Det ble en minnerik aften i klubben da en av våre ”leieboere” gjestet oss med sin gitar. Det var selveste Ole Paus vi hadde ved bordenden. Uhøytidelig, befriende selvironisk og poengtert ga han av seg selv med sine
selvakkompagnerte prestasjoner som lå et sted mellom visesang og deklamasjon. Typisk Paus! Det hele hyllet inn av småfrekke betraktninger som like ofte rammet han selv som andre.
Han innledet, ganske typisk, mot ”the mainstream” i vår være- og handlemåte. Han registrerte at dette var et privat lokale, og at det var utplassert askebegre. I den forbindelse hadde han en bønn. Bare røyk! Så minner det om gamle dager med kroer, jazzklubber og stemning i taket. Første vise var ”Så vakker du er”, og den gikk svært så bra selv om han påsto å være vettskremt over å underholde for
Ole Paus hadde oss i sin hule hånd – og gitar. Tiden gikk så altfor fort. Og slik er det alltidnår programmet er bra.
husverten. Men akkurat her må referenten konstatere at visesangeren ikke står til troende!
Så bar det videre med visen med dobbelt bunn – ”Ikke spør etter meningen med livet” som altså handlet om det å bli eldre. Kommentaren til Paus går ut på at speil ikke lenger er som før. De er ofte ganske krakelerte slik at ansiktet får dype folder. Tenk det!
Paus påsto at fortiden ar spesiell – for en gang i tiden var han ”verstingenes egen musiker”.
Det ble også plass til den noe infame visen om Sylvia Rafael og advokat Schøtz. Samt ”Ingen kan vite hvor kjærligheten kommer fra”, som i sin tid ble foredratt på Sortland, blant annet for en pen jente på første benk som viste seg å være Kari Bremnes. Endelig kom ”Tusjen, og porsjen og mersjen” med alt det verbale røret som Ole Paus kan finne på. Paus innrømmet at han ikke er særlig reiseglad, og at han helst ikke reiser lenger enn mellom hjem og kontor. Men en gang var han i Chile. Der traff han blant annet vårt medlem, Frode Nilsen, som nå er legendarisk for sin innsats som ambassadør og kontakt mellom frihetskjempere og norske myndigheter. Paus kunne ikke nok
Visetramp Gorm takker for innsatsen og Ole Paus får både jubileumsbok og ramme med signaturer av de tilstedeværende.
få fullrost Nilsen for sin innsats, og han var svært glad for å treffe ham akkurat denne aften i klubben. Paus oppholdt seg også i New York, og sang om hvor deilig det var å forlate byen. Endelig fikk han også plassert et vennskapelig spark i baken på Evert Taube. Paus var på Cuba, men hans kreativitet druknet fullstendig i det Evert Taube hadde skapt en generasjon eller to tidligere.
Jo, denne kvelden ”hadde vi alt, og det var alt vi hadde”. Hørt den før? Jo, det uttalte Ole Paus for drøssevis av år siden, og er siden gjentatt i nyttårstaler av Bondevik, Jagland med flere.
Det var et gøyalt møte med trubaduren. Tiden gikk alt for fort. Velkommen tilbake! Ja, når det gjelder ønsket om å få han tilbake i Klubben, ga Paus oss et fantastisk løfte. - Før jul skal jeg synge sammen med en annen artist, og jeg lover her å nå at jeg skal ta henne med i klubben. Hvem? Lill Lindfors! Dermed ble det en av de mest minneverdige aftener i Klubben på lenge.