk. Endelig er det slutt, og spenningen synker i sanden. Vi som ingenting fikk, går for sikkerhets skyld bort og undersøker sekkene. Det kunne jo hende at et brev hadde hengt seg fast derinne. Guvernøren for øyene hadde fulgt med skøyten fra Chatham. Han var nok interessert i å se hvordan den norske kolonien utviklet seg her i Academy Bay. Dessuten var dette første gang han overhodet kom til Santa Cruz. Han var medtatt av sjøsyke etter turen og gikk straks til hvile. Men neste dag var han med overalt og studerte begeistret fabrikken og de nyoppsatte småhusene. Vi bød på middag og trakterte med våre første nedlagte produkter, skilpadde og hummer, og høstet rosende uttalelser om varenes kvalitet. Tiden rusler videre mot jul. I annen etasje i fabrikkbygningen har vi innredet en pen spisestue og forsamlingssal. Alle våre hus står ferdige. Når vi kommer seilende inn på bukten, tar de seg godt ut der de ligger mellom kaktus og grønn mangrove. Fra huset hvor jeg bor, og som vi kaller Sollihøgda, har vi fin utsikt over sjøen mot Ulva Island og Barrington. Er det riktig klart vær, kan vi også skimte toppen av Chatham over horisonten. Her inne i bukten, hvor det før hersket den dypeste stillhet, bare avbrutt av havets brus og sjøfuglenes skrik, lyder nå smedens hammerslag mot ambolten og maskinenes stadige larm. Underlig er det at det er nordmenn som har funnet veien hit ut i Stillehavet. På dette fjerne sted vaier det norske flagg over en norsk koloni. Siden kan vi vel også bli nødt til å flagge med det ecuadorianske flagg ved siden av vårt eget. Tobakksmangelen har meldt seg for alvor. Vår «Karva Blad», om enn muggen, ble snart oppbrukt. Nå røkes te og gammelt lommerusk. Vi trøster oss imidlertid med «Alatka», og håper at den har tilstrekkelig tobakk med. «Alatka» skulle ha vært her nå. Vi venter også svært på brev og aviser. Trivselen og humøret blant kolonistene er den beste. Vi har nok av arbeid også i fritiden. Her har vi ikke «a'mor» å ty til og må selv lappe våre klær. Og selv må vi såle våre sko og snekre våre møbler. Vi opparbeider oss gode ferdigheter i mange håndverks-

grener, og jeg tror ikke at vi skal lide noen nød selv om selskapet skulle reise overende. Jo, det skulle være moro å se de forskjellige forhåpningsfulle Galapagos-farerne sitte på skredderbordet eller på et eller annet skomakerverksted i Sør- Amerika. Selskapets utsikter er det ikke godt å uttale seg om nå, da vi ennå ikke har fått regnskapene fra vår disponent. Men hvis det har tilstøtt selskapets annet skip noe, og om det har pådratt selskapet uforutsette utgifter, er jeg redd vi er i slemme vanskeligheter. Jeg vil bestemt fraråde flere å komme nedover. Forholdene er ikke slik som det har vært skrevet om før. Mulighetene er til stede her. Men først og fremst må det kapital til. Og så må det være folk i spissen som har vært her før, og som kjenner forholdene. Det nytter ikke å reise på måfå som vi gjorde. På forhånd må det føres forhandlinger med regjeringen om konsesjon. Jeg skal driste meg til å si at det er ansvarsløst i aller høyeste grad, av enkelte personer å starte slike ekspedisjoner uten å ha sikret konsesjon. For vårt vedkommende var heller intet ordnet i forveien. Men vi fikk heldigvis etter tolv dagers søken frem og tilbake og fra den ene til den annen, tillatelse til å gå hit ut.

Det gikk troll i våre mistanker om at det kunne være tilstøtt «Alatka» noe. Etter hvert fikk vi høre om denne ekspedisjonens sørgelige skjebne. Skipet var ikke kommet mer enn et par timers reise fra Tønsberg før begge motorene stoppet. Det ble satt seil, og først etter 77 døgn ankom «Alatka» til Colon i Panama 1. september. Her skyldte selskapet allerede penger etter «Ulva»s gjennomfart, og i 24 døgn måtte skipet ligge og vente til penger kom fra Norge. 26. september satte man kurs ut gjennom Panama-gulfen for Galapagos. Skipet var imidlertid en elendig seiler. Strøm og vind stod imot og igjen slo begge maskinene klikk. I slingringen, ofte i vindstille og lang dønning, ble det skamfiling i riggen, og seil og tauverk rauset ofte i dekk. l over en måned drev «Alatka» hjelpeløst omkring i Panama-gulfen. Seil og takkelasje var tydelig råttent, og skipet reddet seg en gang ved å ri for anker utenfor en brenningskyst i elleve døgn. Den 31. oktober karret man seg tilbake til Panama City, hvor det straks ble telegrafert hjem etter penger. Disse kunne ikke skaffes og man fikk ordre om å selge skipet. Slik ble «Alatka» solgt i Panama for 10.000 dollar. Kolonistene fikk tilbud om 200 mål fritt land for banandyrking på Panama-kysten. Ved nærmere undersøkelse viste det seg imidlertid at dette var et beryktet feberstrøk hvor man hadde 30-35° C i skyggen. Ekspedisjonen ble oppløst. Noen reiste hjem, noen tok hyre og noen søkte på en eller annen måte å komme seg videre ut til Galapagos på egen hånd.

I Academy Bay var imidlertid kanskje ikke alle av de «gamle» kolonistene fra «Ulva» så begeistret for at en pengelens og utstyrsløs ny kontingent av kolonister dukket opp som likemenn i den bedriften som de møysommelig hadde bygget opp. Selvom tobakk-sendingen med «Alatka» sviktet, så ble det likevel en lykkelig Jul på Santa Cruz 1926. Fra Floreana ventet karene besøk av skøyten «Isabela». Dag etter dag gransket vi horisonten for syn av seil. Natt til den 24. desember var jeg flere ganger oppe og stirret etter lanterner. Stemningen var ikke så høy ved frokostbordet. Tankene var av sted et eller annet sted oppe i Norden. Forferdelige hyl og brøl nede fra stranden rev oss brått fra tanker om det gamle snelandet. Der nede stod to av våre gutter og skrek og fektet vilt med armene som om selveste Gamle-Erik var fart i dem. Derute, rundt en odde, kom virkelig skøyten seilende. Begeistringen steg til unevnelige høyder. Så ble det julepost likevel, to fullstappede sekker ble raskt skiftet over i vår båt. «Isabela» seilte videre mot Floreana med en gang, hvor de selvfølgelig ville feire julen sammen med sine kamerater. En festkomite på fire mann ble straks valgt, og vi som ble tatt ut, fikk ikke engang tid til å lese våre brever. Overalt ble pyntet med glitter og vatt, lys og norske flagg. Klokken 17 var alt ferdig, bordene dekket og juletreet pyntet. Fra kjøkkenet duftet lovende av kalven som om morgenen hadde måttet late livet. For første gang ble julen ringt inn på Santa Cruz. I en halv time stod to mann og slo på to skinnestumper som var hengt opp. Kimingen bar vakkert utover krattet og bukten. Denne julaften ble for oss alle et minne for livet. Ved hver kuvert stod en hel øl, og så vi bedre etter, fant vi snart ut at vi heller ikke skulle savne vår tradisjonelle juledram. Dampende tallerkener med risengrynsgrøt ble båret frem- Julehefter lå under treet, hefter fra i fjor riktignok, men hva gjorde vel det! I juledagene hadde vi svømmekonkurranse og idrettstevne på den hvite og vidunderlige sandstranden ved Skilpaddebukten. Siden ble det premieutdeling og fremvisning av lysbilder. Slik feiret vi vår første jul på Galapagos. Og slik som tingene nå stod etter «Alatka»s endeligt i Panama, var det ikke godt å vite om vi skulle oppleve enda en jul herute.

Floreana-skøytens postgang mellom øyene var en velsignelse for de tre norske koloniene. Utpå våren 1927 bringer brevene hjemmefra utklipp av norske aviser, hvor vi finner de mest hårreisende skildringer av Galapagos og av oss. Vel, jeg håper iallfall at disse skribenter har oppnådd å sette en bremse på Galapagos-feberen og at eventuelle nye ekspedisjoner blir mer fornuftig lagt opp enn tilfellet har vært med de tidligere. Som svar til dem som vet å berette at vi lider så forferdelig nød skal jeg kort opplyse at det er så å si umulig å sulte her. Selvfølgelig kan vi med den nåværende dårlige forbindelse til tider bli opprådd for ting som kondensert melk, smør og mel, ting som vi senere, om alt går godt, skal skaffe oss ved egen produksjon. Men jeg vil nevne noen av de matvarer som naturen gir oss overflod av. På den gamle farmen oppe i høyden finner vi Yuka og Otoy, to rotfrukter som fullt ut erstatter poteter. Der er bananer, appelsiner, sitroner og sukkerrør. Og vår gartner har hele tiden holdt oss med forskjellige grønnsaker. De «innfødte» har også en liten farm med en maisåker og forskjellige frukter og grønnsaker. Av dyr er her kuer, esler, svin, geiter og landskilpadder, hvis fett utmerket erstatter smør og olje. Havet byr oss skilpadder, hummer og en rekke forskjellig slags fisk. Jeg tror i det hele tatt at en stor prosent av Norges befolkning på langt nær lever så godt som vi. Og jeg tror at med tidenskal vi få det aldeles utmerket her på Santa Cruz, bedre enn noe annet sted på kloden. Vår erfaring og våre overslag i forbindelse med anlegning av en plantasje tilsier oss at det skulle lønne seg å drive jordbruk her. Ryddingen av skog er forholdsvis lett. Nedbøren er gunstig for kaffens vedkommende, og ananas kan vi også med hell dyrke. Nedlagt hermetisk finner den et godt marked verden over. Nei, vi har på ingen måte tapt motet og håper å sikre grunnen under selskapet. Flere av ekspedisjonens medlemmer er riktignok falt fra, men deres tidlige frafall må nærmest tilskrives utålmodighet og liten utholdenhet. Med alt pionerarbeid følger som regel både savn og lidelser. Nå har vi fått regntiden. Den før så deilige friske brisen er nesten opphørt. Det er varmt og veksler mellom sol og regn. Moskitoene, våre forhatte plageånder, ser ut til å trives i slikt vær. I tusenvis kommer de små, iltre djevel-engler frem. Overalt oppsøker de oss. Å ferdes ute etter mørkets frembrudd er ingen behagelig fornøyelse. Men moskitonettet foran vinduene våre er tett, og forgjeves kaster de sine armeer til summen de angrep. Skorpioner og tusenben har vi dog ikke lykkes å stenge veien for. Jeg har ofte funnet skorpioner i sengen. Vi kan ikke forstå hvordan de finner veien inn i huset. Ja, regnet setter liv i alt, og nå grønnes det til og med i det tørre beltet ved kysten. Småfuglenes kvidder har tiltatt, og tankene på norsk vår trenger på oss.

Det gikk raskt mot slutten for koloniene på Floreana og Chatham. Den 31. mars ble det i Sandefjord holdt generalforsamling for La Colonia de Floreana. Det ble besluttet å likvidere selskapet og selge anlegget på øya Floreana. Randalls jordbruksekspedisjon til Chatham var på et tidlig stadium begynt å gå i oppløsning. Av de ca. 80 medlemmene som kom med, var det i juli 1927 bare 17 tilbake, og det var bare et tidsspørsmål når de fleste av disse også ville reise. Slik er det nå bare vår koloni i Academy Bay, La Colonia de Santa Cruz, som ennå står oppreist. Vi har ennå sjansen til å greie oss. Men det ligger hardt arbeid foran. I håp og tvil fortsetter vi kampen. Santa Cruz er perlen av alle øyene. Vi lever godt og trives, og vi er alle fornøyd med den tilværelse skjebnen har kastet oss opp i. «Ulva», det gode skip som i sin tid førte oss til de Forheksede Øyer, hadde vi nå forlengst solgt til den ecuadorianske stat for 24000 dollar. Nå het den «Patria» og var landets stolthet, og marinens eneste skip ved siden av det utgamle fartøyet «Cotopaxi». Men selv denne kapital-konverteringen kunne ikke redde oss. Og fra nå av var vi også helt avhengige av de meget tilfeldige anløp av «Patria» eller frakteskuten «Cobos». Allerede i oktober måtte vi beslutte å oppløse selskapet. Men når vi kunne reise fra Santa Cruz var ennå i det blå. Vi hadde lært tålmodighet og resignasjon i det å vente i måneder. I mellomtiden arbeidet vi så godt det lot seg gjøre med vår i høyeste grad utslitte motorbåt og mangelfulle redskap. Overenskomster og avtaler med ecuadorianerne forstod vi snart var uten betydning. Vi ble vant med denslags skuffelser som at «Patria» eller «Cobos» uteble. Om de respektive kapteiner gav sitt æresord på å komme innom etter hermetikk eller annet, så var det lite å holde seg til. Dette var ikke på grunn av manglende betaling, for selv om vi hadde store utgifter, betalte vi alltid de svimlende fraktene som båtene beregnet seg.

Vi gikk som oftest barbent eller brukte sandaler av sjøløveskinn. Vår husholdningskonto var holdt så lav som overhodet mulig. Men utgiftene var likevel for store, og mangelen på kapital ble til slutt så følsom, at det var umulig å holde det gående lenger. Etter at beslutningen var tatt i oktober, måtte vi vente helt til 19. desember på skipsleilighet. I denne tiden fortsatte vi å legge ned skilpadde, hummer og fisk. Vi kunne såvisst trenge de aktiva som kunne innvinnes.

I de siste dager av november skjedde den sørgelige ulykken da vår kamerat Birger Rostrup ble forbrent av en loddelampe som eksploderte. Han døde kort etter, og i stor sorg gravIa vi ham mellom grønne trær like ved husene våre. Den 19. desember ble det endelig varslet seil utpå. Kikkerten fortalte oss at det var «Patria»s kjente skrog. Alle fikk det travelt med å pakke i kister og kasser. Straks «Patria» var ankret opp på bukten, begynte vi lastingen. Det tok oss to hele dager. Vår motorbåt var ødelagt, og hver rotur ut tok oss to-tre timer. Det var ingen lett sak å få den gamle markspiste båten frem gjennom høye sjøer. Vi måtte selv greie all innlastingen, for det ecuadorianske mannskapet hadde lite rede på å håndtere taljer og tauverk. Og de marineutdannede, hvitkledde, admiralsuniformerte offiserene hadde heller liten interesse av å sette folkene i arbeid. For oss hadde imidlertid «Patria»s ex «Ulva»s rigg ingen hemmeligheter.

Endelig var vi klar til å reise, og vi stemte i et rungende tre ganger tre hurra for de fire som ble igjen etter eget ønske. For siste gang rodde vi ut fra Ulvenæs, vår lille by. Det føltes nok litt underlig og rart inne i brystet. Det var drømmende og vemods-våte øyne som stirret inn i bukten der de små idylliske husene lå lunt og vakkert. Billettprisen greide vi omsider etter megen palaver å redusere fra 100 til 50 sucres pr. hode. Og de forhenværende eiere av skuten reiste nå på dekksplass med lukene anvist som lugar under stjernehimmelen. En presenning ble spent over bommen og dannet et slags telt som beskyttet oss mot regnbygene. Nå var vi hjemløs fant. Vårt kokested var et avhugget parafinfat, og derover stod mest hele dagen den store lapskausgryten eller kaffekjelen. Lapskausen var vår faste, daglige meny, og den gikk alltid ned med glupende appetitt. Ingrediensene var tørret eller hermetisk skilpaddekjøtt, otoy og ris. Slik kom julaften til oss 1927. Den opprant med sol og høy klar himmel. Det eneste som særpreget morgenen og dagen var at påfallende mange barberte seg, og at lapskausen kanskje var et hakk tykkere. Klokken 17 kom tre flasker sukkerrør-brennevin frem, og det ble skåling for en god jul. Men i motsetning til tidligere livlige aftener på luken ble denne kvelden meget stille, og de fleste satt tydelig i en nokså melankolsk stemning og drømte om andre juler. Vi forsøkte å la et par julesanger tone ut i den tropiske natten, men de sank til enkle røster som brummet halvglemte ord. Vi gav opp. I Guayaquil spredtes «Ulva»-ekspedisjonens medlemmer for alle vinde. Noen av karene forsøkte seg som bestyrere av haciendaer. Men de forstod fort at der var det lite å tjene, kom tilbake, og gikk som så mange andre til sjøs. Noen reiste til Peru og tok arbeid ved de store kobberminene i Oroya. Noen drog til Panama og tok arbeid på bananplantasjer. Endel reiste hjem. Andre mer eventyrlystne begav seg ut på trampen mot mer svevende mål. Selv tok jeg hyre med en tysk båt og arbeidet meg opp til Bunaventura i Colombia, hvor jeg fikk arbeid som tømmermann ved et stort amerikansk havneanlegg. Etter å ha arbeidet der og svettet ut min egen vekt et par ganger i løpet av 7 uker, fikk jeg et vesentlig bedre betalt arbeid ved et gull-platina-vaskeri i Choco inne i landet.

Mitt Galapagos-eventyr var endt, men som farende fant hadde jeg ennå bare så vidt begynt.

Avisutklipp

#DNA

0 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no