Man kan være så blasert og reisevant man bare vil, men Pompeii gjør alltid et dypt inntrykk når man besøker denne praktfulle byen fra romersk storhetstid. For en som gjerne bruker tid på å fordype seg i dramatiske scenarier fra en epoke før vår egen vikingtid, snubler over dagligliv og tragedier i et omfang vi knapt kan fatte.
Hjerteskjærende scener Pompeii er på mange måter et historisk paradoks. Byens plutselige, hjerteskjærende og totale utslettelse i løpet av noen timer og dager, er også årsaken til at den fortsatt lever. Da Vesuv eksploderte i år 79 e. Kr. pøste den vulkansk aske over folk, plasser, gater og bygninger - og forseglet en fortid som ligger 2000 år tilbake i tid. Hadde ikke Vesuv vist sitt raseri dette året, ville Pompeii – og Herculaneum – knapt nok ha vært viet en linje i historiebøkene.
Jeg kommer til Pompeii en regntung dag da solen er skjermet, og fuktigheten driver i luften. Ikke det aller beste utgangspunkt, men intet er så galt at det ikke er godt for noe. Pompeii er i dag verdens mest besøkte arkeologiske utgravningssted med mellom 2,5 og 3 millioner besøkende i året. Derfor er dårlig vær og sviktende besøk en god årsak i seg selv til å besøke ruinbyen akkurat i dag.
Jeg hyrer en engelsktalende guide og lar meg geleide rundt i det som før 79 var et spill levende bysamfunn ved foten av en vulkan som innbyggerne fryktet, men ikke fryktet nok. Vi vandrer på det som engang var tett
trafikkerte hellebelagte bygater, vi stikker hodet innom stedet der de voksne hygget seg, nemlig bordellet med bevarte tegninger av seksualakten i forskjellige faser. vi går forbi et gatekjøkken, og reminisensene av det som engang var høyreiste templer. Og jeg faller i dype tanker når jeg ser Flyktningens have med forsteinede figurer av familien som en gang har vært spill leende mennesker og som for gjeves søkte tilflukt på dette stedet. Her er de alle 13 - mor, far, barn og hushjelper. De ble overrasket av gassene og ble antakelig kvalt. Siden ble de dekket av vulkansk aske. Etter som årene gikk ble kroppene til intet, og det oppsto hulrom i den forsteinede massen. De menneskelige legemer ble gjenskapt ved å helle gips i hulrommene og fjerne den vulkanske asken når gipsen hadde stivnet.
Dagliglivet for 2000 år siden Jeg ser på et barn som ligger sammenkrøllet ved siden av sine foreldre, en ungdom som sitter på huk med hodet i hendene, en mann som ligger på ryggen med armene strakt i været i fortvilelse og smerter.
Vi vet i dag mye av det som skjedde i det skjebnesvangre året 79, vi kjenner til mye av dagliglivet i byen og om menneskene, hvordan de bodde og arbeidet. Vi har fått bevart en rekke praktfulle boliger med fresker og tegninger på veggene. Vi har fått bevart deres badehus og deres avtreder, og mye annet av det vi forbinder med en
I 1866 oppdaget arkeologen Giuseppe Fiorelli teknikken med å gjenskape mennesker, dyr
og planer med gips. Alt var dekket med vulkansk aske, men etter hvert som mennesker, gjenstander
og annet ble tilintetgjort ved forråtnelse oppsto det hulrom som Fiorelli fylte med flytende gips. Når
det hele hadde størknet, kunne han forsiktig grave ut det som
ble gjenskapt, som her den unge mannen som sitter med ansiktet i hendene og ikke er i stand til å unslippe katastrofen.
romersk by med opprinnelse fra oldtiden. Pompeii var allerede 600 år f. Kr. et blomstrende handelssted. I det første hundreåret etter Kristus bodde det 8.000-10.000 mennesker her. 2000 av dem omkom under vulkanutbruddet. Men allerede 16 år før katastrofen fikk menneskene i Pompeii et varsel om naturens vanvittige krefter. Et omfattende jordskjelv la deler av byen i grus, men det aller meste var gjenoppbygd den dagen katastrofen inntraff. Vesuv nærmest eksploderte, men det var ikke lava som knuste bysamfunnet med gasser og aske.
Gjenoppbygging var umulig
I årene etter tilintetgjørelsen ble det gjort forsøk på å gjenoppbygge Pompeii, men ødeleggelsene var så store og askelaget så tykt at forsøkene ble oppgitt. Tiden gikk sin gang og Pompeii ble glemt inntil ruinene ble gjenoppdaget i 1748. Til å begynne med ble ruinene plyndret for verdier som skulpturer, statuer og lignende.
Men på 1800-tallet ble utgravingene mer seriøse. Man forsøkte å bevare det som kunne reddes både når det gjaldt innbo og løsøre.
I dag er Pompeii som et underverk å regne. Vi vandrer rundt langs gater og plasser og opplever en by som nærmest har vært forseglet siden romertiden.
De fleste hus hadde hager og atrier, de var vakkert dekorert, og de offentlige badene var store og luksuriøse. Det er talt så mange som 30 bakerier, og amfiteatret er det best bevarte fra romertiden. Her finner vi også to teatre hvorav det eneste nærmes var en konsertsal.
Jupiters tempel var antakelig den mest prominente bygningen i Pompeii.
I tillegg til Jupiter ble også Juno og Minerva dyrket der. Triumfbuen til
venstre ble reist til ære for keiser Tiberius som regjerte fra år 14 til 37 e. Kr. Etter en dag i Pompeii føler jeg meg nærmest i transe med bevisstheten stilt tilbake i tid. Jeg klarer å utelukke de andre besøkende og bevege meg tilbake til den fjerne fortid før utbruddet. Ikke rart forskere og arkeologer boltrer seg i disse omgivelsene der det fortsatt blir foretatt utgravninger og det blir gjort nye funn.
Et arkeologisk smykke Pompeii fremstår i dag som et vakkert arkeologisk smykke som er til pryd for vår samtid. Men hvor lenge vil Pompeii bestå? Vil våre etterkommere også kunne vandre i fortidens rike? Kanskje ikke. Truslene er like mange som de er alvorlige. En ting er de besøkendes slitasje som kommer i tillegg til vær og vind. Noe annet er
lunefulle Vesuv som langt fra har gitt fra seg sitt siste drønn. Utbruddene har det vært flere av siden Pompeiis undergang. I 1631 omkom 3000 mennesker da vulkanen eksploderte. Kraftige utbrudd var det også i 1872 og 1906. Det siste alvorlige utbruddet fant sted 18. mars 1944. Forskerne mener de bare er spørsmål om tid før neste store utbrudd kommer. Og da kan kanskje selv ikke Napoli føle seg trygg. I verste fall ser ekspertene for seg en pyroklastisk flom, det vil si en superrask vulkanstøvsky, som med sine 300- 500 graderer og dødelig gass velter ned fra fjellet i opptil 160 km/t.
Tempelrester er det over hele Pompeii.
Neida, jeg maler ikke fanden på veggen. Ovenstående scenario er ikke hysteri, men tuftet på målinger langt nede i vulkanens urolige vom. Så får vi bare håpe at dommedagsprofetene tar feil, og at vi får beholde
praktfulle, eventyrlige og vidunderlig vakre Pompeii enda i mange, mange år.
Bygatene fra før 79 er i forbausende god stand. I denne hellelagte gaten er steinene godt bevart. Så spørs det hvor stor påkjenning masseturismen med sine 2,5 millioner besøkende pr. år vil føre til.