Finnes paradis? Kanskje. I hvert fall er det noe som ligner, og det er i Frankrike, i Provence – nærmere bestemt i Vence. Reis dit, finn torvet, og gå inn gjennom portalen i den middelalderske bymuren, og du har funnet dit arkitektoniske og stemningsfylte paradis. Jeg bodde innenfor de gamle bymurene i fire-fem dager, og bostedet var Petter Nørholms bygård i fire etasjer. Siri og undertegnede samt Anders og Turid var gjester hos Petter og Britt. Konklusjonen dagene i Vence var entydig: Nærmere herligheten kommer du ikke.
En stemning fra Vence der folk flest har tid til å slå av en prat.
Den blå fontene med vann fra kilden La Foux med torget i bakgrunnen.
Natten er ung, men den er likevel mørk, og på torget ligger restauranter som innbyr til deilige måltider.
Blomster i et lite smug. Mer skal det ikke til i Vence for å glede en fotograf.
Et levende museum Gamle Vence er som et spill levende museum. Rundt oss i de smale gatene, smugene og på de intime torgene omfavnes vi av middelalderen på en måte som gir byen en enestående nærhet. Vi hadde gleden av å være der i mai, en årstid da varmen er til å bære og før hæren av turister har tatt ladegrep . Fremdeles er det plass på restaurantene, fremdeles er de smale gatene fremkommelige og fremdeles har folk flest tid og overskudd til vennlighet og små passiarer.
Hva det er som gjør Vence så enestående i forhold til mange av de andre idylliske småbyene i Provence. Det er ektheten og det er et vel fungerende dagligliv – i motsetning til nabolandsbyen St. Pau de Vence, også viden kjent for sine aner tilbake til middelalderen. Det er imidlertid den hake at i St. Paul har turismen tatt strupetak på det som, engang var juvelen i dette landskapet. En morgen fulgte vi Britt og Petter da de vandret til St. Paul, en fottur i irrgrønn og idyllisk natur på ca. en time. Når vi ankommer St. Paul, er forskjellen fra Vence slående. Turismen er altdominerende, noe som spesielt preger de små forretningene. Her er ikke en liten slaktebutikk eller vinhandel å se, ikke en ostebutikk eller en baker. Bare kunsthandler, klesforretninger, krims-krams-butikker fra ende til annen. Innpakningen er vakker, men hva hjelper det når atmosfæren er utpenslet kommersiell. Alle kjenner Petter Vi vandrer rundt i St. Paul, og vi minnes middagen kvelden i forveien på en av torgene, Place Peyra, i Vence. Over oss var kveldshimmelen myk og mørk. Servitøren er i utgangspunktet blid og kameratslig, men hans humør når de store høyder da han ser ekteparet Nørholm. Det blir en fløyelsmyk aften. Maten og vinen er like velsmakende som de er ujålete. Rundt om sitter blide mennesker, og rett bortenfor bordet er en liten fontene lyssatt med intenst blått lys. Vannet i fontenen inneholder de rette mineraler og er kjent for å være svært så helsebringene. Mange av de som går forbi fontenen tar seg en munnfull fra drikkefonten ved siden av. Vannet kommer fra en kilde utenfor byen, La Foux, og den vakre marmorfonten ble til så tidlig som i 1822. På en plakat ved siden av får vi ramset opp alle de helsebringende mineralene vi finner i drikkevannet. Folk i byen forteller at drikkevannet er så populært at det ofte er kø av tørste mennesker som fyller flasker og spann med den krystallklare væsken.
Fem glade turister i Eze, fra venstre Siri, Turid, Britt, Anders og Petter
Se der, sier Britt i Eze, kanskje vi bør kjøpe!
En praktfull utsikt fra et praktfullt sted. Reis til Eze og bli glad!
Kunstnerenes by Vence er kjent som kunstnernes by, og utallige kjente artister har svermet for de samme inntrykkene som vi får en del av. Dufy, Soutine, Matisse, Dubuffet og ikke minst Chagall har trykket Vence til sine hjerter. Det har forresten også mange nordmenn. Wenche Foss var i mange år å se i de trange gatene under hennes ferier i Vence. Vi må nøye oss med Trygve Hegnar som sprader forbi. Mens vi vandrer rundt innenfor murene i Vence, er det bare å glede seg. Uansett hvor vi går eller retter blikket, omfavnes vi av middelalderens arkitektur. Ja, selv noe av brolegningen stammer fra romertiden. Mange av de gamle bygårdene er gebrekkelige, men det er likevel ivaretatt på respektfullt vis. Rett utenfor bymuren ligger Henry`s bar. Her får Petter hjertelige håndtrykk som indikerer stamgjestens status under hans Vence-opphold. Deilige å nyte en iskald øl mens dagliglivet glir forbi og man tenker for seg selv; hva mer kan man ønske av tilværelsen. Det er også andre som har falt i samme tanker, for vi vet at for noen årtier siden satt Hemmingway og Chagall på akkurat samme sted for å nyte hvor godt det er å være menneske. Også den kjente svenske musikeren, tekstforfatteren og komponisten, Bjørn Afzelius, satt ved dette bordet og nippet til sin daglige hvitvin. Det var her han skrev Drottningen av Vence, en hyllest til nettopp Henry´s Bar og dagdriverne som hver dag satt og ventet på å oppleve at den underskjønne og ufattelig vakre Christine skulle vise seg. Kjentfolk som elsket Vence Men vår tids celebriteter, og vi selv, er ikke alene om å ha et kjærlighetsforhold til Vence. Allerede på 1300-tallet skrev den franske trubaduren, Pierre Vidal ok Vence som det søte redet, og hundre år senere ble Vence beæret av selveste Dante som lot Romeo de Villeneuve, også kalt Prinsen av Vence, være en hovedperson i skuespillet Paradiset. Igjen noe århundrer senere, i 1930 tilbrakte forfatteren D. H. Laurence (han med Lady Chatterley`s elsker) sine siste dager her hvor han også ble begravet.
Jeg kunne ha forlenget denne listen over kjente personer, men nøyer meg med å fastslå at jeg forstår dem! Ikke minst fordi Vence også har et annet fortrinn: Den korte avstanden til byer, landsbyer og idyller som ligger tett i tett uansett hvilken retning man velger å reise. Vår store fordel var Petter og Britts lokalkunnskap. Etter frokost på deresegen terrase, brakte de oss med til idyllene, severdighetene og små og store byer, enten et var Nice, Antibes, Cordou Tourette, St. Paul – eller Eze. Det er korte avstander til alt. Dermed kan vi krydre formiddagen med utflukter og tilbringe ettermiddagen og kvelden i lune og kjente omgivelser innenfor bymuren i Vence. Men før jeg tar leserne med på tur, er det på sin plass med en liten og summarisk historietime for å sette regionen i den rette sammenheng. Historietime Provence-kysten ble i ca. 600 f.Kr. kolonisert av fønikere og grekere som grunnla Marseille og andre byer. Romerne erobret landet 125 f.Kr. og gjorde det til Provincia Romana. 480 ble det erobret av visigoterne, 507 av ostrogoterne og 536 av frankerne, men den romerske kultur holdt seg lenge. Fortsatt er det betydelige romerske minnesmerker i Provence, bl.a. amfiteatrene i Arles og Nîmes. Provence var et eget kongerike 855–863 og 879–933. Hertug Bosoble 879 konge av Provence eller Nedre-Burgund. I 933 ble Provence en del av Burgund. I høymiddelalderen var området et sentrum for sørfransk kultu og kom på 1100-tallet under kongene av Aragón og i 1246 under huset Anjou-Sicilia. Helt til utgangen av senmiddelalderen var Provence en del av det tysk-romerske keiserriket. 1482–1790 var Provence fransk provins. Med den nye administrative inndelingen i Frankrike etter revolusjonen mistet provinsen alle sine egne politiske institusjoner. Så vet man det, før vi setter kursen mot Eze. Borgen og den bråvakre landsbyen Hvorfor akkurat Eze? Eze er en af de mest pittoreske middelalderlandsbyer på Côte d’Azur, og ligger ikke mer enn 15 minutters kjøretur fra Nice. Fra før av vet jeg at Eze er svært ettertraktet som bosted, både for franskmenn og utlendinger. Byen ligger majestetisk til som et ørnerede med utrolig utsikt over Cap-d’Ail og millionærhalvøya Cap Ferrat. Vel fremme parkerer vi nær bygninger fra 1500-tallet, og begir oss til fots opp mot det gamle slottet der det nå er en vakker botanisk have, hoteller og en av Frankrikes mest kjente restauranter, Chèvre d’Or.
Høyst oppe i Eze ligger ruinene av et slott som ble jevnet med jorden i 1706 etter ordre fra den franske solkongen – Ludvig den 14. Han mente det var stor risiko for at slottet vile falle i hendene på spanjolene som han var i krig med. På dette området kan vi fremdeles se ruinene etter slottet. Men det det er de mange kaktusene og skulpturene som nå først og fremst fanger blikket. To av Frankrikes beste hoteller Her finner vi også to av Rivieraens finaste hoteller - Château de la Chèvre d’Or og Château Eza. De holder til i et opprinnelig slott som i 1923 ble kjøpt av den svenske prinsen Wilhelm, sønnen till kong Gustav V. Slottet ble den gang kalt den svenske prinsens slott. Den svenske kongefamilien besøkte slottet flere ganger i året I 1976 kjöpte en rik mann fra Geneve, André Rochas, slottet og forvandlet det til et luksushotell som idag regnes som ett av Europas beste.
Det andre hotellet, Château de la Chevre d’Or, er altså verdensberømt for sine gourmetrestauranter for sin fantastiska utsikt! Historien om dette hotellet begynner med at violinisten Zlatko Balovic kjøpte flere bygninger og restaurerte dem. Tredve år senere ble de innredet, først til restaurant og senere også til hotell. Det skal visstnok ha skjedd etter initiativ fra Walt Disney
Vi rakk ikke mye annet i Eze enn å bestige fjellborgen og glede oss over utsikt og arkitektur. Usikten bekrefter et annet element av opplevelse, nemlig det praktfulle turterrenget rundt. Fra Eze kan man foreta spektakulære vandringer videre opp i fjellene. Stigningen fra landsbyen og oppover er kalt Chemin Nietzsche. Det var under en slik vandring han skal ha skrevet deler av sitt berømte verk Slik talte Zaratustra. Her har jeg nevnt bare noen få av de mange severdighetene vi fant i Eze. Vi skulle så gjerne ha vært her lenger, men tiden strakk ikke til. Oppfordringen må derfor være – reis selv og gjør dine egne oppdagelser, ikke bare i Vence og Eze, men i andre byer, landsbyer og landskapet med denne fine blandingen av kultur, historikk og natur.