Søk

Lou Lou


JOHN KLEPZIG :Tramp nr. 441 Det hendte på Madagaskar i 1948. Utenfor Tammatave lå negerlandsbyen som het Tanomboo. Jeg har alltid vært in- teressert i å se hvordan de innfødte lever. Derfor ruslet jeg en dag oppover veien fra Tamatave. Veien ,ble smalere, og da jeg så en masse stråhytter, svingte jeg til venstre og begav meg inn i landsbyen. Hyttene lå i rad og rekke. Noen av negrene hadde bål utenfor hvor de kokte ris. De så nok litt rart på meg, men forstod at jeg ikke var fransk og smilte tillitsfullt. Da traff jeg Lou-Lou. En ganske ung pike i hvit euro- peisk kjole. Hun hadde en liten rød blomst i det korte kru- sede håret. Jeg tok mot til meg og sa: -Bon jour! Hun svarte og viste en skinnende hvit perlerad da hun smilte. Vi kom i snåkk og hun fortalte at hun hadde gått på norsk misjonsskole oppe i Tananarivo. Derfor kunne vi på en slags måte forstå hinannen. Norsk kunne hun ikke, bare noen få ord. Ellers gikk det på en slags fransk, eller malgash-fransk. Jeg ville gjerne se inn i en av hyttene, og hun fulgte med meg til hennes egen. Det var ingen dør, bare en strå- matte som hun hektet til side. Noen digre kakerlakker løp i dekning og kameleoner pilte lynsnart opp i taket. På en kasse stod et vaskestell og en hylle med flakonger og pud- derdåser akkurat som hos jentene hjemme i Norge. Natur- ligvis var det bilder av filmstjerner på stråveggen. En tykk negermadam kom inn fra rommet ved siden av. Det var moren. Hun både neide og bukket og smilte vennlig. Litt etter kom hun inn med en slags palmevin som vi drakk av kokosnøttskall. Plutselig sa Lou-Lou: -Er det galt å drepe et menneske? Jeg så fort på henne. Hun sa det så naturlig naivt at jeg var sikkert på at hun mente det. -Lou-Lou, sa jeg irettesettende. -Det vet du da godt, du som har gått på misjonsskole. Det lot til at hun tenkte på noe, var det noe rart i det? Det var sikkert mange ting som hun ville ha greie på. Mye mer enn det misjonæren kunne fortelle henne. -Men er det stor synd å drepe bare et eneste menneske? -Lou-Lou! -Oui, nikket hun kort, men det var nok likevel noe med det femte bud som hun ikke riktig skjønte, for hun fortsatte: -Oui, men hva har dere hvite gjort i Europa i de siste årene? Hun så litt sky på meg, som om hun bad om unnskyld- ning for spørsmålet. Jeg visste i farten ikke hva jeg skulle svare, og mumlet visst noe om at når det var krig. ...så, så var det noe annet. Hun var sikkert ikke fornøyd med svaret. Det ble en o . pause, sa sa Jeg: -Lou-Lou, hvor gammel er du? Hun smilte oppgitt: -A, jeg begynner å bli gammel, jeg er seksten år . -Har du ingen venn, Lou-Lou? -Jeg hadde. Han er ikke mer. Tror du han var for- ræder? De sa at han var det. Så tok de ham. Du? Er alle hvite mennesker kristne? -Ja, det vet du vel? -Men kan de kristne krige mot hverandre da? -Som jeg sa deg, så. ...når det er krig altså. -Men hvorfor kriget dere mot oss her på Madagaskar? For det gjorde dere. Jeg var liten pike den gangen, men jeg husker at det kom store skip inn på havnen og begynte å skyte. Franskmennene sa at hvis de sorte hjalp til, så skulle vi få det bedre. Alle ville ha det bedre. Ata også. Han ble med og sloss for at vi skulle ha det godt. Det ble ikke noe bedre. Så kom noen og sa at det var fred. Ata ble tatt, men enda er det noen som sloss oppe i fjellene. Og Ata, han drepte bare et eneste menneske, og det var fangevok- teren. Han gjorde det sikkert bare for å komme tilbake til meg. De hengte ham. Men jeg har sett hvite soldater med fargede bånd på brystet som betyr at de har drept mange mennesker, er det ikke sant? -Det behøver ikke være sant, det kan være. ...Lou- Lou, verden er ikke anderledes akkurat nå, men bare vent så skal du se. ... -Den har aldri vært anderledes for oss her. Tror du den blir bedre? -Sikkert, Lou-Lou, sikkert! Hun trodde det visst ikke og spurte ikke mere. Vi ble enige om å møtes nede ved stranden dagen etter. Men ikke før det var blitt mørkt. Hun ville ikke at jeg skulle vise meg med en sort pike, det måtte jeg ikke finne på. Franskmennene ville ikke. ... -Jeg bryr meg ikke om franskmennene, sa jeg. Men gikk med på å vente på henne etter at mørket var falt på. Dagen etter tok jeg et par iskalde drinker på Bamboo Bar og ventet på mørket. Så ruslet jeg bortover og satte meg på den lille muren og ventet. Merkelig at en liten negerjente kunne bety såvidt mye for meg. Det ergret meg litt, men skulle vi ikke være demokrater nå? Raseforskj~llen hadde ikke så mye å si lenger, trøstet jeg meg med. Hadde hun glemt avtalen? Da hørte jeg lette skritt på veien bak meg. Det var en pike i hvit kjole. Hun var sik- kert ikke fransk, de pleide ikke gå alene på denne tiden. Jeg så bare den hvite kjolen og skjønte at hun var sort. -Hallo cherie! -Oui, svarte hun. Ansiktet lyste matt. Akkurat nå kunne hun godt ha vært en solbrent norsk jente. -Lou-Lou, sa jeg. -Du er så vakker. -Du har drukket, sa hun. -Ja, litt. Er det så galt? -Oui, du skulle ikke drikke. Jeg har sett hvite menn som har drukket, og da har djevelen kommet til dem. Vi sorte drikker ikke, og vi syns ikke dere er orntlig hvite når dere er fulle. -Men jeg er da ikke full, Lou-Lou? -Nei, og jeg vet også hvorfor dere drikker. Oui, for det står ikke noe i de ti budene om at en ikke skal drikke, er det ikke derfor? -Jo, svarte jeg. Og for å snakke om noe annet spurte jeg om hun ville bli med på dans. Hun lo en smittende småpikelatter. Det lyste hvitt i tennene hennes og det glim- tet i øynene. For jeg måtte da begripe at hun slett ikke kunne komme inn på de stedene hvor jeg pleide danse. -Men så kan jeg gå med deg, Lou-Lou? Hun så tvilende på meg, ville jeg virkelig det? -Javisst! -Nei, du skal ikke. Det er ikke farlig når du er sam- men med meg, men du er hvit og jeg er sort. det må du ikke glemme. Jeg avgjorde det bestemt: -Kom, så går vi på sort dans! Det var stummende mørkt, men Lou-Lou var kjent. Jeg følte meg stor og keitet med de dumme skoene mine, mens hun ålet seg katteaktig ved siden av meg med lydløse skritt. -Hvor skal vi? -Til Tanamboo på dans, smilte hun. Vi danset i en slags rydning mellom palmene. Det var ikke mulig å se ansiktene på alle de sorte. Det var som om alle slags merkelige klesplagg danset sammen. Bare bena kunne jeg skimte, de lyste gråhvite av alt 'støvet som vi hvirvlet opp. Jeg var eneste hvite mann, og Lou-Lou la ikke skjul på at hun var stolt over å være sammen med meg. Orkestret bestod for det meste av trommer med enkelte strengeinstrumenter. Og rett som det var satte vi oss under en palme for å puste ut. Lou-Lou hentet bananer og begynte o. . a spørre Igjen: -Ligger ditt land langt fra Frankrike? -Ja, nokså. Ildfluene danset som små bleke knister i krattet. Månen lyste stor og hvit. Jo, dette var virkelig en kveld utenom det vanlige. Hun kunne ikke dy seg: -Er det forskjell på menne- sker? -Tja, det er det nok. ... -Men når alle mennesker er kristne, så skulle det ikke være noen forskjell, det hadde misjonæren sagt. Vi er alle Guds barn, sa han. Er vi ikke det? -Jo naturligvis, det vil si. ...ja, hva skulle jeg si? -Men er franskmennene kristne? -Javisst, kanskje på en litt annen måte, men. ...Jeg oppgav å forklare henne om katolisismen. Jeg sa ikke noe om Vichy-regjeringen heller. Ikke å vente at lille Lou-Lou skulle forstå alt som hendte i Europa. Vi greide jo ikke å holde styr på det selv. Hun var blitt snakkesalig og spurte om mer enn jeg kunne svare på. Hun skjønte at hun plaget meg og spurte ikke mere. Så danset vi igjen, men omsider var det slutt. -C'est fini! sukket hun oppgitt. Da vi ruslet nedover igjen, hørte vi knis og latter over alt i mørket, der negerpar vandret lykkelige fra dansen hjemover til hyttene sine. Vi gikk gjennom Tanamboo. Jeg kunne skimte lys i noen av hyttene, det sivet ut gjennom stråveggene. Lou-Lou stakk innom for å hente noe til meg. Det var en kunst- ~erdig flettet fluesmekker, men kunne også bru,kes som vifte 1 varmen. Som et minne, sa hun. Men hun ville ikke møte meg oftere, for min skyld. Nå, jeg reiste fra Tammatave noen dager senere. Tenkte å skrive til henne, men da slo det meg at hun var omtrent navnløs og aldeles uten adresse. Hun vet ikke at hun er kommet i Travellers' Club's jubileumsbok, men det har hun sannelig fortjent! Og fluesmekkeren henger på veggen min, så jeg kommer aldri til å glemme henne.

#DNA

10 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no