Søk

Gjennom Sibir og Kamchatka


Det er jo mange som liker å sykle langt, og skryter av at de har vært med på styrkeprøven Trondheim / Oslo flere ganger. Det har selvfølgelig også Thor gjort, og en av de to gutta som syklet med Thor har vært med på alle! Den turen som ble syklet nå, tilsvarer vel omtrent 12-15 Trondheim / Oslo-turer, og jeg kan love dere at det ikke var noen ”walk in the park”. I Norge har vi asfalt på veiene. Det har de ikke i Sibir. Der har de løs grus og grov pukkstein – i beste fall. ”Alt går an – på sett og vis”

Thor og Gorm ved bålet et eller annet sted i ødemarken

Jeg har tidligere definert Russland som ”et land der lite fungerer, men alt går – på et vis..” Og det har vært under slike forhold Thor har holdt ut i tre måneder. Utgangspunktet hans var vel heller ikke det aller beste for en slik kraftanstrengelse. Bare et halvt år før avreise åpnet legene på Feiringklinikken hele brystkassen hans og byttet ut 5 blodårer inn til hjertet. Vanlig rehabilitering tilsier ikke at du legger ut på en slik reise rett etter at du har tatt stingene..! Dessuten får man ikke alltid den restitusjonen man trenger etter en hard dags sykling når man ligger i en kald, våt sovepose, litt anspent og venter på et eventuelt bjørnebesøk om natten.

Bilen blir solgt, og Gorm stiger for siste gang til topps på taket for å lesse av.

Men han er jo en stabeis og han gjør som han vil. Dessuten hadde han planlagt å ”ta det litt rolig i begynnelsen”. Så da så.. Mange var spente på hvordan det ville gå, men han påstår hardnakket at han ikke hadde noen plager med hjertet underveis. Han var kanskje ikke i så god form som han hadde ønsket, men ”- formen kommer jo etter hvert” – som han sier.

Tre syklister, en norsk tolk og en russisk TV-fotograf la ut fra Irkutsk i begynnelsen av juli i en nyinnkjøpt UAZ varebil som skulle fungere som base, følgebil og sikkerhet underveis. I etterhånd har vi vel forstått at den bilen ikke var det aller beste kjøpet man kunne gjort. De som solgte den smiler nok godt i skjegget fremdeles.. Nå er det ikke uvanlig at man må begynne å reparere russiske biler umiddelbart etter at man har kjøpt dem, også om man kjøper ny bil, men denne bilen (som ble døpt ”FRAM 2” ) var nok mye dårligere enn ønskelig.

Sjarmøretappen De første to månedene kjempet de seg på elendige veier langs Baikalsjøen. De krysset elven Lena da hun bare var en litt stor bekk, krysset henne igjen litt lenger nord og for tredje gang i Yakutsk. Da hadde hun vokst seg så diger at det tok halvannen time å krysse med ferge. Underveis ble tolken angrepet og bitt av en hund, de var blitt frastjålet pass, papirer, hjertemedisin og utstyr for mange penger, de besøkte gullgravere og mammutmuseer, ble stoppet av at veiene var oversvømmet, og følgebilen bød på nye problemer så snart de gamle var reparert. Elvene de måtte krysse hadde ikke alltid en bro å by på, og når det var en bro var den også ofte en stor utfordring. Den første syklisten reiste tilbake etter en måned, den andre etter to. Det samme gjorde tolken. Da var de kommet til byen Magadan hvor jeg sto og ventet på dem. Jeg skulle være med på sjarmøretappen i det bjørnerike Kamchatka.

Det ble en grandios mottakelse i Magadan, med Russisk TV2 som møtte opp utenfor byen og fulgte kortesjen inn til rådhuset og møtet på ordførerens kontor, hvor ytterligere et TV selskap, lokalradioen og andre media var tilstede. Intervjuer, fotografering og lykkeønskningene haglet og som avslutning viste ordføreren oss noen bilder tatt et par dager tidligere, rett utenfor byen, av restene av en mann som var drept og spist av en bjørn. Flere jaktlag ble sendt ut og det måtte 21 skudd til før den gigantiske bamsen endelig måtte bite i gresset. Det var skremmende bilder.

Natt på brannstasjonen Meningen var å prøve å få følgebilen om bord på en båt, og seile over Okhotskhavet til sydspissen av Kamchatka, en avstand lik Norge - England, men utvalget av båter i Magadan havn var heller rustent… Resultatet ble salg av bilen, fly til Petropavlovsk, leie av en ny bil og en rask kjøretur med alt utstyr så langt syd det går an å komme. Herfra skulle Thor og jeg sykle halvøya på langs med målgang helt nord i landsbyen Uts Kamchatsk, men bilen ble for liten til å ta med to sykler, dessuten hadde ikke filmfotografen sertifikat, så jeg ble ”degradert” til fotograf, sjåfør og kokk. Vi hadde mistet en del tid på grunn av bilproblemene, så det ble noe mindre tid en planlagt - og etter å ha tatt en liten prøvetur på sykkelen og de russiske veiene var jeg vel egentlig fornøyd med å få slippe å sykle 70 – 80 kilometer hver dag med det smale, harde setet…

I landsbyen Ust Bal’shervsk fikk vi overnatte på brannstasjonen, og neste dag tok de oss med oppover elven for å se om det fremdeles var bjørn som fisket laks, men vi var noen dager for seint ute. Det var bjørnespor overalt, og vi kunne fornemme den ete-origien som nylig hadde funnet sted på all den halvspiste laksen som lå langs bredden. Så bar det nordover og oppover på den eneste veien de har på Kamchatka. De første dagene gjennom tett skog med små glimt av store fjell på hver side. Høsten var kommet og trærne sto som en fargeeksplosjon rundt oss. Bjørnespor og fersk møkk så vi mye av langs veien, men ennå ingen bjørn. Været var greit, med noen få regndager, men vi klarte stort sett å finne et tak å sove under slik at vi slapp å sette opp teltet i søla. Stedene vi kom gjennom var stusselige, forfallent og sølete, men folkene vi møtte var gjestfrie og hyggelige. De har ikke så mye, men det lille de har deler de gjerne, og det var tydelig stas å få besøk av fremmede folk fra land langt borte.

Bjørn i sikte Vi tok av fra hovedveien da vi var kommet omtrent midtveis. Her fantes en avstikker opp til byen Esso som lå i fjellene. En hyggelig liten landsby med varme kilder, urbefolkning av Koryaker og Even-folk som fremdeles lever i naturen med sine reinsdyr og hester. Vi dumpet midt oppi en familiesamling som hadde grillfest ved en varm kilde og ble invitert med på ete og drikkegildet. Thor fikk seg en tur på hesteryggen og jeg måtte skåle med alle gamlegutta etter tur. Gamlemor underholdt oss med strupesang og dans og det ble en fargerik aften.

Vi tok stadig avstikkere for å lete etter bjørn, men ennå hadde vi ikke hellet med oss. Men en tidlig morgen, helt i grålysningen, ble vår søken belønnet. Det var riktignok bare et flyktig glimt, men den var ikke mer enn 40 meter unna oss – og vi så den helt tydelig! Neste gang skulle vi ha kameraene klare..

Panorama av en av de spektakulære fjellkjedene i denne utposten av Sibir- .

Thor holdt stort tempo og ville fortest mulig ”sykle ferdig”. Deretter skulle vi bruke god tid på tilbaketuren til Petropavlovsk og ta oss god tid til å oppleve det vi hadde gått glipp av på veien oppover. Da syklingen var unnagjort, bildene tatt og sendt – ble vi med viseborgemesteren i en liten båt noen mil oppover Kamchatkaelven, til en forlatt kosakklandsby hvor en eneboer hadde tatt på seg oppgaven å passe på den nydelige, gamle laftede trekirken som lå ytterst på et nes i elven. Det var en stillfaren og from fyr som overlevet her midt i bjørneriket med en liten hund og en kattunge som eneste selskap.

Vi hadde underveis opp elven svingt innom noen fiskere og fått med oss 3-4 svære sølvlakser og eneboeren fikk en av disse. Han viste oss rundt i den lille kirken og da vi skulle gå ned til elven igjen gjennom det høye gresset sa han ”- Prøv å gå litt samlet, ikke én og én, da er mulighetene for at bjørnen angriper mye mindre..”. I tett flokk returnerte vi til båten.

Utblåsningen Det finnes bortimot 30 aktive vulkaner på Kamchatka og i byen Kluytchi traff vi en vulkanolog som fortalte at vi kunne kjøre vår firehjulstrekker ganske langt opp mot en av toppene. Vi la i vei gjennom småskogen, over store områder av stivnet lava og løs sand etter den siste store pyroklastiske utblåsningen noen år tidligere, og under en stopp bare en liten kilometer fra fjellet ble vi vitne til en skikkelig utblåsning. En svær hvit sky blåste rett opp av fjellet og steg gjennom skylaget og høyt til værs. Et fantastisk skue å få lov til å oppleve på så nært hold.

Vi stakk innom Esso en gang til på tilbaketuren. Den lokale bilmekanikeren som tidligere hadde hjulpet oss med en punktering hadde et par gjesteværelser. Dessuten visste han hvor vi kunne se bjørn! Vi bodde der et par dager og fikk med oss en fargerik danse og sangforestilling av de lokale Even-folkene, hadde en fin formiddag med en treskjærer og bjørnejeger og i strålende sol tok vi bilen en tur til fjells, 1200 m .o.h. for der skulle bjørnene nå beite blåbær. Vi så ikke bjørn med en gang, men det var så mye bær at vi ble gående og plukke og spise, og det var vi altså ikke de eneste som gjorde. Thor så den først, og hans kommentar om at det var første gang i hans liv han gikk fra hvilepuls til makspuls på bare noen sekunder beskriver litt av følelsen det er å stå våpenløs foran en bamserugg på mange hundre kilo. Nå vet man aldri hvordan en bjørn vil reagere, de er like forskjellige i gemytt som vi mennesker, men denne bamsen var heldigvis av det skvetne slaget så han snudde rundt og forsvant ned lia. Vi så ham igjen da han kom opp på den andre siden og fikk festet begivenheten på filmrullen.

Nå er vi akkurat kommet tilbake og man bør vel la det gå litt mer tid før man får et skikkelig perspektiv på det man har opplevet, men som det kjennes nå har vi vel oppnådd det vi ønsket. Det skulle sykles fra Irkutsk til Ust Kamchatsk, så langt øst det går an å komme uten å ende opp i vest – og det ble gjort. Thor skulle teste om ”det nye hjertet” holdt hele veien – og det gjorde det. Vi ville oppleve vulkaner, møte bjørner og urbefolkning, vi ønsket å reise gjennom villmark og urørt natur, se gullgraving og de gamle gulagleirene i Sibir og holde i 10.000 år gamle mammuttenner. Alle disse tingene, og mere til, er nå krysset av på listen.

Om Thor ønsker seg tilbake til Kamchatka, vet jeg ikke – men jeg tror jeg kommer tilbake. Og neste gang skal jeg ha med meg børsa…

#1Public

8 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no