Min største seileropplevelse

Møllergaten 19, den tyske avdeling

Name: Petersen

Vorname: Carl Emil

Geburtstag: u -art 15.5.25 in Hakadal

Beruf: Schueler

Staatsangehørigkeit: Norw.

Datum der Auftragung: 29.7.43, 10 Uhr

Under sølvmånen i flyvefiskenes rike har du latt den milde passat puste din skøyte gjennom tropenatten. Pakkisens solglitrende, alltid levende teppe har lekt og rumstert rundt din farkost. Du har seilt under sydkorsets lysende sverd og under nordstjernens høye breddegrader. Hva er din største seileropplevelse?

Jeg vet hva som ventes. Noe om å bli jaget av stormpisket hav som en vingeskutt skarv gjennom bekksvart høstnatt mens jeg prøver å huske hva som kommer efter “Fader vaar, Du som er...”

Men denne min beretning vil ha en annen dimensjon. Det var krig. Også krig har hverdag og søndag og ferie for en 17 årig gymnasiast. Jeg var eier av en sørlandskogg, en kravellbygget seilsnekke - rask, slank og rank - med store skvettganger, blykjøl og spriseil på 14 kvadrat- meter av råsilke. I liket var det tjæret hamp som det luktet godt av. Sammen med tre venner skulle vi sprenge horisonten. Vi skulle seile ut fjorden!

Mor og far sa nei. For liten erfaring, for dårlig utstyr, dessuten ulovlig. Et nei fra dem var en alvorlig hindring. De hadde full kontroll over brødboksen, rasjoneringskortene og pengepungen. Men mine venner, brødrene Gunnar og Fritjof, hadde en far som hadde seilt “chief” i utenriksfart i mange år og som hadde sin hug til havet. Han syntes det var greit nok. Han jobbet nå på Akers Mek. og lot “herrefolket” subsidiere vårt foretakende med 5 liter hvit skipsmaling og fire store, grønne redningsvester merket Donau. Tredjemann, gartnersønnen Kai, fikk også lov “siden alle de andre fikk”. Som gartnerkyndig takserte han raskt min mors tulipanrabatt. Om natten skar vi av alle blomstene og syklet til Oslo med dem i grålysningen. Slangen i forhjulet mitt var kaputt og erstattet med tykk haveslange, skjøtt med kork. Det humpet markert hver gang korken tok brolegningen på Ramstadsletta.

På Stortorvet omgjorde jeg tulipanene til kontanter og kjøpte fire draft. I kortbukse og barbent troppet jeg opp hos der Havenkapitän og utbad meg Segelausweis fur Oslofjord. Han så ikke god ut i sin stramme uniform. Bryskt spurte han om båtens størrelse og navn. Jeg rettet ryggen og svarte på mitt hvassete skoletysk: ”Achtzen Fuss, nahme White.Horse”. Han ristet på hodet, sa “Junge, Junge”, og ga meg det gule ”Scheirn”. Han slo meg gemyttelig på skulderen og kalte meg ”lieber Freund”. (Der fins da vel skikkelig folk i blant?)

På hjemveien mot Asker hang jeg på med en langsomtgående generatordrevet tysk lastebil søkklastet med norsk margarin. Da den slakket opp i en mote, greide jeg å orge en kasse med 24 gyldne barrer.

Som aktiv 17 åring hadde jeg stor kontaktflate i det underjordiske, også på den mer foraktede svartebørs. For margarin fikk vi byttet til oss merker både for lyst og mørkt brød, sukker og havregryn, - og, topp hemmelig, en hel flaske “krydra”. Dessuten sigaretter. Fem kilo margarin og sigarettene ble avlevert hjemme. Mors bekymringer smeltet som smør, fars protester gikk opp i røyk. De spurte heller ikke hvor det skrev seg fra. Ingen spørsmål, ingen løgner .

Neste natt hentet vi, under Kais ledelse, en sekk ny poteter diverse kål og gulrøtter hos en nazi-bonde. Vi var klar til avgang.

Grytidlig på morgenen avseilingsdagen ble to av mine beste venner arrestert av Gestapo. Det var alvor. Erling Brunborg havnet i første omgang på Akerbergveien, broren Olav på den tyske avdeling på Møllergaten 19. Jeg innså viktigheten av å komme under seil straks.

Med bakgrunn i dødens alvor ble ferdens lek enda mer den totale frihets seilas.

Vi krysset utover i lange dovne slag. I stilla halte vi snekka langs strendene i lang line som om hun var ei oterfjøl. Krystallklart var mitt barndoms vann. Vi badet nakne og bollet oss sammen med småsilda som villig lot seg øse ombord med pøs og øsekar. Fjorden var stinn av yr pir som kaptes om å henge seg på hekla. Bare ved Askholmene var det en oljehinne på vannet. “Nå seiler vi over Blucher, gutter.”

I ytre del av Drøbaksundet fikk vi frisk seilas i solgangsvind. Fire forvorpne unggutter hang ytterst på skvettgangene. Skjøtene i neven, sansene våkne. Vi eide verden. Snekkas skarpe baug skar seg frem og igjennom. Vi seilte vått og øste trutt. Vi er like opp i steina. ”Klar til baut”. Rorkult i le, baugen hugger i sjøen under vendingen. ”Bakk fokk”. Storseilet fyller. ”La gå og hal”. Vi vagler oss igjen i lo.

Inn bak moloen i Filtvedt feide vi. Gjennomvåte, samseilte og stolte som om vi skulle ha rundet ”Hornet”. Skipperen delte ut grogg med rund hånd. - En skrukork på hver .

Vi la beslag på det meste av moloen og tørket tøy og soveposer og gjorde meget av oss. Jeg hadde morfars blå røkejakke på meg. Den var påsydd en blank messingknapp med anker. Jeg hadde lange hvite seilerbukser sydd av brukte melsekker med brutto og netto vekt med sort sjablongskrift i baken. Småfrøkner kom på kaia. - Fire sjøgutter dro på land.

Vi leiret oss på en solvarm granitthylle i kveldingen. Jentene hadde stekt krisevafler. Kai spilte munnspill. Vi sang dempet. Talentet ble fuktet med en ny runde av skrukorken. Vinden løyet og sjøen la seg. Kroppene våre var solbrente og varme. Vi satt og så ned på snekka under oss. Vakrere farkost skulle du aldri ha sett.

Ved midnatt ante vi en krusning ute ved det mørklagte fyret. Vi slentret parvis mot moloen. Jeg stakk pekefingeren i munnen og holdt den i været. Den ble kald på landsida. Aspeløvet skalv umerkelig. Ingen tvil, det var nordahenget.

Vil du frem i livet må du seile når det er bør. Så la oss seile. Stille gikk vi ombord og tok fanglina med, dro oss ut efter dreggen. Snart var seil satt og fokka spridd. Den vage nattebrisen kjelte seilene der vi sakte gled ut i fløyelsnatten. Lommekompasset lå på aktertofta. Nålen pekte syd.

Tre gutter i sovepose har masser av plass på bonntiljene bare de ligger på høykant og snur seg samtidig. Hodene stikker de under mastetofta. jeg stitter akterut på potetsekken akkurat høyt nok til å se ”den alltid vikende horisont”.

Det var forbudt å seile mellom solnedgang og soloppgang, så vi seilte mørkt. Dufter fra land følger båten. Det er lunt inne i den store redningsvesten. I sydvest henger en gul måne over det mørke Hortenlandet. I nordost rødmer morgenhimmelen over bakkene bak Son.

Vinden drar på, koggen krenger og skyter fart. Krusningen blir småbølger som klukker og leker rundt det slanke skrog.

Rorkulten lever i høyre hånd, fokkeskjøtet skjærer godt i venstre. Svak morild hvirvler i kjølvannet. - Det var den sublime seilas. Ved Gud -jeg skal alltid fastholde seilasen som i sin enkelhet var den største - fordi den var den første - og nesten den siste. ..Tunge tanker streifer meg et øyeblikk - og halsen snører seg.

En gråkald februarmorgen den følgende vinter var jeg igjen på vei ut fjorden iført grønn redningsvest. Over det stygge kamuflasjemalte troppetransportskipet hang en dyster sperreballong. Konvoyeskorte ventet syd av Bastø. Nå passerte vi Filtvedt. Krigstrette soldater spilte trekkspill midtskips og sang flerstemt:

“Dort in die Heimat, da blühen die Rosen”

I det tidlige morgengry hadde jeg marsjert i tett kolonne og følt nærhet blant likesinnede under Akershus' fuktige murer. Nå sto jeg ensom ved masten i den kalde nordosten og smilte mot sommereventyrets snedekte knauser og ble varm inne i meg. En tysk offiser kom bort til meg og spurte undrende: “Hvorfor smiler De, vet De ikke hvorhen De skal?” - Jeg svarte med all den isnende kulde et varmt sinn kunne frembringe: “Til landet der rosene blomstrer .”

Jeg kunne se at jeg traff. Hans hals snørte seg i gråt. Der fins da sikkelig folk i blant. ..

#DNA