Søk

Løver, gull og krokodiller


KAARE GULBRANSEN:Tramp nr. 388

I. Dyrenes konge Ved nattetid ute på sletten i Tanganyika kunne løvebrø- lene drønne -jeg lå og lyttet til dem og gyste. Ennå hadde jeg ikke kommet på skuddhold av dem, men som alle andre jegere kjente jeg den sugende forventningen mot den dag da jeg skulle prøve meg på savannens uomtvistelige konge. En gang før eller senere ville det skje. Men der jeg lå og lyttet i nattemørket, visste jeg ikke hva det var som i øye- blikket fylte meg -om det var lengsel eller skrekk. Intet dyr har slik en makt over mennesket som løven. Det fins langt farligere dyr på savannene enn den, nes- hornet for eksempel, men likevel, det står ikke den respekt av neshorn som av løver. Ingen angst, men heller ingen beundring er slik som den denne savannens majestet frem- kaller. I ekvatorsolen lå istykkerrevne kadavre og tørket i gra- set. Og, om nettene rullet tordenen fra løvestrupene - først dump og tung, så steg og steg den i styrke, helt til den brått ble kuttet av mens lyden ennå hang og skalv i mørket, så en kvass, magisk lyd, en mellomting mellom et gisp og et stønn, som maktstjal alt levende. Mageskinnet på dyret presser seg opp i bukhulen, så med ett slipper det, og skriket skjærer som en lydflamme gjennom mørket. Det er som alt liv dør, alle hjerter slutter å slå, alt mot og all vilje drepes i det sekundet dette skriket skjærer over savan- nen. Og så kom dagen, den jeg hadde lengtet etter -eller kanskje fryktet. Vi kjørte den flunkende nye lastebilen til Vic, kamera- ten min, utover sletten, gjennom det høye graset som snart var ferdig til å bli svidd av. Med ett hadde vi en flokk løver like foran oss. Vi slo av motoren og kom oss ut, for her var sjansen. Vi så dyrene helt tydelig, de lå rett i skuddfeltet. Jeg sik- tet på den største og fyrte og hørte at kulen slo an. Kjem- pen d~r fremme kastet seg opp -det tydelige tegnet på mageskudd. Men med ett var dyrene borte i graset -før jeg rakk å få inn et skudd til. En stund hørte vi raslingen etter dyr som flyktet. Så ble alt stille. Jeg hadde gjort det man sist av alt skal gjøre -såre en løve og la den løpe. Ingenting er farligere enn en skade- skutt simba som rasende av smerte skjærer gjennom savan- negraset på jakt etter noe den kan la det gå ut over. Omkring på savannene lå de små landsbyene. Før eller senere ville en intetanende massai komme vandrende forbi den rasende løven som lå der i graset og slikket såret, og så ville ingen makt i denne verden kunne redde den innfødte som bare hadde en ussel liten kjepp av neshornhud å verge seg med, eller i høyden et spinkelt lite spyd som ikke var mer verd enn en fyrstikk i baklommen. Vi kastet oss inn i bilen og fulgte etter dyrene. Snart mistet vi sporene, stanset og ble sittende og lytte. Ikke en lyd, bare svak rasling i graset av vinden som strøk hen- over. Vi gikk ut igjen, streifet rundt bilen for kanskje å finne sporene igjen. Alle sanser stod spent, hvert øyeblikk kunne den sårede løven gå til angrep. Den var nok forlatt av de andre nå, kanskje lå den like foran oss, glemt, med halen piskende mot sidebena. Med ett dukket et hode opp foran meg, jeg handlet auto- matisk, kastet rifla til skulderen og brente av. Hodet var ikke mer enn ti meter fra meg, jeg hørte kulen traff, en lyd som var skjønn å høre akkurat da. Hodet foran meg ble borte. Men i det samme jeg fyrte, var jeg også klar over at dette var ingen løve, men bare en cheetah. Det holdt stikk. Kulen var gått tvers gjennom hodet på jaktleoparden, hadde pløyd seg frem langsetter ryggraden og gått ut ved haleroten -det skal mer enn en cheetah til for å stanse en 8 mm Mauser Magnum med spesialladning. Vi lot cheetahen ligge. Det var blitt kveld, og om noen minutter ville det være mørkt. Vi tydde tilbake til bilen og kjørte hjem igjen. Leiren ble brutt, og karavanen med kjøtt- lassene sneglet seg tilbake over sletten til gruva. På hjemveien drøftet vi hva vi skulle gjøre. Det var søn- dag kveld, neste morgen måtte jeg være ved amalgambor- ene igjen; formannen, som forresten var norsk, skulle passe dem når jeg var ute på jakt. Men vi hadde ikke noe valg, den sårede løven kunne iallfall ikke bli gående der ute, vi måtte finne den i morgen. Så snart jeg var tilbake i leiren, snakket jeg med forman- nen og forklarte ham saken. Jo, det var klart, han skulle da kunne ta seg av jobben min de timene. Samme kveld kjørte vi ut igjen til Lonesome Mine. Ved daggry var vi i bilen. Vi tok med oss Vics halvblods airdale-terrier Tom. Tom hadde lang erfaring etter mangt et nappetak med løver. Stygt maltraktert var den blitt etter hvert, men den var iallfall plukket for all frykt for det som het løver. Vi kjørte tilbake dit hvor vi hadde truffet på løvene, fant sporene igjen og fulgte dem til fots. Ikke mange hundre meterne derfra nådde vi en klynge med tett kratt. Sporene førte dit inn. Vi gikk rundt krattet i en vid sirkel; så vidt vi kunne se førte ingen spor derfra. I utkanten av krattet kom vi over oppkastet mat og blod- spor, og graset var trampet ned av et dyr som fra seg av smerte hadde gått rundt og rundt seg selv før det hadde tydd inn i krattet. Tom tok sporet og gjøv rett på. Som en gråbrun strek skar den gjennom graset og ble borte i krattet. Et øyeblikk etter hørte vi den rasende snerringen fra løven; så hadde nok den gode Tom alt fått kontakt. Med ett brøt det løs der inne, snerring og bikkjehyl i en vill kakofonisk konsert, og så kom Tom som et skudd ut av krattet. Blodet strirant etter løveklørne, men bikkja stilte seg likevel mot sporet igjen og gjødde rasende mot krattet. Der inne steg og sank snerringen, det var som om løven ville maktstjele motstan- deren før han gikk på. «Pass opp, nå har vi ham snart!» advarte Vic. Det var ikke første gangen han hadde vært ute etter en såret løve. Han holdt seg til siden for meg for å kunne dekke meg; men det var jeg som hadde såret den, og da fikk jeg pent kverke den også. Fot for fot nærmet vi oss det tette buskholtet i håp om å få øye på dyret før det gikk til angrep. Jeg stirret inn i buskene foran meg, der inne i skyggen så jeg noe. Rørte det seg? Jeg merket at jeg gikk anstrengt, og prøvde å beherske nervene, slappe av. Så med ett så jeg det, det rørte seg, kom nærmere, om et sekund ville det skje. Jeg kastet meg et par skritt tilbake og til siden og skjøt. Inne fra skyggen kom brølene igjen, de steg og sank. Men jeg så ikke løven mer ; blinken var borte. Så begynte brølene liksom å visne. Snerringen døde bort, knurringen ble mykere og uten redsel i seg, ble bare et oppgitt stønn av et dyr som i avmektig raseri prøvde å samle kreftene til et siste utfall mot mennesket der ute. Så døde all lyd bort. Omkring oss var bare den susende stillheten over savannen. Vi stod lenge før vi rørte oss. «Den er ferdig,» sa Vic omsider. Det var som vi hadde tenkt. Skuddet fra dagen før hadde gått gjennom magen. Det siste gjennom hjertet. Løven lå foran oss i utkanten av krattet, slapp og vissen, med åpen , kjeft og den kraftige manken tilsmurt av størknet blod. Vi flådde den og skar ut the floating bone, et rudi- mentært kraveben som ligger løst i skuldermuskulaturen - løvejegerens trofe. Vi skjenket kadaveret til gribbene, slepte skinnet tilbake til bilen og kom oss hjem igjen. Det var kveld da jeg nådde gruva- Neste dag ble jeg kalt til gruvesjef Koren, som forlangte forklaring for fraværet. Jeg forklarte saken, og sa at det var etter avtale med formannen. Men formannen benektet avtalen vår og påstod uten å blunke at jeg var dradd uten å si fra, det var avegen pliktfølelse at han hadde stelt bor- ene den dagen. Gruva hadde lidd ved mitt fravær. Et eklatant bevis på pliktforsømmelse, kunne formannen be- dyre. Kanskje skulle jeg ha gjort det jeg akkurat da hadde lyst til, tatt den spirrevippen aven yrkes-sjalu formann som var redd for at jeg skulle ta jobben fra ham, eller til og med kanskje gå forbi ham hos Koren, tatt ham i kragen og klistret ham til veggen. Men forakten maktstjal meg, jeg stirret bare på mennesket, hvorpå jeg i utvetydige ord bad både Koren og formannen om snarest mulig å dra til helvete og lykke til på reisen. En halv time senere var jeg ferdig til å dra. Jeg fikk en av sjåførene til å kjøre meg over til Vic. Jeg følte meg skitten over hele kroppen, fylt aven feber- varm forakt mot et meget bestemt menneske. Veien foran oss humpet seg slingrende over høydedra- gene. Fra ett av dem så jeg ned på de små, grå husene i Lonesomme Mine. En mann kom gående der nede, så fikk han se bilen som kom, stanset og stirret opp mot oss. jeg visste det var Vic, og da følte jeg bare glede. II. Gullfeber Vic stod aldri i beit. Den situasjonen fantes knapt som han ikke visste en vei ut av. «Begynn for deg sjøl,» rådet han meg til da jeg hadde forklart ham hva løveeventyret vårt hadde avstedkommet. «Det er gull for mange her!» Forslaget var slett ikke dumt. Det var jo også svært nær- liggende, all den stund vi befant oss på en gullgruve. Sjan- sen var der alltid til godt resultat. Det var også mer enn en gullsøker som hadde gjort det godt, hadde funnet the mother lode og dradd derfra som en liten Aga Khan. I kvartsen i dette strøket var det alltid gull, men på langt nær alt var drivverdig. Maskineriet var kostbart for gruve- drift, og nye folk måtte man ha. Det skulle en god del gull til bare for å dekke driftsomkostningene, og enda mer hvis det skulle bli noen rikdom av det. Men bare mulighetene var mer enn nok til at hundrer prøvde seg hver dag. Men bare det å dra ut på skjerping kostet penger, og penger hadde jeg ikke noe av. I den korte tiden jeg hadde vært hos Koren, hadde jeg ikke kunnet spare i hop synderlig mye. Vic bare blåste. «Vi snakker med Nanak Chand!» Nanak Chand var et av de unntagelsesmenneskene som man av og til finner midt i vrimmelen av likegyldigheter. Han var et fenomen, en absurditet, noe utenom all fornuft. Nanak var inder, så mye skjønte jeg av navnet, og et mangfoldig liv hadde han bak seg der han stod søkkrik og mektig bak disken i den store forretningen sin i Musoma, mye mektigere og mye rikere enn en analfabet skulle ha lov til å bli når man tenker på alle dem som behersker både lese- og skrivekunsten uten å bli det spor mer velstå- ende av det. Vic kjente ham godt. «Min venn vil skjerpe, men han trenger utstyr,» innledet han samtalen vår med Nanak Chand. Inderen var mager; det gyllenbrune ansiktet hans var skarpt og fint; det sølvgrå håret var kortklipt, og under den kvasse, svakt krumme o . nesen satt en gramustasje. Nanak Chand trakk seg selv i haken. Mat og utstyr - å ja, jeg var ikke den første som var kommet til ham og hadde bedt om det. Men en råd måtte det vel bli. Nanak foreslo grub stake. Han skulle furnere meg med alt jeg trengte av mat og utstyr uten en øre i utlegg. Det ville han satse mot andel i utbyttet -hvis jeg fant noe. Hvis ikke - vel, så var innsatsen tapt. Det var spill, og Nanak Chand spilte med fornøyelse på gullets gylne tombola. Noe valg hadde jeg ikke, jeg måtte jo finne på noe, og når Nanak Chand ville satse, så kunne vel saktens jeg være med. Jeg hadde jo ingenting å tape. Hos politisjefen for Tanganyika fikk jeg en prospecting license, så innfant jeg meg hos Nanak, der jeg tok ut det jeg mente å trenge for de første månedene. Vic stilte sin gamle bil til disposisjon, en velbrukt Buick som ennå hadde halstarrighet nok i seg til å kreke seg over de elendige vei- ene. Dessuten skaffet han meg fire boyer. Dessverre hadde ikke han selv tid til å slå følge og se meg vel i gang, han hadde jo sin egen gruve å ta vare på, men vi avtalte at vi skulle prøve å møtes hver weekend. Jeg fulgte jaktveien utover savannen til jeg kom inn på slettene øst for Buhemba. Buicken skranglet og gikk, av og til stanset den og hikstet litt, men så kostet den avsted igjen. Hele pargaset og tjenerstaben hadde fått plass i bilen. Et selsomt syn var det, et kaos av svarte ben og armer og hoder midt oppe i sekker og kasser. Hele tiden holdt jeg øye med veikanten, og det hendte jeg stanset og tok opp noen steiner, knakket dem i stykker, kastet dem fra meg og kjørte videre. Vi harket oss frem over sletten i et par dager før jeg fant kvarts som jeg mente kunne ha gull nok i seg til at det var verd å prøve. Leiren ble slått, og jeg begynte å se meg om- kring. Først grov jeg frem de steinene jeg kunne finne, knuste dem med hammeren, pulveriserte dem i morteren, vasket sanden ut og så om det lå gull igjen. Var det tegn til edelt metall, kastet jeg opp en grøft til jeg nådde fjell, sprengte ut litt, knuste til grus, pulveriserte til melfin sand, vasket ut og stirret forventningsfullt ned i pannen. Dag etter dag holdt jeg på, grovog sprengte, knuste og vasket, famlet og lette etter det gule metallet som aldri lot seg se, iallfall ikke i så store mengder at det egget til vir- kelig claiming. En ukes tid holdt jeg på, helt til det ikke var håp lenger, da brøt jeg leiren og drog videre til jeg fant grunn til å reise telt igjen. Men det var ingenting å finne som var verd å se nærmere på. Hver kveld satt jeg der med noen usle få blinkende gullkorn i bunnen av vaskepannen, et magert resultat aven dags slit i helvetesheten. Så raklet den gamle kjøredoningen seg over sletten igjen. Nye leirer ble slått, grøfter gravd i den rødbrune jorden på skråningene, stein sprengt frem, knust, pulverisert, og når ettermiddagen kom, satt jeg igjen med nesa i vaskepannen. Det hendte at jeg kvakk til -gullet lå i et par milli- meter tykt lag på bunnen! Fylt av et nytt. besettende håp gikk jeg løs på jorden og fjellet igjen. Her og der hadde det glimtet forhåpningsfullt i sanden. Da samlet jeg sam- men prøver i små lerretsposer jeg hadde skaffet meg, og merket dem omhyggelig med nøyaktig angivelse av stedet der prøven stammet fra -om det skulle vise seg å være bryet verd. Jeg arbeidet systematisk, her skulle ingenting skje på måfå. Jeg skulle ikke miste tålmodigheten, la meg rive med av gullfeberen, miste fornuften om jeg fant et lag med gull i vaskepannen. Så lenge jeg orket, satt jeg i lyset fra parafinlykten og sopte forsiktig bunnfallet fra pannene opp i posene før jeg gikk til køys. Neste dag merket jeg foreløpig opp området, så kjørte jeg hjem til Vic for å stu- dere prøvene sammen med sakkunnskapen. Vente til lørdag hadde jeg ikke tålmodighet til. Men alltid vendte jeg tilbake til leiren om mandagene og tok fatt på nytt. Kanskje brøt jeg leir med en gang, kanskje famlet jeg meg frem litt til før jeg gavopp, flyttet leiren enda en gang og begynte på samme visen om igjen. Uke etter uke gikk, håp etter håp brast; tilværelsen ble en kvalmende rekke av håp og skuffelser. Bare weekendene i selskap med Vic fikk meg til å holde uken ut, da tydde vi sammen og ble sittende natten over og preke mens vi skjen- ket oss whisky i lunkent vann. Men rikdommen så jeg ingen- ting til. Årene var for tynne eller de skar seg rett ned i fjellet, der de døde bort. I tre måneder holdt jeg på, da var det slut;t både med pro- viant og dynamitt, og med min tålmodighet også. Jeg brøt den siste leiren og drog tilbake til Vic. I bilen hadde jeg en mengde poser med gullprøver. Dagevis stod jeg der over smeltedigelen hos Vic og smeltet prøvene og «destillerte» metall. Pose for pose ble prøvd, for hver jeg kasserte, hugg det liksom en liten snev av mine forhåpninger, helt til den siste prøven var unnagjort og jeg ikke hadde mer igjen enn to skitne og såre hender. Jeg gavopp. Dette gikk det ikke an å leve av. Men Vic var aven annen mening. I et helt liv her ute i villmarken hadde han lært at lykken alltid er å finne et eller annet sted på veien foran en. Hvor langt det er frem, er det ingen gitt å vite, det gjelder bare å ha mot og utholdenhet til å gå videre. Neste side

#DNA

1 visning

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no