Søk

Operacruiset vi sent vil glemme


Årets operacruise med Slavekoret og fire operasangere ble akkurat den suksessen vi hadde håpet på. Fra Cluben deltok Sven Erik Westbye, Matz Lonnedal Risberg, Truls Krogsrud m/følge, Anders Lorange m/følge, Harald Willoch m/følge, Aksel Kvalsnes m/følge og Alf G. m/følge. Det ble en reise vi sent kommer til å glemme. Operacruiset var en oppfølger etter fjorårets cruise som avrundet åpningen av Operaen. Den gang var vi godt fornøyd med hele arrangementet, men det spørs om ikke årets cruise overgikk det vi hadde håpet på. Strålende operasangere, et opplagt slavekor, deilig musikk, nydelig mat og drikke og en upåklagelig stemning. Når dertil København presenterte seg fra sin mest forførende side under oppholdet der, var det bare å glede seg over det hele.

Jan Helge Trøen dirigerer Slavekoret

Vi er å kanaltur om formiddagen ved ankomst København. Akterut ser vi Truls og Kika

To fornøyde ektepar Kvalsnes og Willoch slapper av om bord på kanalbåten før stor luns – og nye musikkopplevelser.

Aftenens stjerner takker for seg. Fra venstre Bente Eggum, Emma Rowena, Hildegunn Coucheron, Gørill Songvoll og Henrik Engelsviken.

Slavenes sang Det hele startet rett etter at vi hadde gått om bord. Sissel Andersen fra DFDS og Alf G. har begge stått for arrangementet, og de ønsket velkommen. Alf G. fortalte historien om Slavekoret – fra Nebudkanesar 640 f. Kr. til i dag. Dernest ble dørene slått opp på vid gap i restaurant Blue Ribbon der det ble ønsket velkommen til ord til kveldens festmiddag. Kalvemedaljongen kan jeg ikke huske å ha smakt bedre. Etter nydelig mat og drikke, gikk vi opp til diskoteket som for kvelden var viet opera. Der ventet dirigent Jan Helge Trøen som hevet armene, nikket til pianisten – og dro musikkeventyret i gang. Første sang var selvfølgelig Slavekoret fra Nebudkanesar. Dette er verdens mest spilte kor, dette er en av verdens mest likte toner – og det var dette Slavekoret sang da det marsjerte inn på Operaens scene 11. april 2008. Den gang var det 450 slaver – på danskebåten var det ca. 40 av dem. Likevel klang det så vakkert og mektig at mange av de over 100 tilhørerne kjente det sprengte i øyekroken. Slavekoret avsluttet med Hvem kan segla for utan vind, og etter at de sonore tonene hadde drysset ut over tilhørerne brøt jubelen løs. Det må bli en forsettelse! Men dette var bare begynnelsen. For nå overtok Bente Eggum Johannessen, Hildegunn Coucheron, Henrik Engelsviken, Gøril Songvoll og pianist Emma Rowena med sang og toner fra blant annet Flaggermusen, Porgy and Bess, La Boheme, Carmen, Smilets Land og mange andre operaer og operetter. Og publikum. Hvis de hadde vært katter, hadde de malt alle sammen. Det ble noen vidunderlige musikalske øyeblikk, og alle som var til stede følte seg privilegert, og alle som en håpet på at dette skal gjentas neste år. Muligheten for det? De er ganske store. Det er gode muligheter for at Slavekoret blir institusjonalisert – og et nytt begrep i norsk musikkliv. Men dette er noe man vil komme tilbake til. Etter at kvelden var avsluttet med vakker musikk og deilig vin, var det bare å trekke seg tilbake for å å forberede se på en ny dag. Søndagen opprant med strålende sol, og København presenterte seg fra sin beste side da vi gled inn mot kaien. Rett ved landstigningen ventet to kanalbåter, og dermed var det bare å vandre om bord for å oppleve en time på Københavns kanaler. Siden var det byrusling, lunsj (mange spiste på Københavnerkaféen som er denne observatørs yndelingssted) og en kopp kaffe eller to i solen før vi igjen gikk ombord til det store koldtbord – og mer sang og musikk. Sangerne var virkelig i toppform, og både Bente, Hildegunn og Gørill flørtet uhemmet med de mannlige tilhørerne (spør Sven Erik som fikk kyss på kinnet og nesten ble budt opp til dans). For meg som sanger var dette en helt spesiell opplevelse, sa Bente etter at det hele var over. Dette må vi ta vare på! Et utrolig lydhørt publikum, sa Gørill som nettopp er hedret med Oslos kulturpris. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å bli med videre, for dette er som en eventyr, sa hun. Neste år har jeg mye å ta igjen, sa Henrik som hadde vondt i halsen og som ikke våget å slå seg helt løs av frykt for den store sprekken. Men neste år, da... Hildegunn smilte fra øre til øre og syntes det var en fryd å være med. Utrolig hvor mye sangkraft og vakre toner det er i den spede kroppen. Jeg føler meg overbevist om at dette ikke er siste gangen vi har hørt fra Slavekoret. Dette innslaget i norsk musikkliv er så spesielt, så spektakulært og så minneverdig at vi ikke kan tillate at dette blir fortid. Både slavene, operasangerne, dirigenten og alle vi som har arbeidet med prosjektet er nå innstilt på å bringe Slavekoret videre – for musikkelskernes skyld. Det fortjenter de!

#1Public

1 visning

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no