Dette var den annonserte tittel på kåseri i TC onsdag 12. november 2008. Foredragsholder var Kåre Valebrokk – mangeårig redaktør i Dagens Næringsliv og senere sjef i TV 2. Menyen denne klubbaften var erter kjøtt og flesk, så når både mat og kåsør var like spennende, resulterte det i fullt – ja overfylt – klubblokale.
Kåre Valebrokk
Valebrokk åpnet med å informere at foredraget nok ville få en undertittel aktualisert av de siste måneders hendelser i det internasjonale finansmarked: “Hvordan vil Finanskrisen påvirke vår hverdag her i Norge?” Konsulens konkurs utløste krakket Det første store økonomiske krakk i Norge fant sted i 1899 etter hektisk byggeaktivitet i de største byene, spesielt Oslo. Mekanisering og effektivisering av landbruket, ved innføring av kunstgjødsel og landbruksmaskiner, reduserte behovet for arbeidskraft i distriktene. Sammen med en gryende oppbygging av industri førte dette til en massiv folkeforflytning fra distrikts-Norge, delvis til Amerika, delvis inn rundt de store byene. Oslos befolkning doblet seg på 15 år i denne perioden. Det var konsul Christoffersens konkurs i 1899 som utløste krakket. Han var involvert i en rekke foretak og virksomheter, bl.a. massiv boligblokkutbygging i Oslo, alt basert på lånekapital fra bankene. Han klarte ikke møte et par forfallsterminer, ble slått konkurs og panikken spredde seg. Nærmest all byggevirksomhet stoppet opp, massevis av bygårder i Oslo stod halvferdige og ble enten sterkt forsinket i sin ferdigstillelse eller ble aldri fullført. Bankene tviholdt på det de hadde av kapital og ville ikke låne ut. En rekke banker gikk overende. Dette var bl.a. årsaken til at hele den kraftkrevende industri, som ble etablert i de første årene av 19-hundretallet, ble finansiert med utenlandsk kapital. Sam Eyde fikk franske og svenske kapitalinteresser med på å finansiere Rjukan-utbyggingen. England finansierte Borregaard, etc. Først ved den økonomiske oppgangstid under 1. verdenskrig ble det igjen fart på norsk økonomi. Vill politikk raserte norsk industri Neste krakk kom i slutten av 20-årene som følge av amerikansk beskyttelsespolitikk under president Hoover. Han sto for en politikk med innstramming av kreditter og lånefinansierte investeringer. Virkningene spredte seg til Europa, hvor kredittinnstramming rammet hardt i Tyskland og ga grobunn for Hitlers maktovertagelse. President Roosevelts New Deal startet arbeidet med å gjenreise amerikansk økonomi, men oppsvinget fikk først fart på seg ved 2. verdenskrigs begynnelse i 1939. USA fortsatte sin vekst etter krigen og ble den førende nasjon i verden, mens Europa slet med gjenoppbyggingen som i meget stor grad var mulig takket være den massive kapitalinfusjon fra nettopp USA. Norsk økonomi vokste også smått og pent utover i 50-årene, inntil oljealderen slo inn for fullt med Ekofiskfunnet i 1969, og sendte Norges vekstkurve bratt oppover. Dermed startet en vill og inflasjonsdrivende politikk som raserte store deler av tradisjonell norsk industri, og endte opp med en bankkrise i 1990-91 hvor Oslo Børs hadde sitt største fall noensinne på én dag: 19 prosent! Staten nasjonaliserte i realiteten hele det norske forretningsbank-systemet uten noen form for kompensasjon, til raseri og fortvilelse fra tusenvis av småaksjonærer som var blitt innprentet at sparepenger plassert i bankaksjer var “sikkert som banken”. Gradvis solgte staten seg ut/ned igjen, etter hvert som økonomien stabiliserte seg. Myk landing i sikte Dagens internasjonale finanskrise kommer sannsynligvis til å få en myk landing. Dette takket være massiv innsprøyting av statlig kapital, samt liknende, koordinerte tiltak fra alle ledende sentralbanker i verden. Det er også forventet at Kina vil innta en ansvarlig rolle og fortsette å finansiere amerikanske statsobligasjoner. Rett og slett fordi det er i Kinas egen interesse at stabile, fungerende kapitalmarkeder kommer i gang igjen snarest mulig. I Norge vil den pågående krise neppe føre til høyere arbeidsledighet enn 5 prosent, og dét er finansene robuste nok til å dekke uten problemer. De fleste land i Vest-Europa kommer nok atskillig verre ut. Boligmarkedet vårt er mer usikkert. Det avhenger helt og holdent av om bankene gradvis gir slipp på sin frykt og igjen blir villig til å låne ut penger til investering og drift. Sentralbankens resolutte opptreden med tilførsel av tilgjengelig kapital burde tilsi at bankene snarest kan oppta sin normale finansieringspraksis. Hva skal vi leve av etter oljen? Først og fremst , la oss slå fast at “etter oljen” ligger ufattelig langt frem i tid. Takket være nye funn og ikke minst forbedret utvinningsteknologi, har vi stadig reserver for 20-30 år fremover. Da oljealderen startet i Norge i 1971 het det seg at vi hadde reserver for 20-30 år, og det har vi fortsatt. Økonomiske prognoser har en tendens til å være alt for pessimistiske, fordi prognosene er basert på en fremskriving av dagens tall uten å ta hensyn til ny teknologi og nye produkter. Tidligere “tømte” og forlatte oljefelt blir nå drivverdige igjen takket være ny teknologi. Norsk offshore-teknologi er ledende i verden, og vår oljerelaterte virksomhet er i ferd med å bli like mye en kunnskapsvirksomhet som en produksjonsrelatert industri. Tradisjonell industrivirksomhet utgjør en jevnt synkende andel av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP), sammen med landbrukssektoren. Tjenesteytende og kunnskapsbasert virksomhet utgjør allerede hoveddelen av BNP, og vil øke i årene fremover. F.eks. designes og planlegges det avanserte skipskonstruksjoner i Norge, men vi bygger dem ikke her, dertil er våre arbeidskostnader for høye. IKEA er et kroneksempel på tjenesteytende virksomhet. De produserer ikke selv en eneste gjenstand, men er verdensledende på logistikk og tilfredsstillelse av kundebehov. Landbruk som småpen hobby Dersom vi ønsker å opprettholde den levestandard vi er blitt vant med, må vår arbeidsinnsats være av en slik verdiskapende natur at vårt kostnadsnivå kan bære det. Landbruk i Norge er blitt en hobbyvirksomhet som vi ønsker å beholde for at det skal være lys i vinduene i distrikts-Norge og pene gressganger på jordene. For vår matforsyning har jordbruk i Norge mistet sin betydning. Takket være den stadig forlengede olje- og gassproduksjon vil den norske stats Oljefond fortsette å vokse slik at avkastningen fra fondet etterhvert vil utgjøre en vesentlig finansieringskilde for det norske statsbudsjett. Det betyr at statsbudsjettet vil være ganske robust selv om det skulle bli svikt i tradisjonelle statlige inntektskilder. Midlertidige nedganger i fondets verdi grunnet internasjonale børssvingninger, vil ikke ha avgjørende betydning. Konklusjon: Don’t worry, be happy. Norge vil klare seg! Kåre Valebrokk fikk velfortjent applaus etter et interessant og morsomt fremført foredrag. Referenten hadde mer enn nok med å prøve å få med seg det faglig viktige i foredraget, så de humoristiske innspill og kvikke replikker er det nok bare de tilstedeværende tilhørere som fikk gleden av. Tores fortreffelige skipskost smakte som vanlig utmerket. Gutta hygget seg, og det ble atter en minneverdig klubbaften.