Kan 17. mai i Cluben bli bedre enn vi sist opplevde den? Neppe. Utenfor Josefines fasader var det strålende sol, innenfor glitret bunadssølvet og fargene spraket i folkedraktene fra og utenfor Oslo 3. Og hver eneste plass var besatt av voksne og barn som benyttet en time eller to i Cluben som mellomfeiring – etter barnetoget men før ettermiddagens festmiddag. Tore hadde sørget for rikelig tilgang av pølser, wienerbrød, bløtkaker og sprudlevann med og uten prosenter.
Den som tok seg tid til å reflektere over tingenes tilstand da alle var kommet og hadde funnet sine plasser, kjente kanskje styrken i det privilegium å være en del av det hele. Festkledde mennesker i vakre og særegne lokaler, det dekkede bord og de brede og oppriktige smil som hele tiden satt løst. Heldige er vi som er medlemmer av Cluben i en sådan stund.
Visetrampsjef Gorm og trampsjef Carl Emil jr ønsket velkommen, og Carl Emil sr. holdt dagens tale.
Erindringer fra barndommens rike Vår nestor og æresmedlem tok utgangspunkt i noen maidager i 1942, fra en tid han selv var tenåring og drømte seg tilbake til feieringen av 17. mai i 1939. Det hele begynte med en hemmelig samling på gutteværelset til Carl Emil der noen tenåringsgutter hadde kommet sammen for å finne ut hvordan de skulle markere mest mulig.
Vi ble enige om å lage en plakat med få sanne ord, fremfor de mange, slik at ikke ordene skulle drukne i hverandre. Vi ville fremme det positive og konstruktive i en destruktiv og vanvittig verden. Ikke hva vi sloss mot, men hva vi kjempet for.
Vi hadde høye kreative krav, fire farget offset. Vi visste lite om trykking og hadde ikke adgang til noe trykkeri. Men vår optimisme var likevel grenseløs. Trykkplatene ble skåret ut i linoleum, trykkfargene bommet vi og papiret leverte jeg, Trykksaken tar form. Overskriften flammer mot deg med flaggets røde farve på det hvite papiret, og det står:
For Grundlov, konge og fedreland.
Det var essensen. Utfordrende, sterkt og trassig i rød skrift kom se sluttsatsen: RETT OG FRIHET.
Hovmot står for fall
– Vi var stolte som barn. Det var vi da også. Opplaget var ikke imponerende, men vi var bare seks klistrere, og da var det mer enn stort nok. 16. mai om kvelden sier min bror jeg at vi er trette og vil legge oss, vi gjesper, tusler opp trappen til annen etasje – og klatrer ut av vinduet. Vi møter de andre og fordeler oppgavene. Slependen, Billingstad og Hvalstad har vi som nedslagsområde. Lim og koster har vi knabbet på sløyden. Vi sto på skuldrene til hverandre for å klistre plakatene så høyt som mulig for at det skulle være vanskelig å fjerne dem.
Like etter midnatt var vi i gang. Klokken 02 hadde mitt lag bare en plakat igjen å klistre. Den skulle ekstra høyt på Hvalstad stasjon. Hovmot står for fall. Jeg falt ned og fikk limpøsen over hodet. Sløydlim er dårlig kamuflasje når mainatten ikke lenger er natt. Med hakeslepp og hyseblikk bærer det hjemover igjen. Jeg er stiv som en død torsk, redd, lemster og uglad. På Fekjan kommer en sykkel i motsatt retning. Vettskremt vrenger jeg spontant over og ut i Neselven og trykker meg mot elvebredden. Vannet er iskaldt, men jeg enser det knapt. Hjertet hugger og hamrer. Syklisten er nær. Jeg våger det ene øyet. Han skulle vise seg å være ufarlig og plystrer i det han passerer meg. Idet han stryker tett forbi blir jeg vár melodien. Jeg ble varm i det kalde vannet, glemte lim og stivelse. Han var en av oss: ”Gud Sign vår Konge God” fløytet ut i morgenlyset.
Spiren til noe mer alvorlig Da den grå morgen ble full soldag, lyste vårt budskap mot alle på vei til jobb. En hilsen i landets farger. Et målestikk blant mange mot den onde drage, fra gutter i en oppløst speiderpatrulje. Mange syntes vi hadde gjort noe dumt. Dem om det. Det var retten til også å ha urett vi ville forsvare. Vi hadde i det minste lagt to pinner i kors. Vi var med og i gang.
Mer drevne folk i det gryende MILORG visste snart hvem vi var. Vår lille aksjon ble spiren til nye og mer alvorlige oppgaver, sa Carl Emil og avsluttet med FOR GRUNNLOV OG FEDRLAND – RETT OG FRIHET.
Etter denne velformulerte erindring fra barndommens rike, hevet Gorm glasset og utbrakte Kongens skål. Dermed var formiddagens ”offisielle” del over. Nå gikk praten over bordene. Vi koste oss og i godt humør kunne vi litt senere forlate Cluben i forvissning om at vorspielet til den videre feiring ikke kunne ha vært bedre.