Min reise i Israel ble på mange måter en odysee i et hav av troens fortolkninger. Historiske begivenheter, og fortidens hellige handlinger ble vevet sammen med ruvende minnesmerker og reminisenser fra en tid som engang var. Nesten alle vidtrekkende handlinger fra fortiden var utløst av troen på en gud som enkeltmennesker har opphøyet seg selv til å tolke og forstå. Denne troen på ufeilbarligheten i egne tolkninger har gitt oss et lappeteppe av trossamfunn som spriker i alle retninger. I Israel er dette mer synlig enn i de fleste andre nasjoner. De forskjellige trossamfunn eksisterer side om side, og med forbausende få friksjoner. Uten å ta stilling til substansen i ”de evige sannheter”, kan man i stedet glede seg over at vi mennesker er like forskjellige som våre tolkninger av tilværelsens mål og mening. Når man forholder seg til viljen til å lytte fremfor viljen til å alltid å måtte forstå, er det mye å oppleve i Israel, svært mye. Dersom din tålmodighet er nærværende, kan du bli med meg på en reise til bahaiernes, drusernes, kabalikernes og de ortodokse jødenes samfunn.
Skjønnhetens religion i Haifa La oss begynne der trossamfunnet er på sitt vakreste, bokstavelig talt. Jeg er i havnebyen Haifa, en times kjøring mot nord fra Tel Aviv. Det er i Haifa, på Karmelhøyden, at tilhengerne av bahai har sitt åndelige arnested. Det ligger på en liten høyde med byen og havet under seg. Den dagen jeg kommer er nesten som fortrollet. Bahahienes have er i seg selv et elegisk eventyr i skjønnhetens verden. Så velpleiet og så detaljert planlagt at elementes orden nesten er som et gudsverk. De grønne plenene er som om de er trimmet med neglesaks, de frodige blomstene blusser og vender kronen mot himmelen, ja selv deres farger er som synkronisert. Som om ikke det er nok, reiser det seg i besøkets stund en tindrende regnbue over Haifa under oss.
Bahaienes have og bygninger her i Haifa er regnet som trossamfunnets mest hellige sted. Det gjelder ikke minst templet der de jordiske levningene etter trossamfunnets fremste forkynner, Bàb, ligger begravet. Bàb, eller Siyyid 'Ali-Muhammad som var hans egentlige navn, begynte å forkynne sin religion i 1844 i Persia. Perserne mistenkte ham for å søke makt, og lot ham derfor for sikker hets skyld henrette i 1850.
Vi er alle forent i troen på en gud Bahai-troen har som grunnleggende idé at alle mennesker er forent i troen på én gud. Denne guden har forskjellige navn i de forskjellige religionene. Mennesket som søker gud er det viktige. Det er samme Gud som tidligere har åpenbart seg for Moses, Krishna, Zoroaster, Buddha, Kristus og Muhammed. Bahai har røtter tilbake til 1844, da den brøt med sjiaislam. Bahá'ì-religionen baserer seg på tre enheter: Guds enhet, religionenes enhet og menneskehetens enhet. Disse prinsippene er dypt forankret i teologien og religionens sosiale prinsipper.
Det er ca 5 millioner bahaier i verden, og ca 1100 i Norge. Bahai-troen er den yngste av av de monoteistiske verdensreligionene. Religionen er den med nest mest geografisk spredning etter kristendommen, og den er et romslig felleskap av verdensborgere med bakgrunn fra nesten alle raser, kulturer, sosiale lag og religiøse opprinnelser. I løpet av drøye 150 år er Baha'i-troen blitt spredt til alle verdens land, og er nå den religionen i verden som har den nest største utbredelsen og vekst. Baha'iène mener at fantastiske oppnåelser er skjedd i løpet av disse årene, og de vil gjerne dele sine tanker og bestrebelser med alle søkende mennesker.
Bahá'í-samfunnet har en egen kalender. Báb etablerte den nye tidsalderen med en ny kalender med året delt inn i 19 måneder bestående av 19 dager. Hver måned har et av Guds navn. Året har 9 helligdager. I tillegg er det fire/fem skuddårsdager. Nyttår feires når solen går inn i stjernebildet Væren. Dette skjer enten 20., 21. eller 22. mars.
En by basert på toleranse og sameksistens Det er med ærefrykt og kontemplasjon jeg vandrer omkring i den hellige haven. På en høyde over oss ligger bahaienes internasjonale arkiv i en bygning med arkitektur inspirert fra Parthenon. Der ligger også Den universelle rettferdighetens hus med sine 58 søyler og hengende haver. Denne delen av området er ikke åpent for turister. Det er derimot bygningen med det hellige alter og Babs siste hvilested. Bygningen er dekorert med 12.000 fliser i forskjellig størrelse og utførelse.
Havens helt spesielle beliggenhet gjør den til et blikkfang fra store deler av Haifa. Spesielt fra havneområdet er haven og de vakre byggene et enestående landemerke der det ligger oppe i åsen.
Når du først er i Haifa, er det også all grunn til å gjøre seg mer kjent med denne havnebyen. Den har nesten 300 000 innbyggere, og byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen.
Av industriområder finnes Matamparken, en av de største industrielle høyteknologiområder i Israel. Her finnes forskningsavdelinger til et stort antall israelske og internasjonale selskaper som Intel, Zoran, Microsoft og Amdocs. Haifa er også en universitetsby med Haifa universitet og Technion, Israels institutt for teknologi. Et besøk verd er også den gamle tyske kvarter, rett ved bahaienes have. Bydelen ble bygget av en tysk munkeorden, noe som preger arkitekturen.
Drusernes verden Men nå er tiden inne til å begi seg til et nytt trossamfunn, drusernes by Peki`in, oppe i fjellene. Vi kjører fra Middelhavets søte bris og opp i de galileiske fjellene retning Golan-høydene. Der kommer vi til Peki`in, en liten drusisk by der jeg skal få informasjon til dyp ettertanke og kontemplasjon. En innføring i drusernes religiøse ståsted er en ting, men noe ganske annet er beretningen om en døende unggutts hjerte som ble donert til en dødssyk pike i fiendeland, og dermed ble en nesten ufattelig hendelse i landet som er så spekket av paradokser. Men la meg begynne med begynnelsen.
Jeg er altså i Peki`in som er arnested for så mange drusere. Hva de står for, hvordan de tenker og hvordan de forholder seg til sin gud, er en krevende øvelse hvis alt skal forklares og fortelles. Derfor må jeg nøye meg med en den dessverre alt for overfladiske kortversjonen:
I hele Midtøsten er det drusiske religionssamfunnet organisert på samme måte. I hvert land finnes et religiøst lederskap underlagt en sheikh. I Libanon, Syria og Israel følger druserne egne lover og har egne domstoler i privatrettslige spørsmål (arv, ekteskap, skilsmisse). Parallelt med det religiøse lederskapet har libanesiske drusere verdslige ledere, som representerer de mest fremtredende familiene.
Druserne har en urolig historie. Fra sine landsbyer i fjellene i Libanon og Syria førte de stadige kamper både med kristne og med tyrkerne, tidvis også innbyrdes. Drusernes massakrering av kristne i 1860 førte til at de europeiske maktene intervenerte. Frankrike okkuperte Libanon, men druserne gjorde flere ganger opprør mot det franske styret. I 1970- og 1980-årenes borgerkrig i Libanon spilte de en aktiv rolle.
Antall drusere er alltid de samme Det er anslagsvis 180 000 drusere i Syria, 140 000 i Libanon og 50 000 i Israel, hvor det finnes 18 byer med en raskt økende drusisk befolkning. Dessuten finnes det utvandrede grupper av drusere bl.a. i Sør- og Nord-Amerika og Australia.
Druserne utviklet gradvis et religiøst hierarki som består av to hovedgrupper. Den ene kalles «de som vet» (ukkal), dvs. de som er innviet i religionens lære og som har rett til å delta i ritualene. «De som vet» skal leve et strengt moralsk liv og bære en bestemt klesdrakt. Flertallet, «de uvitende» (juhhal), har ikke adgang til læren eller ritualene, og av dem kreves et mindre strengt livsmønster. Tradisjonell islamsk rett (sharia) blir ikke fulgt av druserne, og det legges vekt på likeverd mellom ektefeller. Islams fem søyler, f.eks. fredagsbønnen, fasten og pilegrimsferden til Mekka, avvises, men på samme måte som shia-muslimer praktiserer druserne taqqiya, dissimulering, dvs. det å skjule sin identitet for å unngå forfølgelse, og har derfor fra tid til annen opptrådt som ortodokse muslimer (og som kristne).
En vennlig invitasjon Drusernes lære er inneholder, som i andre ismaelittiske sekter, elementer av nyplatonisme og gnostisisme. De lærer sjelevandring; en «uvitende» kan derfor håpe på gjenfødsel som «en som vet». Derimot er antallet sjeler uforanderlig, og likeledes er antall drusere til enhver tid i prinsippet det samme.
Ble du klokere? Hvis ikke er du på samme nivå som meg selv. Men uansett. Druserne er helt spesielle, og det føles nesten som et privilegium når drusernes leder i Peki`in viser uforbeholden gjestfrihet og inviterer til besøk i drusernes møtelokale og sitt hjem som holder til i samme hus, Gadtan Riyad-Yosra. Han inviterer generøst til kaffe, forteller om drusernes tro og levesett, og han forteller at denne landsbyen er drusernes viktigste by i hele verden. Her bor kristne, muslimer, jøder og drusere. Alle hjelper hverandre. Alle er venner. Og her har utøvere av all verdens religioner mye å lære. Fred – og samarbeid over religonens og nasjonens grenser er den eneste farbare vei for menneskeheten sier Gathan etter at han har underholdt med fløyte, trommer og dans. Så forteller han historien om Ahmed.
En hjerteskjærende hendelse som gir håp Ahmed Khatib var en livsglad palestinsk 15-åring i en flyktningleir i Jenin. En dag for ca. tre år siden forlot han hjemmet for det som skulle være en time eller to. Israelske soldater var i Jenin, og da det oppsto uroligheter, begynte soldatene å skyte. En av skuddene rammet Ahmed. Dødelig såret segnet han om. Han ble brakt hjem, og med et helikopter ble han fløyet til et sykehus i Jerusalem. Der konstaterte legene at livet ikke var til å redde. Ahmed ville dø om kort tid. Da bestemte foreldrene at Ahmeds organer skulle doneres til andre barn. Og de skulle være israelske! En mektigere håndsrekning over konfliktenes grenser har vi knapt nok sett.
Med stort alvor og inderlighet forteller Gadthan videre: Ahmeds hjerte ble transplantert i en 12 år gammel pike i Israel. Denne piken er Gadhtans egen datter!
Ahmeds far, Ismael Khatib, var for kort tid siden på besøk i Peki`in, i Gathans hjem der han fikk hilse på den lille piken som for tre år siden var sjanseløs, men som nå er livlig og rask.
Om denne historien nesten er for inderlig god til å være sann? Dersom du det tror, avlegg en liten visitt på dette nettstedet der jeg fant på Google: http://clouddragon.wordpress.com/2008/11/27/a-heart-from-jenin/
Der får du hele den rørende beretningen om underet som fant sted for tre år siden i Jenin, Jerusalem og Peki`in.
Safed og kabaleerne En dag senere befinner jeg meg i en annen by i Galilea. Det er oppe i fjellene, ikke langt fra Galileasjøen. Den lille byen heter Safed, og verdens kabaleere vil gjenkjenne navnet som sentrum for deres verdensomspennende bevegelse, den mystiske trosretningen kabbalah. Safed fremstår på mange måter som en anakronisme. Du vandrer omkring i de idylliske landsbygatene, gjennom trange smug og kunstnernes eget kvarter, og det hele fortoner seg utadvendt og innsmigrende for besøkeren som kommer forbi og slår seg til for natten.
Min følgesvenn Oded har forberedt vårt besøk godt, og sørget for at vi blir tatt imot av kabbaleernes leder i Safed, Eyal Riess. Han er direktør for The International Center for Tzfat Kabbalah, www.tzfat-kabbalah.org
Eyal er en usedvanlig karismatisk og sympatisk mann som visstnok skal ha en fortid som discjockey, og med et smil a la Robert de Niro. Han inviterer generøst til et stort måltid der det ikke er spart på noen ting. Mens vi spiser sitter han ved bordenden og forteller om sin religion.
Det grunnleggende kabbalistiske skriftet er Sefer Yetsira (Skapelsens Bok), som skal være diktert til Adam av Gud selv, men som mer jordnær forskning mener ble forfattet mellom år 300 og 600 e. Kr. Sefer Yetsira presenterer Guds framtreden i verden gjennom ti stadier, kalt sefirot og kombinerer dette med et system for bokstavmagi, der de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet representerer ulike metafysiske prinsipper.
Kabbalistene var også opptatt av korrespondanser - sammenhenger mellom bokstaver og tall, mellom farger og lyder, mellom planter og stjerner osv.
Spesielt viktig for kabbalistene er et okkult diagram som kalles livets tre, der Guds utstrømming i verden framstilles gjennom ti stadier, fordelt på fire nivåer.
Dette er kaballah Menneskets fysiske eksistens utspiller seg innenfor den nederste sfæren, Malkuth. Neste trinn, som svarer til den astrale verden, er månesfæren Yesod. Denne har ifølge kabbalaen en objektiv eksistens, og ved hjelp av spesielle teknikker kan mennesket lære seg å ferdes der i sitt astrale legeme. De to neste sfærene, Hod og Netzach er også aspekter av den astrale verden.
Det mentale legemet har sitt hjem i den mentale verden, som består av solsfæren Tifareth samt Jupiters og Saturns sfærer som kalles Chesed og Gevurah.
Menneskets ånd er også trefoldig i dette skjemaet, den består av de tre aspektene Kether, Chokmah og Binah. Kether er det høyeste punktet i den manifesterte verden; bak Kether er eksistensens tre slør. Kether spalter seg i de to aspektene Chokmah og Binah, og derved har den første trefoldighet oppstått, likeså den første polaritet.
For ikke å gå glipp av nyansene i dette skjemaet, kan vi huske på at hele dette "livets tre" utgjør Malkuth i et større tre; og at hver sfære inneholder et helt tre.
Det var altså her i Safed at utviklet kabbalismen videre i det sekstende kristne århundre. Den lurianske kabbala som har fått navn etter ham, har hatt stor betydning for mange nyere retninger innen jødedommen, herunder chassidismen
De siste årene har det også vakt oppmerksomhet at den amerikanske popstjernen Madonna og andre ikkejødiske kjendiser har sluttet seg til Philip Bergs Kabbalah Center i Los Angeles. Mange jødiske kabbalister ser med stor skepsis på Bergs virksomhet, og beskylder ham for å vanne ut den ekte kabbalismen med new age-begreper.
Joda, religion kan være vanskelig. Men uansett er det besnærende å prøve å forstå hvordan medmennesker opplever tilværelsen og det guddommelige. Min vert og nye venn, Eyal, jonglerer med språket og begrepene. Og sannelig kan han også ut fra sitt ståsted og sin religion fortelle meg om min karakter, fortid og fremtid ved å tolke informasjon fra nøyaktig tidspunkt da jeg ble født. Resultat? Det får være min hemmelighet. Men ta en tur til Safed, og du vil glede deg over skjønnheten og denne spesielle byen med s mange fasetter.
Mea Shearim - Israel på sitt mest ortodokse Jeg avslutter min religiøse reise i Israel i Jerusalem, nærmere bestemt bydelen Mea Shearim. I denne bydelen lever jødene fremdeles slik de levde sine gettoer for flere hundre år siden. Byen er som et spill levende museum der vi vandrer omkring i fortiden, spesielt gjelder det fortidens klesdrakter. Selv små gutter går med lange sorte frakker, og håret er rituelt klippet med den typiske lange fletten ned langs øret. Og kvinnene? De barberer sine hoder og går med parykk. Parykken må ikke være for naturlig. I så fall dekker man seg til med et klede.
Innbyggerne i Mea Shearim består av flere sekter, den ene mer ortodoks og konservativ enn den andre.
Kvinnenes strømper er viktig for anstendigheten. Noen har påbud om å gå med tykke sorte strømper. I enkelte sekter får kvinnene lov til å bære tynnere strømper, men ikke svarte. Tynne svarte er for suggererende, mener rabbinerne. Bare hudfargede strømper er tillatt, men ikke for tynne. For også hudfargede strømper kan tenne menn. Det er derfor strenge regler for tykkelsen.
De yngre ultraortodokse ektepar blir holdt under streng oppsyn. En velkjent rabbiner klaget forleden over at det var for mye sex innen ekteskapet. Han oppfordret menn til å ringe venner med formaning om å gå til synagogen. Ikke ligg henslengt ved siden av din kone, var et uttrykt som ble brukt. Nygifte menn fikk høre at det var nok å ha sex en gang i uken. Rabbinerne fortalte at de ikke hadde noen plikt til å tilfredsstille sine koner ved å forlenge samleiet. De unge kvinnene ble opplært til å akseptere hva de kan forvente, og ikke kan forvente, fra sine ektemenn.
En av de særeste ultraortodokse sektene kaller seg Byens Voktere, eller Naturei Karta, som navnet lyder på arameisk. I deres øyne er hebraisk så hellig at det kun skal brukes i bønn og studier. Profetenes språk må ikke bli besudlet i dagligdags tale.
Staten Israel kom for tidlig!
Under krigen i 1948, før Israel ble dannet, lå Mea Shearim bare noen hundre meter fra frontlinjen. På et tidspunkt gjorde lederne av Byens Voktere seg klare til å gå over til den arabiske siden. De mente det ville være bedre å leve under arabisk styre enn under en gudløs jødisk regjering. Bare trusler om henrettelse på stedet, stanset lederne i å heise hvite flagg.
Sekten Byens Voktere vil ikke akseptere staten Israel. De vil ikke stemme ved valg eller betale skatt. På Israels nasjonale helligdager kler noen av dem seg i sekkefiller og heiser svarte flagg. De mener Israel er en skandale og en vederstyggelighet som krenker Den hellige skift. Staten er kommet for tidlig og blir styrt av syndere og svindlere. Byens Voktere mener som andre religiøse jøder at Gud gav dem Det hellige landet. Men de fikk landet på visse betingelser. En av rabbinerne siterte Gud slik: Jeg gir dere dette hellige landet under forutsetning at dere adlyder og tjener meg. Hvis dere mislykkes sender jeg dere i eksil. Dette eksilet skal vare helt til Messias kommer tilbake.
Omgivelsene er alltid en del av omgivelsene, og her vasser seg i fortid. Menneskene og deres klesdrakter er helt spesielle selv om preget er europeisk. Jeg er ikke alene om å mene dette. Bydelen får derfor besøk avnysgjerrige turister, og mange kommer for å profanere omgivelsene ved å ta bilder. Kameraer derfor ikke spesielt velkomne. Men siden jeg befinner meg på offentlig sted, siden jeg ikke ser direkte forbud mot fotografering og siden jeg kun i det skjulte retter kameraet mot helt dagligdags situasjoner, lar jeg det stå til. Jeg får mine bilder både digitalt og på netthinnen. Det bidrar til å bevare inntrykkene fra denne underlige bydelen som får avslutte min historiske vandring i trossamfunnenes verden i Det hellige land.